«One of a kind» - slående vakkert og velkjent
Nasjonalballettens mangeårige samarbeid med Jiri Kylian løftes opp et nivå når kompaniet gir seg i kast med hans helaftens forestilling «One of a kind». Det er tidvis intenst vakkert, men samtidig velkjent.
Publisert
Sist oppdatert
Helt siden Jiri Kylians ballett Stoolgame til musikk av Arne Nordheim, kom på Nasjonalballettens repertoar på 1980-tallet har både kunstneriske
One of a Kind
Av Jiri Kylian
Musikk: Brett Dean (komposisjon for Nederlands Dans Theater), Carlo Gesualdo da Venosa, David Hykes, Benjamin Britten, med fragmenter av Chiel Meijering, David Lumsdaine og John Cage
Scenografi: Atsushi Kitagawara
Lysdesign: Micahel Simon (originaldesign)
Lysdesign, tilpasning: Valentin Däumler
Cello: Francis Gouton
Nasjonalballetten, hovedscenen
Spilles f.o.m. 28. august 2021
ledere og dansere omfavnet og utforsket hans underfundige bevegelsesrepertoar. Grunnen til dette kan kanskje spores helt tilbake til kompaniets opprinnelse, hvor kombinasjonen av Rita Toris tradisjonelt klassisk skolerte dansere og Gerd Kjølaas mer uttrykksorienterte dansere utgjorde kompaniets kjerne. Gjennom blandingen av ballettdansere og «fridansere», utviklet kompaniet sin identitet som allsidig og utforskende, både i det moderne bevegelsesspråket og det klassiske.
Reise i mystisk landskap
Idet lyset i salen slukkes, dukker en hvit firkant opp, hengende som et flyvende teppe over orkestergraven. Det er her solisten, den unike, enestående og individuelle One of a kind starter sin reise. En mørkkledd kvinneskikkelse prøver ut firkantens grenser, rister, strekker og vrir kroppen, mens hun dras mot den hvite sikksakkstien som etter hvert åpner seg som en mulighet for henne. Bevegelsesmønsteret er en slags strukturert improvisasjon, som kontrastfylt veksler mellom elegant linjeføring i klassisk stil og brå vendinger og uforutsette rykninger, der hun under tvil gir seg ut på ferden inn i det nye. Idet hun når midten av scenen og fortsetter sin første solodans, åpner et origamilandskap av store, hvite «flytende» isfjellaktige figurer seg, og det prisbelønte scenerommet arkitekt Arsushi Kitagawaras og lysdesigner Michael Simon har skapt, åpner seg for oss. Sammen med et variert klangbilde fra live cello, i samspill med musikk på tape, etableres en mystisk, på grensen til mytisk stemning som skal vare de neste to timene.
Å danse en grunnlovsparagraf
One of a kind var et bestillingsverk fra det nederlandske innenriksdepartementet til Kylian og Nederlands Dance Theatre i 1998, hvor anledningen var å feire 150-årsjubileet for grunnloven av 1848.
Et dansekompani kan, ifølge Kylian, ses på som et lite miniatyrsamfunn hvor det individuelle og gruppen, sameksistens og respekt står sentralt. I One of a kind ville han se nærmere på forholdet mellom individ og gruppe, med utgangspunkt i grunnlovens åpningssetning:
«All people living in the Netherlands shall be treated equally in equal circumstances. Discrimination on the grounds of religion, belief, political opinion, race or gender or any other grounds shall not be permitted»
Forestillingen følger ikke et handlingsforløp, men en hovedperson, den unike, den enestående, One of a kind, som med sin konstante tilstedeværelse utforsker forholdet mellom det å være én og det og være mange. Det er den opprinnelige hovedrolleinnehaveren Cora Bos-Kroese fra Netherlands Dance Theatre, som har innstudert verket for Nasjonalballetten, og hun forteller at danseren, den unike, den enestående gjennom forestillingen skal «vise alle følelser et menneske kan ha».
Gjennom tre akter og to pauser får vi oppleve 10 soloer, 9 duetter, to trioer og to kvartetter. Denne serien av dansesekvenser er gitt navn som kun henviser til antall dansere de involverer, og pussig nok betegnes de ulike delene i programmet på en blanding av norsk og fransk: solo, duett, pas de trois, pas de quatre.
I begynnelsen av stykket danses fem soloer nesten parallelt. Hovedrolleinnhaveren fortsetter sin solo, og scenen fylles etter hvert opp av nye solister. En gradvis mer urovekkende stemning preger det musikalske klangbildet, og de fem solistene danser med helt tydelige individuelle kvaliteter. Som i en sjanseoperasjon à la Merce Cunningham deler de individuelle danserne tid og rom, men beveger seg helt uavhengig av hverandre. Dette endres utover i stykket og vi får etter hvert både synkrone sekvenser i trio og kvartettformat og noen parallelle duetter som står i stor kontrast til de individualistiske soloene.
Kyliansk – et eget dansespråk
Det kylianske bevegelsesspråket er «klassisk» i formen. Kylians koreografier fordrer at danseren kan improvisere og bevege seg fritt i ett «ikke-klassisk» bevegelsesmønster og samtidig mestre klassisk ballett-teknikk. Kombinasjonen av det klassiske og frie bevegelsesmønsteret har gitt ham en signatur som både utøverne og publikum har omfavnet.
«Som vanlig» er Kylians verk laget for en stor scene, hvor storslagen bruk av scenografi, kostymer, rekvisitter og lys setter en ramme rundt musikken og bevegelsene. Samspillet mellom alle elementene synes jeg gir forestillingen et poetisk og intenst preg. Dansernes bevegelser har tidvis noe dyrisk over seg, samtidig som uttrykket slår meg som dypt menneskelig. En vridning av et håndledd, en rykning som et elektrisk sjokk, et blikk fylt av panikk, et hopp, et fall, en smygende treig og tung bevegelse som plutselig kollapser gir koreografien et uforutsigbart preg som engasjerer meg som tilskuer. I duettarbeidet blir danserne ofte manipulert, dyttet, dratt og slengt, men også støttet og balansert. Man veksler mellom det raske, avbrutte, uforutsigbare og det langsomme, kontrollerte og seige. Ofte er det små bevegelser i nakke, håndledd og ankler – som å vri hodet, riste hendene, gni føttene mot hverandre, mens man blir løftet – som skiller seg ut og som blir til noe gjenkjennelig og typisk Kylian.
Kylians koreografier er som tradisjonelle klassiske balletter, fulle av trinn og bevegelser, og i det første akt er i ferd med å avsluttes, har jeg som tilskuer nådd ett metningspunkt hva dansetrinn angår, så blikket mitt ledes mot cellist Francis Gouton, som sitter opplyst nedenfor scenekanten og spiller. Samantha Lynch og Jonathan Olofssons imponerende duett glir for meg inn i et forutsigbart mønster av avanserte trinn, mens cellospillet blir en fascinerende dans å hvile i, til akten avsluttes og lyset kommer på i salen.
Pause eller prøve – prosessen som del av forestillingen
Solisten, den unike, setter seg først ned på scenekanten og ser på oss, før hun fortsetter dansen i lyset som om pausen ikke finnes. Samtidig kommer scenearbeiderne på scenen – de dytter, drar, heiser og fjerner, mens deler av scenen blir en prøvesal som fylles av danserne som øver, småsnakker, terper og finner ut av ting akkurat som de gjør hver dag i studio. Her møtes kunsten, prosessen og det praktiske scenearbeidet i et fellesskap som fascinerer så mye at bare to av de 20 publikummerne forlater salen. Det er som om operahusets konvensjoner om pauser mellom aktene her må bryne seg med det kunstneriske konseptet – noe som skaper en interessant, men også rar og utydelig situasjon.
Suggererende trommer blandet med sakral korsang i et skyggelagt landskap setter en ny stemning. I en serie duetter vandrer nå bevegelsene frem og tilbake mellom danserne, som stemmene våre i en samtale. Det veksles mellom dans og ro, som om man lytter til de andres bevegelser før man responderer. Denne danseriske samtalen drar oss gradvis inn i nye stemninger i et scenerom så vakkert lyssatt at dansen tidvis nesten blir et forstyrrende element.
Inn i tredje akt er cellisten opphøyet enda en gang – nå et par meter over scenegulvet. Scenerommets dimensjoner endres idet vegger av metalltråder/kjeder senkes og heves, og tre svarte trapper viser vei opp og ut i et håpefullt, gyllent lys. Idet solisten starter vandringen opp den svarte trappen og det totale mørke omslutter oss i salen kjenner jeg meg både rørt og litt utmattet.
Den enestående, den unike
One of a kind spilles med to helt ulike cast og jeg så derfor forestillingen både 9. og 11. juni. Samantha Lynch og Grete Sofie Borud Nybakken alternerer i hovedrollen som solisten, den enestående og unike. Deres tolkninger og særlig bevegelsesmønstret gjennom de improviserte delene er forskjellige, men sterke på hvert sitt vis. Jeg opplever at Nybakken tar enda større sjanser enn Lynch når det kommer til intensitet og dynamikk i utførelsen, men de viser seg begge som utmerkede Kylian-dansere som leverer overbevisende rolletolkninger i et intenst, mystisk og krevende bevegelsesspråk.
Når One of a kind endelig settes opp i august, er det å håpe at mange får mulighet til å sette seg i salen og oppleve denne visuelt sterke forestillingen. I kraft av sin komplekse og mystiske skjønnhet, slår den en tidvis i bakken, selv om de to timene etter min vurdering er noe overfylt av et etter hvert svært velkjent og repeterende bevegelsesmønster.
https://www.boosey.com/cr/music/Brett-Dean-One-of-a-Kind/15081
