Om lengsel, rushtrafikk og behovet for kaffe

Pandemien påtvang oss et felles livsmønster, med felles referanser og en bevissthet om felles skjebne som vår individualistiske

i desse dagar

av Ingrid Jørgensen Dragland

Regi: Elisabeth Matheson

Komponist: Marthe Belsvik Stavrum

Scenografi/kostyme/videodesign: Bård Lie Thorbjørnsen

Dramaturg: Carl Morten Amundsen

Det Norske Teatret, Scene 3, urpremiere 13. september 2022

Sett 3. nove,ber, neste forestilling: 12. november

kultur stod nokså rådvill overfor. Vi var i samme båt. Ikke overraskende ble den derfor både i litteraturen og dramatikken en ekstra spore til såkalte flettverksfortellinger – dvs. historier der et tilfeldig persongalleri uten noe annet felles får sine liv sammenvevd og satt i relieff gjennom sammentreff, innfall og gjerne tilsynelatende ubetydelige hendelser.

En slik historie er I desse dagar. Den foregår i de dager, da pandemien herjet, og lar oss følge et knippe mennesker gjennom et døgn, med en rundkjøring som et lite triangelslag av en metafor. Den sentrale konstellasjonen er en mor, en tenåringsdatter og en mormor, som får møte både kjærligheten og døden, men deres liv speiles av bl. a. et ektepar i krise, en lesbisk billedkunstner, en tiggertjuv, en Kiwi-poet (ja, som får sine «Songar frå Samvirkelaget» opplest på radio), en fugleelsker, en securitasvakt – og et par til. Og en katt.

Bikubesong

Problemet med slike kollektive fortellinger er at enkeltskjebnene får for liten plass. Hva er det vi skal interessere oss for? Hva er nødvendigheten i det som blir fortalt? Er det påminnelsen om sommerfugleffekten – at oppi alt dette tilfeldige som vi kanskje syns bestemmer våre liv er, så er ingenting tilfeldig? At vi har et ansvar for alt som skjer? At vi må bevege oss gjennom hverdagen med alle sanser våkne? Men dette er jo idéer. Det kan pirre, men det beveger ikke.

Sagt på en annen måte: en slik teatertekst må her i landet tåle sammenligning med Frode Gryttens Bikubesong, som så vidt jeg husker sto på Det Norske Teatrets repertoar i tre år. Det var en fortelling om et fargerikt oppbud av skjebner med et norsk industritettsted – ikke ulikt forfatterens eget Odda – som ramme, der vi fikk oppleve både den tragiske nedsiden og befriende gevinsten med en felleskultur, men der forutsetningen nettopp var at hele persongalleriet var tegnet med slik innlevelse og originalitet at den overordnete idéen bare fikk spille med som en ettertanke.

Dit kommer ikke Jørgensen med sine personer. De blir skisser, riktignok tegnet med både humor og varme, men vi slipper ikke på noen måte tett nok innpå dem til å bry oss om hva de vil og hva de velger. Litt for ofte ligger vi faktisk også et par skritt foran dem.

Dette er ikke Jørgensens første teatertekst. I tillegg er hun en etablert skuespiller. Og ganske riktig: hun skaper gode situasjoner, og dialogen er lettspilt. Og ikke minst har hun tillit til hva teatret kan: hun kvier seg ikke for å kreve raske forflytninger, og veksler fritt mellom fortellernivåer og virkelighetsplan. Som f. eks. med denne katten, som ikke er godt løst i oppsetningen, men som kunne gitt oss et underliggjørende nærvær gjennom beretningen. Men – med sin faglige ballast, og uten at jeg kjenner hennes andre tekster, vil jeg tro Jørgensen både ønsker og evner å skape rikere og mer mangetydige skikkelser enn det vi får her.

Så hva er skjedd?

Teatrets ansvar

Jeg lurer på om tiden kan ha løpt litt fra henne. Jeg tror kanskje pandemien var ment å være mye mer av en hovedperson, mye mer levende til stede som utløsende for disse menneskenes liv. Men så har det vist seg at vi – iallfall her i landet – er vendt mye raskere tilbake til vår vante hverdag, pandemien er blitt et forslitt tema, et tema vi ikke syns vi har mer å lære av – mer egnet for parodiering enn refleksjon. Og et symptom i så måte er at vi nettopp får servert noen parodier, i form av en serie lettbente revyinnslag fra tiden med Covid – absurde oppramsinger av smittevernsregler, en Bent Høie på høygir m.m., i tillegg til stadige påminnelser om «meteren» og maskebruk. Dette er innslag som så vidt jeg kan forstå må være kommet til gjennom prøveprosessen, og som ensemblet har stor glede av å gjøre – men det blir ornamentikk, i beste fall. Det gjenskaper ikke det universet som denne historien nok var ment å høre hjemme i.

Og for meg ble det en påminnelse om teatrets ansvar her, eller kanskje jeg heller skal si rolle.

Et sted for utprøving

Scene 3 på Det Norske er et fantastisk sted. Her er det hevd for å greie seg med små midler, salen er ikke større enn at publikumstallene teller lite, skuespillerne vet godt at de er med på noe som kanskje ikke akkurat blir karrierefremmende. Det er et sted for utprøving. Ideelt sett betyr det at prøvetiden kanskje ikke nødvendigvis skal måtte ende med en premiere. Ideelt sett. Jeg mener ikke noen slik beslutning skulle vært truffet i dette tilfelle. Men jeg mener den friheten som Scene 3 gir, skulle fått teatret til å komme Jørgensen i møte med større motstand, med krav som ville bragt henne lengre inn i kjernen av sitt stoff. Det fortjener hun.

F. eks. kunne de bedt henne – eller invitert henne – til å skrive en lengre tekst. Her er det en mulighet som ligger i dagen, og som jeg nesten ikke kan tro ikke har vært vurdert: Teksten er strukturert i det som i manuset kalles to «runder», der mer eller mindre samme forløp gjennomleves, men der en del scener er vektet på en litt annen måte. Slik det er, har ikke egentlig Jørgensen tatt den fulle konsekvensen av dette grepet, ja, det er vel egentlig nokså halvhjertet, og kanskje heller mer pussig enn skjerpende, hvilket også betyr at hverken fortellingen eller personene egentlig tilføres så mye, annet enn noen flere nyanser og fakta. Men hadde hun våget seg med en tredje runde, ville hun måttet rendyrke grepet, og det tror jeg ville gitt både oss og skikkelsene hennes full uttelling. Det ville gjort forestillingen lenger, men noen ganger – ikke så rent sjelden – er 90 minutter ikke nok.

Men ellers har hun fått rike ressurser til rådighet. Som førstereisregissør på Det Norske har Elisabeth Matheson gjort en framifrå jobb, og tatt godt vare på både scener og skikkelser, og åpenbart hatt glede av den oppfinnsomheten teksten fordrer. Noen ganger har hun falt for fristelsen til å bli litt ekstra underholdende eller «fiks», men la nå det kalles skjønnhetspletter. Og regissøren har hatt fullverdig hjelp av erfarne Bård Lie Thorbjørnsen, og ikke minst av et lojalt og vitalt ensemble.

Oppsummert: det er teksten det står på. Men ikke nødvendigvis på dramatikeren.

(Publisert 06.11.2022)