Nasjonalballetten med medrivende, gammeldags ballett på skjerm

Ballettsjef Ingrid Lorentzens satsing på kvinnelige koreografer ga oss tidligere i år Faun/Bolero med nye koreografier av kompaniets egne dansere

Balanchine + Bournonville

Serenade

Koreografi: George Balanchine

Musikk: Pjotr I.Tsjajkovskij

Dansere: Nasjonalballetten med Maiko Nishino, Whitney Jensen og Lania Atkins

Operaorkesteret: Ledet av Øyvind Bjorå

Tschaikovsky Pas de Deux

Koreografi: George Balanchine

Musikk: Pjotr I. Tsjajkovskij

Dansere: Melissa Hough og Yoel Carreño

Bournonville medley

Koreografisk arrangement: Dinna Bjørn etter August Bournonville med elementer fra Napoli, Blomsterfesten i Genzano og Ponte Molle (etter Frank Andersen / Dinna Bjørn, 2016)

Musikk:Lauritz W. T. Carlsen, Edvard Helsted, Holger Simon Paulli, Niels W. Gade

Dansere: Nasjonalballetten med Natasha Dale og Lucas Lima

Scenografi: Sandra Woodall

Lys: Paul Vidar Sævarang

Kostymer: Dinna Bjørn

Forestillingen fra Nasjonalbaletten strømmes gratis via Den Norske Opera & Balletts hjemmesider fra 14. til 28. mai 2021. Strømmingen er produsert av M12 GRUPPEN

Whitney Jensen, Anais Touret og Samantha Lynch. Denne gangen er det for lengst avdøde, verdenskjente menn som står for koreografien når Bournonville + Balanchine presenteres fra hovedscenen i Bjørvika hjem til publikum, på skjerm.

De to legendariske koreografene, danskenes Auguste Bournonville (1805–1879) og amerikanernes George Balanchine (1904–1983), skapte begge «egne skoler» innen balletteknikk og koreograferte mange balletter i særegen og krevende stil. Jeg trodde det ville bli underlig å se disse to stiluttrykkene ved siden av hverandre, men i møte med denne forestillingen fikk jeg min forventning motbevist.

Tripplebill – et populært format

I løpet av en sesong er det vanlig å programmere inn et tredelt program innimellom de store, helaftens klassikerne i ballettrepertoaret. Med prosjektet «Mesteraften» ble det i Espen Giljanes sjefstid satt opp stadig flere tredelte programmer med ulike kortere balletter. Disse såkalte «tripplebills» har blitt svært populære, kanskje nettopp fordi publikum får oppleve flere ulike koreografiske uttrykk på en og samme kveld?

Det tredelte programmet åpner for mange muligheter, men det er også krevende fordi ballettene fort kan «slå hverandre i hjel» enten de for like eller svært forskjellige.

Da jeg så programmeringen, var min første tanke at disse koreografiene er satt sammen først og fremst fordi de utfordrer danserne på en måte som holder dem i toppform gjennom en krevende periode, men det viste seg at disse tre svært ulike koreografiene står til hverandre på en måte som virkelig fungerer godt

Jeg trodde for eksempel det skulle bli utfordrende med en Bournonville-medley i samme program som den mesterlige Serenade, men overgangen fra den skjøre, blå, mystiske stemningen i Serenade til den mer gammeldagse, lekne Bournonville-estetikken funger bra når virtuose Tschaikovsky pas de deux binder dem sammen.

Både Bournonville og Balanchines repertoar kom til Nasjonalballetten da Sonja Arova var ballettsjef på 1960-tallet. Ballerinaen Arova hadde store ambisjoner, og hennes internasjonale nettverk og renommé førte til at vår lille operaballett ble ett av de første kompaniene i Europa som fikk vise Balanchine-balletter. Arovas første premiere i 1966 var også et tredelt program som hadde både Bournonville og Balanchine på repertoaret. Fokines Les Sylphides ble etterfulgt av Balanchines Apollon Musagéte før kvelden ble avsluttet med tredje akt fra Bournonvilles Napoli. Her ser jeg klare paralleller til Arovas premiereprogram der stemningen i Les Sylphides har fellestrekk med Serenade og en kort Balanchine-ballett bygger bro over til Bournonvilles underholdningsdans.

Å se musikken

George Balanchines koreografier beskrives ofte som en direkte visualisering av musikken. Han var sønn av en komponist og utdannet både innen ballett og musikk. Han fjernet seg etter hvert fra den fortellende ballettradisjonen, og koreografiene utviklet seg i en mer abstrakt, neo-klassisk stil. Serenade ble først skapt for en stor gruppe ballettelever i 1934 for at de skulle «ha noe å strekke seg etter». Og balletten fikk sin profesjonelle premiere med American Ballet Theatre året etter. Serenade kan sies å bygge bro mellom Balanchines russiske, europeiske og amerikanske erfaringer, og den refereres til som hans første abstrakte ballett. Musikken er «Serenade for strykere i C-dur», et nydelig stykke romantisk musikk som Tsjajkovskij skrev med referanse til sitt idol Mozarts serenader.

Etter den slående vakre åpningen løftes vi inn i musikken gjennom ulike gruppescener hvor bevegelsesspråket er så musikalsk strukturert at absolutt alle nyanser i musikken kan sees med det blotte øye. Denne utrolige åpningen, hvor 17 kvinner står spredt ut over scenen med høyre hånd løftet, er for meg et av ballettens høydepunkt. Dessverre ødelegger kameraføringen dette magiske øyeblikket, da vi ikke får se teppet gå opp og danserne stå der, men i stedet har et kamera i bevegelse som følger teppet som heves. Så heller enn å slå meg i magen med skjønnhet og mystikk, som denne scenen gjør når jeg sitter i salen, så mister akkurat åpningen sin magi her.

Balletten har ingen uttalt handling, men hendelser fra prøvesalen dro koreografen direkte med inn i dansen. Åpningsscenen med en løftet høyre arm referer til en situasjon hvor en danser skygget for sola inne i studio. Andre konkrete hendelser, som at en danser kom for sent og en falt, ble også overført til koreografiske elementer i balletten. Her finnes absolutt anledning for fortolkning og fortelling for dem som ønsker det, men å bare lene seg tilbake og «se» musikken i det skjøre lyseblå universet, er også fullverdig opplevelse. Kompaniet forvalter repertoaret godt, og det er gjennomgående presisjon som preger linjeføringen hos alle utøverne, der de danser av gårde i store gruppedanser, skulpturelle tablåer, soloer, duetter og diagonaler, gjennom mange kompliserte, romlige forflytninger.

De tre solistene Maiko Nishino, Whitney Jensen og Lania Atkins leverer alle tre. Jensen med sin energiske og virtuose stil, Nishino med sin grasiøse letthet og inderlige tilstedeværelse og stjerneskuddet Lania Atkins med sin befriende koordinasjon og linjeføring.

Serenade er blitt fremført av Nasjonalballetten helt siden 1970, og kompaniet forvalter dette anerkjente repertoaret godt. Det er særlig gledelig å se så mange av de unge, nyutdannede danserne, markere seg i fremtredende partier side om side med mer erfarne kolleger.

Idet solisten Maiko Nishino løftes og forflyttes diagonalt inn i mørket, som en gallionsfigur på et skip som seiler ut i natten, skulle jeg ønske det ikke var slutt riktig ennå, for det er godt å bli omsvøpt av den vakre dansen og musikken og oppleve at koronatåka letter en stakket stund.

Fra svanedans til virtuos galla underholdning

Tschaikovsky pas de deux er en energisk, virtuos duett skapt av Balanchine for solistene Violette Verdy og Conrad Lundlow i New York City Ballet i 1960. Den 10 minutter lange duetten er en underholdende energibombe hvor de to danserne møtes i en nokså romantisk pardans. Videre følger et tradisjonelt pas de deux-mønster: entré, mannlig solo, kvinnelig solo, coda/finale.

Opprinnelig ble musikken hastekomponert av Pjotr I. Tsjajkovskij som del av tredje akt i Julius Reisingers «Svanesjøen» i 1877, men pas de deux-en ble ikke del av det originale partituret som Petipa benyttet da han i 1895 koreograferte sin «Svanesjøen». Notene forsvant, men ble senere funnet i Bolshoiarkivene, og koreograf Vladimir Bourmeisters brukte musikken til sorte svane pas de deux-en i «Svanesjøen» i 1953.

Balanchine fikk etter hvert høre om dette musikkstykket, og skaffet tillatelse til å benytte musikken i sin egen koreografi. Denne over 60 år gamle duetten er en høyt aktet Balanchine-ballett, som ofte vises på gallaforestillinger.

Den krevende koreografien gir dyktige dansere anledning til å briljere, og det gjør Melissa Houg til fulle. Hun tar sjanser, risikerer og leker med tempo og dynamikk. Her er overskudd, glede og presisjon. Det vanvittig hurtige fotarbeidet i relevé, echappe kombinert med pirouettene og de store forflytningene rundt i rommet, utføres helt på høyde med hva dansere i kompanier som Londons Royal Ballet presterer. Dansepartnerne Yoel Carreño og Melissa Houg kler hverandre godt, og den erfarne Carreño er en stødig partner, som fortsatt snurrer og hopper så lekende lett som bare dansere med kubanske skolering kan.

For å få et inntrykk av hvor godt gjennomført dette faktisk er, satte jeg meg ned og så flere youtube-videoer som bekrefter at Houg og Carreño jevnt over leverer på høyt internasjonalt nivå. Skulle jeg ønske noe mer, så måtte det være at det berømte spranget i avslutningen som ender i en posisjon som kalles «fish dive» var større, mer vågalt, med større avstand mellom danserne, for å gi publikum den fullstendige følelsen av risikotaking som er så sentral i denne balletten.

Det er uansett imponerende og underholdende dans, som avsluttes med at Carreño løper av scenen med Houg elegant dandert over hodet, på strak arm, og i farten drar de publikum med inn til kveldens siste virtuose «jamsession».

Frydefull, gammeldags og ungdommelig lek

Tidligere ballettsjef, Dinna Bjørn er en av verdens fremste eksperter på Bournonville-repertoaret. Hun beskriver selv forestillingens Bournonville medley som et «divertissement», et rent underholdningsnummer. En ungdommelig gjeng dansere – åtte menn og fem kvinner – danser for og med hverandre i 20 minutter. Her er heller ingen handling, bare elegant, 1800-talls flørtende, lekende ballett. Medleyen er satt sammen av ulike små utdrag fra Bournonvilles tre italienske balletter. Her går man elegant fra den ene dansen til den andre, fra en komponist til en annen, og det flyter så lett at jeg ikke savner de opprinnelige helaftens fortellingene som egentlig rammer inn disse dansene.

Bournonville skiller seg fra øvrig 1800-tallskoreografi i det at menn og kvinner danser mye av det samme, hele tiden. Det er hurtige hopp og vendinger, spenst, energi og virtuositet i symmetriske mønstre. Gjennom hele den romantiske perioden i balletten ble mannens rolle redusert til en som bar, støttet og viste frem kvinnen. Bournonville var både koreograf og solist i den kongelige danske ballett, og han danset selv alle hovedroller. Så det er ifølge Dinna Bjørn overveiende sannsynlig at hovedårsaken til denne «likestilling» av mannens rolle handler om at Bournonville selv skulle få danse så mye som mulig. Uansett hva årsaken er så blir man glad av å dette samkjørte, gledesfylte og energiske publikumsfrieriet som avslutter kvelden. Her er grasiøse armbevegelser (ports de bras) og hurtige hopp (allegro) fremført med glede, presisjon og ungdommelig moro. Det er godt innstudert og presist gjennomført, men nærbildene avslører tidvis en del anstrengte hodevridninger og litt kantete koordinasjon, som jeg kanskje ikke hadde fått med meg om jeg hadde sittet i salen.

Og ja, «Bournonville medley» er gammeldags, det er som om Renoires «Roernes frokost» har kommet til live, tatt på seg litt finstas og kaste seg ut i dansen. Det ser gammeldags ut, og det skal se gammeldags ut, men det er så godt gammeldags at jeg gledes og lar meg rive med.

Sal er bedre enn stue!

Ingrid Lorentzen og Nasjonalballetten har virkelig satset og gitt alt de har kunnet gjennom hele pandemien, med uteforestillinger, turné og ulike strømmeforestillinger, men strømmet ballett blir aldri som ballett hvor publikum deler fysisk rom med utøverne. En strømmet forestilling er jo verken dansefilm med kamera som dansende aktør, eller dokumentasjon via et stillestående kamera, men noe litt pussig midt imellom, denne forestillingen er heller ikke en live-strømming, men et opptak.

Det å gå i operaen bringer dessuten med seg mange ritualer som i strømmevirkeligheten blir borte eller blir så annerledes at de blir malplasserte. Det føltes stusselig og litt trist der jeg satt alene foran skjermen og skulle klappe for hele ensemblet der de som vanlig bukket og neiet etter endt forestilling. De fortjener stor applaus, men hvilken verdi har den når den ikke deles mellom avsender og mottaker i sal og på scene? (Publisert 15. 05.2021. oppdatert 16.05.2021)