Scenekunst som identitet og tilhørighet

Ragnheidur Skuládottír sa i sin åpningstale at Festspillene er å forstå som et rituale som gjentar seg som en feiring av identitet og tilhørighet. I Maria Utsis tid som Festspilldirektør, 2015-2019, sto nordområdene og arktiske urfolk i fokus for programmeringen. Denne profilen er i noen grad videreført av Skuládottír, men nå med mer vekt på det nordatlantiske og nordnorske. Common Things Made Holy er tema på Festspillene i år som reflekterer vendingen mot det rituelle.

Ritual, en åpningsfest

Den islandske koreografen Erna Ómarsdottír har tidligere vært på programmet under Festspillene, og denne gangen sto hun for en feiring av det rituelle som fest i Lillesalen. Det var en upretensiøs lek med publikum som skulle delta med å mime dagligdagse handlinger. Denne leken med det rituelle ble noe overflatisk, slik at den falt mellom to stoler, det å skulle være ritual og åpningsfest på samme tid.

Om insekter og biologisk mangfold

Gitt Bergens beliggenhet mot vest, vil jeg si at Transiteatrets Triggersystemet var ganske nordatlantisk i utgangspunktet. Den endelige versjonen er en samproduksjon mellom Festspillene, Transiteatret, Riksteatret og Black Box teater med Tore Vagn Lid som konseptutvikler, dramatiker og regissør. Forestillingen føyer seg inn i en post-antroposcenisk trend i dagens teater, en transhumanistisk overskridelse av skillet mellom natur og kultur – selv om det fortsatt er det menneskelige blikket som dominerer. Produksjonen er i to deler, Del 1: «Vivariet» og Del 2: «Brunsneglens lange natt», og er utviklet i flere etapper, fra de første forsøkene med dueslipp til delvisninger bl.a. på Litteraturhuset i Bergen under litteraturfestivalen der tidligere i vår. Forestillingen varer i mer enn 4 timer (inkl. pause) når de to delene spilles en suite slik som nå i Harstad hvor det var urpremiere på Del 2 og for hele produksjons vist under ett.

Étyder og dialogiske studier

Tekstarbeidet er basert på en rekke étyder, små refleksive og dialogiske studier i situasjoner som Lid har utviklet til noe han kaller «lesedrama». Transiteatret bruker i scenografien en rekke virkemidler fra moderne og postmoderne regiteater, skik som animerte tegninger (Øystein Nesheim) og videoprojeksjoner; og som postmoderne element vises et animert bilde av det klassiske salsteatret i den barokke scenetradisjonen, i alternasjon med animerte tegninger av den sceniske hendelsen i sanntid. Gjennom monologer og dialoger fremstiller skuespillerne rollefigurene uten at de må gestalte dem fysisk, noe som innebærer å gi stemme til insektene og øvrige rollefigurer.

Arken skal fylles med all verdens skapninger

Det er situasjoner og handlinger av bibelske dimensjoner som utspiller seg, slik som den om Noa (Magne Haavard Brekke) og arken fra Det gamle testamentet. Arken skal fylles med all verdens skapninger og særlig insekter som presenteres livfullt i Del I: «Vivariet», mens Del 2: «Brunsneglens død» dreier seg om et sørgespill som til slutt koster Brunsneglen livet. Vi møter et slags insektenes hierarki slik som for eksempel Pinnedyret (Even Stormoen), Skrukketrollet (Gjertrud Jynge i alternasjon med Thea Stabell) og Brunsneglen (Bjørn Sundquist). Pinnedyret blir dessuten vist live fra Vivariet overført ved hjelp av videoprojeksjon.

Den musikalske ledsagelsen er ved Tore Vagn Lid på gitar sammen med Knut Sveen og Morten Skage, noe som gjør Triggersystemet til både musikkteater og lesedrama på en gang. Det må understrekes at det er et monologisk og dialogisk lesedrama i performativ forstand i motsetning til i klassisk litterær forstand. Dermed blir det nærliggende å bruke en sjangerbetegnelse som performance lecture, det at noen leser og foredrar innenfor en konseptuell og fiksjonell ramme.

«En seismografisk følelse»

Hensikten synes også å ha vært å skape «en seismografisk følelse» av at noe er i emning, i flukt med det teaterviteren Jon Nygaard har kalt «samfunnets seismograf». Det innebærer at teatret kan sanse rystninger før de skjer gjennom forestillinger med underforståtte budskap, slik seismografen sanser forhånds-tegn til jordskjelv. Nygaard hadde observert dette i forestillinger han så i Øst-Europa før kommunismens fall, forestillinger som bar bud om at oppbrudd var på gang.

I Triggersystemet møter vi en verden av insekter som kan går under og skape økologisk ubalanse. Insektene skal alle ombord i arken til kaptein Noa for å reddes fra utslettelse. I dette ligger det et klart økologisk budskap om at hvis insektene forsvinner så forsvinner livet på jorden eller det blir kraftig forringet.

Situasjonene gjenspeiler dramaturgisk sett en fabelstruktur hvor skuespillerne både påtar seg rollene som insekter, og det at virkelige insekter, slik som Pinnedyret, bokstavelig hentes ut av Vivariet og blir projisert på storskjerm. Et vivarium er definert som et ofte lukket område brukt til å holde dyr eller planter. På skjermen ser vi insektets sårbare leddbygning projisert fra vivariet, noe som skapte en forbløffende virkning. Kaptein Noa på arken er som en Gud som har hierarkisk kontroll og autoritet, overbevisende fremstilt av Magne Haavard Brekke.

Sørgespillet om Jesus og Judas, Brunsneglen og Noa

Sørgespillet om Jesus og Judas fremstilles allegorisk med Brunsneglen, som Jesus, overbevisende og kraftfullt gitt stemme til av Bjørn Sundquist, og med Noa (Brekke) som Judas. Brunsneglen befinner seg nederst i insekthierarkiet og blir ofret av Noa, slik som Judas ofrer Jesus. Sørgespillet i andre akt er bygd på Judas-evangeliet, slik det er kjent fra manuskripter oppdaget i ørkenen på 1980-tallet. Det er her mysteriet som Tore Vagn Lid vil forstå og belyse ligger.

Jesus sier i Judas-evangeliet at den sterkeste skal stå opp mot ham, altså Jesus, og Brunsneglen lar seg kutte i to eller i overført forstand korsfeste. I dette ligger noe humoristisk og samtidig veldig alvorlig.

I forestillingen blir brevduene symbolske budbærere av budskapet fra «seismografen», og de blir på en spektakulær måte sluppet ut over den lyse Harstad-himmelen idet Magne Haavard Brekke som Noa forlater scenen og går ut på kaien utenfor Kulturhuset. Ved hjelp av videooverføring ser vi i sanntid hvordan duene slippes ut og flyr av gårde, slik Noa i bibelens beretning slapp dem ut av arken etter flommen slik at de kunne fly og finne kvister for så å vende tilbake.

Triggersystemet er uten tvil en sterk forestilling som publikum på Black Box teater kan glede seg til å se andre delen av. I Harstad var det imidlertid en litt for kompakt forestilling, som noen av tilskuerne ikke orket å se helt ferdig. Det ble litt for langt og krevende å spille begge delene på en aften. Langsomhet som metode er velbrukt, men spørsmålet er om det ikke kan være klokt å redusere på lengden så lenge de to delene skal spilles etter hverandre.

Citna Báffa, en samisk performance

Performancen Citna Báffa ble vist i tilknytning til Máret Ánne Saras Festspillutstilling i Støperiet, et industrilokale som blir brukt til kulturformål i sentrum. Sara er selv igangsetter og konseptutvikler for både installasjonen og performancen. Svenske Alexandra Wingate har hatt det overordnede ansvaret for det koreografiske materialet. Saras installasjon ligner på og får funksjon av en spillemaskin fra den russiske konstruktivismen på 1920-tallet. Performancen utføres av skuespillerne Anita Katriina Suikkari og Anja Saiva Bongo Bjørnstad i samspill med danseren Ina Dokmo. Den musikalske ledsagelsen er basert på Kristina Barruk og Arnljot Nordviks komposisjoner, i kombinasjon med lydopptak av Máret Ánne Sara, Ellen Már Øyen Vister og Kristine Hansen.

Performancen ble vist både i kortformat under utstillingsåpningen og i lengre format senere, som hel performance. Det er den hele jeg tar utgangspunkt i. Helt i begynnelsen fikk jeg assosiasjoner til underjordiske iført sorte kostymer som blir menneskeliggjort når de tar på seg samekofter og blir kulturelt identifisert. Kostymedesigner er Line Maher.

Hvordan den industrielle kulturen sliter i menneskene

Motsetningen mellom mennesker som lever i harmoni med naturen og den industrielle kulturen blir tydeliggjort gjennom visningen. Den industrielle kulturen er uttrykt i de voldsomme scooter-beltene som henger ned fra taket og lar seg bevege når de bestiges eller røres ved, hoppes på og satt i sving gjennom tyngdekraften. Til sammen blir de forskjellige handlingene en allegori, eller et bilde på hvordan den industrielle kulturen river og sliter i menneskene. Dette er et gjennomgående tema i mange samiske teaterforestillinger så vel som i urbefolkningskulturer globalt. Scooterbeltene blir en labyrint som naturen fanges inn i og prøver å komme seg ut fra. Aktørene tar opp kampen med det industrielle «udyret». Denne kampen forløses i en voldsom energi, og der naturen tilsynelatende vinner.

Spagat mellom natur og industriell kultur

Her er motsetninger mellom det naturlige livet på tundraen og den industrielle kulturen. Det utgjør en spagat som Máret Ánne Sara er seg bevisst når hun i programmet uttrykker at snøscooteren er blitt en selvfølgelig del av kulturen på tundraen, men at den for hennes besteforeldre var et fremmed, tvetydig gode og et attraktivt verktøy for hennes foreldre.

Bevegelsesmønstret kunne vært mer helhetlig, noe jeg tror ville ha styrket performancen og gjort den mer effektiv med tanke på å vise motsetninger mellom naturen og den industrielle kulturen. Slik den er nå spriker det i forskjellige retninger i forhold til det konseptuelle utgangspunktet og aktørenes ulike måter å bevege seg performativt på. Musikken bidrar imidlertid til å gi retning gjennom lydbildet som skapes og som samler elementene til en helhet. Musikken og det lydlige skaper en spenningsfylt og rituell atmosfære av krefter som brytes.

Stilla: Tilhørighetsritualer i dialog med publikum

Stilla er en musikk- og samtaleforestilling av Ferske Scener og Tale Næss har ansvar for tekstutviklingen. Den handler om økosorg, sinne og tap av sted. Forestillingen stiller oss spørsmålet om vi kunne tenke oss å delta i sivil ulydighet og ulovlige aksjoner for å beskytte naturen fra monstermaster og vindmøller. Når det gjelder organiseringen av publikum kan forestillingen minne om Ferske Sceners Blodklubb, hvor også publikum ble trukket inn. I Stilla gir Davvi-lavvoen muligheten til et intimt opplegg hvor sirkelen blir en grunnleggende dramaturgisk struktur i den interaktive utvekslingen.

Den personlige tilknytningen til et sted

Det serveres kaffe og spilles musikk på enkle instrumenter. De tre medvirkende: skuespillerne Bent Bjørn og Trond Stamsø Munch og multikunstneren Ivar Beddari fremstår alle som seg selv mer enn som rollefigurer. I fysiske handlinger og det musikalske fortelles det om sorg over tapt natur og økologiske verdier. Den personlige tilknytningen til et sted er viktig, enten det er hjemstedet, et sted man er glad i, eller «magiske» steder som har festet seg i hukommelsen. Ved at aktørene forteller om sine steder, skapes en slags portretter av steder, noe som ikke minst gjelder byen Tromsø, Storfjord i Nord-Troms og Pasvikelva i Øst-Finnmark.

Publikum lar seg etter hvert trekkes inn og kommer med små, improviserte beretninger om steder som det for dem knytter seg spesielle minner til. Forestillingen er vellykket i sin enkelhet og reflekterer et håndverksmessig høyt nivå når det gjelder dialogisk og interaktivt community-teater.

Å leve videre og Vi skal ikke falle

Rimfrost Produksjoner er som Ferske Scener Tromsø-basert og representerer en litt annen stil og tilnærming til fortellerteater. De spiller mer frontalt og til dels klassisk, men med dialoger og monologer i mindre teaterrommet som skaper direkte kontakt med publikum, samtidig som den fjerde veggen opprettholdes. Rimfrost er tidligere kjent for forestillingen Utvik Senior om et mystisk og uoppklart skipsforlis, og som fikk Årets Hedda i 2022. Denne gangen var de på Festspillene med to produksjoner. Å leve videre er skrevet og regissert av Nina Wester, og er en ren monologforstilling overbevisende fremført av Christina Sleipnes. Den handler om å leve videre etter Utøya (tidl. anmeldt på shakespearetidsskrift. no , red, anm.,).

Vi skal ikke falle er skrevet av Fredrik Høyer og Lisa Skoglund. Det medvirker tre skuespillere, Nikolas Krane, Sofie Sleipnes og Anna Karoline Bjelvin som agerer både i monologer og dialoger og dessuten gir inntrykk av et talekor som gir stemme ungdom som er berørt av psykiske lidelser og kommenterer en statistikk som bare stiger og stiger. Stykket spør om det er en annen form for deling av erfaring som skal til for å minske dette problemet og dermed også få ned statistikken. Teksten er skrevet på basis av møter med ungdommer. Det er profesjonelt og håndverksmessig dyktig fremført, i regi av Kristine Myhre Tunheim.

En postakopalyptisk situasjon

Askesky er skrevet av Karoline Una Moan som nettopp har disputert til den kunstneriske doktorgraden i scenetekst ved Kunsthøgskolen i Oslo. Det blir fremført av to skuespillere, Emma Sofie Joma Rustad og Marie Skogvand Stork, og regissert av Mathias Nyhagen Asplund. Forestilllingen er et prosjekt i Festspillenes Open Call-satsning, og er dermed ferskvare – noe som også kom til uttrykk i det søkende og litt uferdige i spillet.

Situasjonen er post-akopalyptisk, det kan være etter et vulkanutbrudd eller foregår i en krig. En tydelig inspirasjon ligger i den engelske «in-yer-face»-dramatikken, og da særlig Sarah Kanes Blasted, om en situasjon på et hotellrom et sted i Storbritannia med referanse til krig. Det handler om overlevelsesstrategier i en ekstrem situasjon og vi møter to søstre som prøver å forstå den livstruende hendelsen de har opplevd og som føler seg truet av en mann som kommer forbi og kanskje kan true dem eller hjelpe dem. Denne rollen har ingen replikker, og den kan være markert i skikkelse av kompaniets mentor Simon Longman, engelsk dramatiker. Stykket stiller spørsmål om hvilke instinkter som dukker opp i det underbevisste når den normale sosiale konteksten er borte. Antistrofe teaterkompani har unge som målgruppe og har i denne forestillingen samarbeidet med Figurteater Nordland.

The Red Phone

The Red Phone var et innslag på Hilsegata i Harstad basert på et konsept av Boca del Lupo-kompaniet i Vancouver, Canada, hvor to publikummere på hver sin side leser hver sine roller fra en skjerm over selve telefonen. De blir altså hverandres skuespillere og inviteres til å snakke om opplevelsen etterpå. Det var henholdsvis tekster av den samiske dramatikeren Siri Broch Johansen og danske Kasper Munk, om skilsmisse og oppløsning av forhold i Broch Johansens tekst og brå dødsfall og sorg i Munks tilfelle. De var for korte tekster til å kunne omtales særskilt her. Det kan presiseres at Broch Johansens tekst, Jeg tenker på skaperverket, var koblet til naturvern og henspiller på Jonas Gahr Støre, og at kona vil gå fra ham av samvittighetsgrunner. The Red Phone ble et ekstra krydder i en serie forestillinger om minnebearbeidelse, tilhørighet og med fokus både på det nordatlantiske, nordnorske og urfolks kultur.

Ny direktør

Festpillene i 2025 var Ragnheidur Skuládottírs siste etter fem år som festspilldirektør. Ny direktør er Susanne Næss Nilsen med bakgrunn som leder for Davvi – Senter for scenekunst. Forhåpentligvis tar hun den sterke satsningen på scenekunst som Skuládottír har vist på Festspillene i 2025 videre. Det gjelder også barneteaterprogrammet som Davvi-lavvoen har vært en viktig scene for, men som det ikke har vært plass til å omtale nærmere i denne artikkelen.