Når ordene blir til stillhet gjør det vondt

Scenerommet består av en enkelt gråmalt og opphøyet firkantet scene. Publikum sitter rundt på tre av sidene. Fem galger hengende fra taket utgjør et sparsommelig

Røde Emma

Av Jens Bjørneboe

Regi: Lars Øyno

Kostyme: Thale Kvam Olsen

Lys: Jan Skomakerstuen

Med: Hanne Dieserud, Lars Brunborg, Miguel Emilio Dobrodenka Steinsland, Live Marianne Noven, Gaute Askild Næsheim og Filip Amundsen Stav

Grusomhetens teater, premiere 9. september 2021

back-drop på den siste. Etter at Lars Øyno selv har tildelt meg min helt egne «kritikerplass», kjenner jeg på ambivalensen jeg har overfor oppgaven og situasjonen. Folk i salen småprater og ler. Vet de hva som skal presenteres for dem? – tenker jeg. Kjenner de ikke hvilken sorg, kamp og offer dette manuset omhandler og er innviklet i?

Trøblete forhistorier

For jeg tilhører de som mener at anarkismen ikke kan avfeies som et naivt ungdomsopprør. At det burde dirre av historien om Emma Goldman var en av mine innsigelser i anmeldelsen av Elise Tunstrøms Agitatoren– en strømmet koronaproduksjon som også tok utgangspunkt i Goldmanns liv[1]. For Emma Goldman kom til USA i 1885 og ble raskt en av landets mest omdiskuterte skikkelser i samtiden. Men glemt for mange er «Røde Emma», som hun ble kalt. Glemt for mange er også de kampene hun kjempet for de sosiale bevegelsene, kvinnefrigjøring, og mot kapitalistisk undertrykkelse i den korporative kapitalismens barndom. Hun agiterte for anarkismen og var sentral i utviklingen av forståelsen av anarkisme som en sosial og anti-kapitalistisk tradisjon. For Goldman ble ett av de første ofrene for FBI-direktør J. Edgar Hoovers Red Scare-politikk – hvor venstreradikal og anarkistisk kritikk ble stilnet med alle midler. For Goldmans del: deportasjon. Bjørneboes manus går langt i å belyse sentrale historiske kamper som ledet fram til dette.

Samtidig dirrer det av manusets publikasjonshistorie. Den skaper en kontekst og metafortelling som det er vanskelig å komme helt unna. Publiseringen av Røde Emma kan leses som den beundredes makt over beundreren Jens Bjørneboe. For en aften på Valkyrien i 1972 ga Jens Bjørneboe fra seg det uferdige manusutkastetRøde Emma til rebellen, aktivisten og kulturmannen Henning Dahl. Det er ikke tvil om at Jens Bjørneboe verdsatte Henning Dahls radikale og anarkistiske livsstil – og hans tanker om aksjonsteater[2]. Men var beundringen gjensidig, eller svek Dahl Bjørneboe? «Bruk det til hva du vil!» skal Bjørneboe ha sagt. Det tok Henning Dahl bokstavelig og ga manuset til forlaget Bjørnsons Grav. Få måneder etter forfatterens tragiske bortgang, ga de ut manuset i bokform. Til tross for usikkerhet om manuset var ferdig og ment for publisering, og at de raskt hadde oversatt det fra dansk. Materialet Røde Emma er også historien om anarkistenes hensynsløse og nettopp anarkistiske omgang med en av dens trofaste disipler. Brutalt – nettopp fordi manuset imponerer med måten Bjørneboe famlende leser sin egen samtid og sin egen historie inn i historien om Emma Goldman.

Et fattig teater som ærlig teater

Med den rike historien som bakteppe fremstår Grusomheten teaters oppsetning som verdig, men vemodig fattig. Det mener jeg i positiv forstand. For hva skal man gjøre med en så kompleks forhistorie. Her lar de manuset snakke for seg selv og med en nærmest stoisk verdighet spiller de ut akkurat det som er skrevet slik det er oversatt. Med insisterende tydelighet fremføres Bjørneboes replikker og scener. Ingen «feil» er rettet. Alt er med. Også Bjørneboes introduksjon til manuset. Den projiseres på veggen før forestillingen starter.

«Det vil komme en dag, da vår taushet vil tale med større effekt enn de stemmene dere kveler i dag!», skriver Bjørneboe i introduksjonen. En avisselger løper opp på plattformen og roper ut om Heymarked-opprøret. Fremføringen er masete, nærmest skrikende tydelig, men formen er gjenkjennelig for Grusomhetens teater. Slik demonstrerer Lars Øyno sin musikalske innsikt i hvordan Bjørneboe bruker sceniske handlinger som kommentar til innholdet. Det setter tonen – forestillingen er en invitasjon til å reflektere sammen over dette materialet og dets relevans. For det er også en intelligent kommentar til samtidens ytrings- og oppmerksomhetsøkonomi. Grusomhetens teater insisterer på å gi oss roen til refleksjon. Når Emma Goldman, i Hanne Dieseruds skikkelse, med selvsikker ro entrer scenen og forteller oss om forutsetningene for historien som skal fortelles, fremstår selvbeherskelsen som en sympatisk gest.

Estetisert Brecht

Dieserud imponerer forøvrig i hvordan hun behersker den emosjonelle distansen til karakteren som materialet krever. Røde Emmaer fullt av slik brechtiansk påvirkning. Grep som appellerer til refleksjonen snarere enn følelseslivet. Hverken hun eller karakteren Goldman lar seg rive med av følelser. Det er tanken somteller. I det enkle scenerommet og regien kommer dette tydelig fram. Kostymene av Thale Kvam Olsen er tilnærmet historiske. Spillestilen nærmest konservativ i sin dedikerte tilnærming til Røde Emmasom kulturhistorisk verk og idédrama.

Spenningen ligger i om det holder i møte med anarkisten Bjørneboe? For når Bjørneboe briljerer med sin detaljrikdom om stykkets historiske kontekst kan det være en utfordring å følge med på alle referansene, selv om teksten fremføres med stoisk ro. Som i scenene omkring drapet på fabrikkleder Henley C. Frick. Det er mye som skal belyses før Bjørneboe kommer til det enkle poenget at det var Andrew Carnegie som var den egentlige hovedmannen bak industrikonsernet og motarbeidelsen av fagbevegelsen. Carnegies kulturpolitiske betydning i amerikansk kultur og relasjon til Bjørneboe gir scenene mange lag. Carnegie Hall er kjent for mange og omtalt i programbladet, færre kjenner til alle stipendene og prisene som bli gitt ut i Carnigies navn – også i dag. Av dem bør Carnegies heltemedalje nevnes. Den ble Bjørneboe selv tildelt som ung mann etter han, med fare for egent liv, reddet en venn fra å dø. Således fremstår Bjørneboes fokus på Carnegie også som et historisk nikk med selvironiske undertoner. Flere steder leker Bjørneboe med et slikt personlig perspektiv på historien om Røde Emma.

Bjørneboe bruker også mye tid på å ironisere over hvordan Goldmans analyse av Ibsens Et dukkehjem medfører at hun arresteres for oppvigleri. Bjørneboes tidvis nitide engasjement for å få med snedige detaljer i historien skaper et interessant bilde av forfatteren og hvor engasjert han var i historien om Emma Goldman. Men i en kontekst hvor denne kunnskapen er fremmed for mange er det vanskelig å fange den subtile humoren og perspektivdreiningene i det nedstrippede scenerommet. Det krever en konsentrasjon om språket og handlingen som ikke alle publikummerne lot til å beherske på denne premieren. Med fare for å fremstå som noe nedlatende; det kan hjelpe alle om man skrur av mobiltelefonen før man går inn i salen.

Konservativ form på anarkistisk innhold

Lettere er det å få øye på Bjørneboes ironiske og fysiske komikk. Løsskjegg, -barter, jakker, politiskilt og humoristiske hatter transformerer det resterende ensemblet til stadig nye karakterer. Dedikasjonen til skuespilleroppgaven gjennomsyrer også i denne produksjonen Grusomhetens teaters ensemble. I møte med Bjørneboes tekst er det ingen lett oppgave skuespillerne har, men som de utfører med beundringsverdig presisjon. Det er en glede å være vitne til et så presist håndverk. Den konservative insisteringen på den distanserte teatrale formen åpner for refleksjon over materialet.

De naive fremstillingene av ulike rettssaker, men også Bjørneboes konkrete fremstilling av vold, får et karikert og nostalgisk naivt skjær over seg i Øynos regi. Igjen er det det fysiskmusikalske uttrykket som imponerer. Som når scenen som ender i at Goldmans kjæreste Alexander Berkman skyter fabrikkeier Frick starter med en subtil skjelving i bena til fabrikkeierens assistent. Den stigende og smittsomme skjelvingen skaper både en slapsticksaktig komikk og spenning. Brått avbrytes den eskalerende nerven i scenen av skudd fra Berkmans pistol. Bildet er både humoristisk, komplekst og tydelig: Fabrikkeiere har grunn til å skjelve i buksene, for noen er ute etter å drepe dem.

I rettssaksscenene blir Bjørneboes naive språk og handling til slike polemiske påminnelser –ikke bare om rettssaken han selv var gjennom, men også som karikaturer over rettsvesenets tilkortkommenhet. All historisk logikk, kompleksitet og erfaring reduseres til makt når idealister dømmes ut fra spørsmålet om de har handlet rett eller GALT i lovens forstand. For lovverket er i sin natur et forsvar for det «bestående». Å bruke teateret til å fremføre en slik kritikk med en komikk som fungerer i dag er imponerende.

Estetisering av bestialitet

Det skal allikevel sies at den insisterende, konservative formen byr på en hårfin balansegang. Dette gjelder kanskje spesielt i møte med Bjørneboes eksplisitt voldelige scener. Tidvis reflekterer jeg over hvordan den stiliserte og koreograferte volden reduserer brutaliteten til komiske befrielser fra stykkets krav til konsentrasjon. Eksempelvis fremstår scenen som viser henrettelsen av republikaneren Leon Czolgosz som en påfallende enkel og uskyldig affære.

Den lettere sinnsforvirrede republikaneren Czolgosz drepte president Wiliam McKindley, men utga seg for å være anarkist og skapte på den måten et bilde av at Emma Goldman var involvert i drapet. En involvering som ville være en gavepakke for politiet som ville kvitte seg med henne. At han senere motsa seg i dette og at politiet ikke kunne bevise Goldmans involvering, reddet ikke Goldmans rykte. For hun nektet å fordømme hans handlinger. Dette ble senere sentralt i en debatt innad i det anarkistiske miljøet og i forfølgelsen av venstreradikale og anarkister i amerikansk historie. Disse debattene handlet om anarkismens forhold til mål og midler og om anarkismen kunne forsvare voldshandlinger? Men for Goldman handlet det om anarkismens ansvar for å stå opp for sine medmennesker. Hun mente man skulle forsvare den sinnsforvirrede mannen – en omtanke for de utsatte i samfunnet jeg tror hun delte med Bjørneboe. Men denne kompleksiteten i Goldmans relasjon til mannen som misbrukte hennes navn og ideologi forsvinner fort når brutaliteten i henrettelsen og politivolden blir for stilisert. Kanskje ville dette, og Bjørneboes forhold til bestialitet, vold og overgrep kommet tydeligere frem om skuespillerne uttrykte en større glede over å utføre de naivt stiliserte handlingene og scenene? I det minste ville volden ikke fremstå som betagende naiv og vakker.

«Du har spilt komedie lenge nok nå!»

Der jeg opplever at forestillingen blir utydelig på dette punktet reddes den inn av det jeg mener må være en av norsk dramatikkhistories vakreste og mest komplekse sluttscener. Når Alexander Berkman løslates er han sliten. Innelåst, melankolsk og lei av livet. Dialogen mellom Emma Goldmann og hennes livspartner er både skjør, søkende og selvgranskende. Når de deler sine utroskapshistorier – historier hvor Bjørneboe tillegger den historiske karakteren Berkman elementer av egen biografi, oppstår en dirrende tidløshet over historien. «Anarkismen er drømmen om et samfunn som setter våre brennende hjerter fri», skal Goldman ha sagt under et møte i Paris mange år senere. At frihet var en moralsk forpliktelse som også kostet mye for anarkistene Goldmann, Berkman og Bjørneboe kommer tydelig fram i denne scenen. Da gjør det vondt når ord blir stillhet.

Bom. Så slukkes lyset. Det blir mørkt og stille. Stillheten bringer tankene tilbake til introduksjonen. I ytringsøkonomiens tid er spørsmålet kanskje mer prekært enn noen gang: Lytter vi egentlig til stillheten i dag? At Jens Bjørneboe og Emma Goldman var to som viet sitt liv til oppgaven med å skape et språk for drømmene som dirrer i stillheten forteller Grusomheten teater oss. Med en stoisk ro og presisjon i en teksttro iscenesettelse som aldri kommer ut av kontroll, minner forestillingen meg allikevel på noe viktigere – og det stikk motsatte: at anarkismens forførende kaos, usikkerhet og kompleksitet dypest sett er troen på en frihet drevet av kjærlighet. (Publisert 13.09.2021)