Ravnedans på (minst) én meters avstand

Årets Ravnedans var allerede før koronakrisen planlagt kortere enn vanlig, og mens deler av det opprinnelig planlagte

Ravnedans

Walking performance at Odderøya

Ravnedans i samarbeid med kunstnerkollektivet NORDLYS (DK)

NORDLYS festivalen/kollektivet: Tine Østergaard og Julie Rasmussen

Lydtræ av Daniel Fogh

Shellfish (2016) av Mina Weider

Ferrum av Daniel Fogh

Songs of entanglement av Julie Solberg og Cecilie Solberg

Idé, konsept and og utøvere: Julie Solberg, Cecilie Solberg

11. juli 2020 på Odderøya, Kristiansand

Transporteringsdans Norge / 2019/ 55 min

Regi, foto og klipp: Line K. Lyngstadaas

Produsent: Ingvil Giske

Finansiert av: Kulturrådet, Fond for lyd og bilde, Norsk Filminstitutt

Visningssted: Aladdin scene

programmet er utsatt til neste år, var andre deler Ravnedans, slik som HOOP, skapt i tråd med (og kanskje også som en reaksjon på) vårens korona-begrensninger. HOOP – en performance lab laget av kunstnerkollektivet De Naive sammen med Roza Moshtaghi – hadde premiere i Oslo 11. juni, og kunne oppleves på forskjellige steder i Kristiansand i løpet av to dager. En performance jeg dessverre gikk glipp av, men så video av på Instagram.

Vanligvis er Ravnedans besøkt av både norske og internasjonale dansekunstnere, med et program bestående av ulike workshops, morgenbading og seminarer i tillegg til det som ellers hører en dansefestival til. I tråd med smittevernreglene hadde årets festival færre publikummere, mens de frivillige sørget for at alles hender var spritet med antibac, og minnet kontinuerlig om at alle måtte holde minst én meters avstand. Festivaldagen 11. juli ble annonsert som en vandreforestilling som ble vist to ganger samme dag. Nordlys-kollektivet har, i sin utforskning av performance i naturen, spesialisert seg på det rituelle og mystiske i grenseland til det drømmende og eventyrlige.

Å se dans i naturen med kikkert

Ut på oppdagelsesferd med naturen som scene. Publikumsgruppen, på rundt 50 personer, består av både barn, ungdommer og godt voksne, et spedbarn bundet tett på sin mors kropp, samt et par hunder. Med kikkert i hånden blir vi guidet rundt på Odderøya, akkompagnert av et par stemmer (guidene) som kommer med forslag til hva vi kan se etter: En bil på broen, en livbøye på et cruiseskip, og et par røde sko. Å se med kikkert er uvant. Sist jeg holdt en kikkert i hånden må ha vært i barndommen.

Vandreforestillingen starter med en tur innom vaktbua som Nordlys-kollektivet har dekket inn med gullfarget folie. Tine Østergaard og Julie Rasmussens kostymer og masker ligner dyr med fuglehoder. Fra første stund spiller lyd og musikk en viktig rolle. Et opphold under et stort tre, som for anledningen bærer på lydinnstallasjonen Ferrum av Daniel Fogh, blir vandringens andre stopp. På vandreforestillingens tredje stopp ser jeg et par gutter padle SUP (Stand Up Paddle) gjennom kikkerten. Mens vi står ved vannet og ser utover, er vi (fremdeles) omsluttet av Foghs musikk. Det tar en stund før jeg skjønner at padleguttene er der tilfeldig. De padler mot en fjelløy og plutselig ser jeg en gul dott som beveger seg. Det er Mina Weider ikledd et puffete og rund kostyme. Vandreforestillingen er så effektiv i det å gjøre meg bevisst på mine omgivelser, at jeg kun oppdager Weiders performance Shellfish ved en tilfeldighet. Foruten om padleguttene og Weider, ser jeg vekselsvis på en komplisert koreografi, utført av tusentalls maur på bakken. Travle og aggressive får de et par av oss til å flytte på oss. Dessverre opplevde jeg Shellfish litt fjernt og distansert, da jeg enten hadde et tre eller en person som blokkerte utsikten for meg. Musikken, derimot, roet ned puls og sinn. Behagelig og fin. Blå, om den hadde vært en farge. Å betrakte Weider gjennom kikkerten var som å se en live musikkvideo. Å gå til musikken var som å late som om jeg var med i en musikkvideo. Fra en singel til den neste. Musikken gikk i så måte med oss. Den strømmet enten ut fra høyttalere plassert på vandringens ulike poster, og/eller ut fra bærbare høyttalere som lå i guidenes magetasker, som så trendy ikke bæres over magen, men helst på tvers av overkroppen.

På veien mot neste post må vi gå på en lang rekke gjennom to enhjørninger (Nordlys-kollektivet). De står på hver sin side av stien som nå er innhyllet i rosa røyk. Det er et estetisk tilfredsstillende bilde. Vi føres ned på en stor åpen bane og stiller oss i ring rundt en tredje aktør som spiller (elektronisk?) musikk på kobberplater. Her skulle jeg ønske at sekvensen varte lenger, eller at noe mer hadde skje. Men den ukjente musikeren, plassert inne i en rundt formet installasjon, omgitt av teknisk utstyr, avslutter musikken sin brått, for deretter å rive ned et par av kobberplatene.

Aller helst vil jeg ut i skogen for å plukke blåbær

Som den pysete by-personen jeg er, hadde jeg på forhånd gitt beskjed om at jeg muligens heller ville gå «den enkle veien» når vi kom til «stien med vanskelig terreng» – slik det var forklart i eposten fra Ravnedans dagen før. Men idet guidene annonserer at vi nærmet oss denne delen av vandringen, ser jeg ingen andre velge det enklere alternativet. «Jeg må jo bare», sier jeg til meg selv mens godt voksne mennesker hopper over første hindring foran meg, selv om angsten er i ferd med å ta meg – angsten for skogens og fjellets hindringer og de fysiske utfordringene den gir til min unge, men overvektige og astmatiske kropp. Fulgt av festivalens produsent, som så omsorgsfullt holdt meg med selskap til vi kom forbi den verste delen, går jeg den stien jeg ikke vil gå. Som egentlig ikke var så ille. Men jeg liker best å ha naturen på én meters avstand.

Fremme ved siste post og i påvente av den siste dansesekvensen, inhalerer jeg astmamedisin, mens jeg puster angsten ut og mestringsfølelsen inn. Rundt oss der vi befinner oss er det fullt av blåbærbusker med synlige blåbær. Et barndomsminne, der jeg med mamma og min tidligere stefar dro ut i skogen for å plukke blåbær en gang på 90-tallet, dukker opp. Blåbærene frister. Jeg vurderer å plukke et par og smake, men gjør det ikke. Julie Solberg og Cecilie Solberg kommer ut av skogen i blå og fluffy kåper, som om de var to blåbær. Blåbær som forvandles gjennom knurring og bjeffing, i deres særpregede performative språk. I prosjektet Songs of entanglement, utforsker søstrene Solberg sin tvillingsrelasjon. I programmet kan jeg lese at de har til hensikt å leke med publikums fantasi, og med det premisset vil jeg si de lyktes.

Men jeg er nå mer interessert i å se på hunden rett foran meg, som snufser og spiser et par blåbær, og graver i bakken – totalt uinteressert i de to som fremfører sin «tispedans». Med hyling og brøling fanger Solberg-tvillingene hundens oppmerksomhet. Deretter min. Deretter et av barna som lengst bak deltar i en uoppfordret ‘call and response’. Jentungen lager dyrelyder og hermer etter danserne. Det var så fint. (Først trodde jeg det var en katt i skogen som svarte danserne. Så hørte jeg barnestemmen som etterlignet en kattestemme. Og så fikk jeg øye på den voksne damen, mammaen kanskje, som forsøkte å hysje ned barnet i frykt for å “ødelegge” forestillingen. Men barnet gjorde egentlig øyeblikket mer ekte.) Vi skulle ha brølt alle sammen. Deltatt i vandreforestillingen som dette barnet. Isteden applauderte vi bare, og gikk (høflig) videre. Lyden av applaus hører liksom ikke til i skogen.

Transporteringsdans

Jeg har aldri tidligere gått i skogen for å se dans. Men jeg har sett video eller film av dans i skogen utallige ganger. Dette var også tilfelle for filmen som ble vist to dager under festivalen (fredag og lørdag): Transporteringsdans. Mens jeg fordøyer både middag og vandreforestillingen ser jeg dokumentarfilmen om scenekunstner Martin Slaatto laget av Line K. Lyngstaas, som hadde premiere på Bergen Internasjonale filmfestival i 2019. Slaattos relasjon til sin mor, og hans arbeid med det han selv har navngitt som «flaksefly-bevegelsen» ute i naturen, ble en dramaturgisk forlengelse av vandreforestillingen. I løpet av filmen kjenner jeg også på en trang til å flaksefly på Odderøya. Jeg hører etterpå at Slaatto har invitert publikummere til å (blant annet) flaksefly på Ravnedans noen år tidligere.

I filmen følger vi Slaatto, som er på leting etter et lokale å vise forestillingen sin i, men blir avvist av Black Box teaters tidligere teatersjef, Jon Refsdal Moe. I mellomtiden består han trikkeførerprøven og tar arbeid som trikkefører. Slaattos måte å føre en samtale på er så poetisk og drømmende at man blir revet med. Han snakker som han danser. Vi skjønner at hans poetiske måte å være menneske på er noe han har fra sin mor, som skriver poetiske anekdoter og drømmedagbok. Moren er sentral i filmen og har også tidligere vært inspirasjon til Slaattos kunstnerskap. I filmen blir ordene i morens notatbøker til monologer i Slaattos forestilling. Filmen er forøvrig til minne om moren, som jeg forstår har gått bort.

En av filmens scener står frem som et frampek på det livet vi alle har levd denne våren; Slaatto som ser opp på sin mor som ser ned på ham fra balkongen sin og vinker. En kjent sak i pandemiens nyhetsbilde. Isolerte eldre som vinker til sine kjære på avstand fra balkongen eller fra vinduet. Men i motsetning til det som har vært tilfelle under korona-våren, var det tilfredsstillende å se at Slaatto avslutter vinkingen med å klatre opp til sin mors balkong. Slaattos begrep, transporteringsdans, får meg forøvrig til å tenke på hvordan danseforestillinger, enten de er på scenen eller ute i naturen, ofte har en evne til å transportere meg til andre steder. I min egen tolkning av Transporteringsdans vil jeg helst drømme meg vekk til den gangen jeg var ute i skogen og plukket blåbær.