Kjærlighet på liv og død

Nå når vi har klaget over at det til stadighet settes opp dramatiseringer av romaner, og ikke nyskrevet dramatikk, dukker altså dette opp. En forestilling

anna karenina

Dramatisert av Helen Edmundson, oversatt fra engelsk av Marianne Sævig

Regi: Maren E. Bjørseth
Koreografi: Ida Wigdel
Scenografi: Olav Myrtvedt
Kostymedesign: Alva Brosten
Lysdesign: Norunn Standal
Musikk og lyddesign: Alf Lund Godbolt
Maskeansvarlig: Wibke Schuler
Dramaturgi: Marianne Sævig / Kristofer Blindheim Grønskag

Oslo Nye Teater, Centralteatret, premiere 10.februar 2024

bygd på en roman, en skikkelig verdensklassiker av en roman. Og ja, det er blitt skikkelig godt teater. Dramatiseringa av romanen er gjort av Helen Edmundson. Den er fra 1992, og ble blant annet brukt i oppsetninga på Det Norske Teatret (2002). Gjertrud Jynge hadde tittelrolla og Otto Homlung regi. Anna Karenina er dramatisert av mange og er satt opp som teater og ballett, og den er filmatisert en rekke ganger. Både Nationaltheatret og Riksteatret satte opp Anna Karenina i 2012. I Riksteatrets versjon spilte Ine Marie Wilmann rolla som Kitty, nå spiller hun selveste Anna Karenina.

Boka

Anna Karenina kom ut som bok på russisk i 1878. Åpninga er berømt: «Alle lykkelige familier ligner hverandre, men ulykken tar enhver familie på sin egen måte». Karakterene er aristokrater og godseiere. Fyrstinne Anna Karenina er gift med toppbyråkraten Aleksej Karenin som hun har sønnen Serosja med. Hun og grev Aleksej Vronsky forelsker seg i hverandre. Anna velger å følge kjærligheten og det får store konsekvenser for henne i datidens samfunn. Parallelt følger vi godseier Konstantin Levin som elsker arbeidet sitt på gården og han elsker Kitty som først ikke vil ha ham fordi hun er forelsket i Vronsky, men som sier ja til slutt og de stifter en lykkelig familie. Kjærlighetsforviklingene er så klart spennende å følge. Men det er måten Leo Tolstoj gir liv til karakterene sine på som er så mesterlig. Jeg har kost meg med objektet bok som forberedelse til stykket. Min versjon er kjøpt på loppemarked for noen år siden. Boka har vært eid av Hotel Norge i Kristiansand. Den er fra 1938, og er vakkert innbundet med skinnrygg. Papiret er tykt og fint. Ikke bare for å oppleve innholdet, men også den estetiske nytelsen det er å lese i en vakker bok, må jeg bare få slått et slag for her, før jeg går videre med selve teaterforestillinga.

Enkelt

Maren E. Bjørseth har med seg flere av sine faste samarbeidspartnere. Olav Myrtvedt har laget scenografien. Den består av tre deler som illuderer høye, buede dører og vinduer. Det blir et stilisert aristokratisk hjem, 1800-tallets St. Petersburg og Moskva, et palé i Italia og en jernbanestasjon. I starten tenkte jeg at det så noe vaklevorent ut, men nettopp at det var laget av et lett materiale gjorde at skuespillerne selv kunne flytte rundt på det. Det fungerte dynamisk og godt. I andre del hadde de buede åpningene fått gule frynser. Det gjorde det enkelt å markere utenfor og innenfor. Lyset (Norunn Standal) er også enkelt og effektivt. I starten er lyset halvveis på i salen også. Det gir et hint til teater- og operasalongene i Russland – og i resten av Europa – på 1800-tallet. Teatret var et sted for sosialt liv, et sted å se og bli sett. Men det oppleves ikke som gammelmodig, det oppleves inkluderende. Som i Lev Tolstojs tekst, blir menneskene sett, vi ser hverandre og vi ser oss selv. På scenen brukes av og til en slags stilisert lysekrone som et hint til de aristokratiske krystallkronene. Hintene blir sofistikerte i sin enkelhet. Det samme kan sies om kostymene. Det er bare Anna (Ine Marie Wilmann) som har flott kjole. De andre kostymene er enklere. Vronsky har militærjakke, Levin har frakk, ellers går det i hvite overdeler og svarte skjørt og bukser. Under den nydelige skøytescenen har alle hvite «pelshatter» på seg. Kostymevalgene understreker lettheten i oppsetninga.

Vellykka casting!

Ine Marie Wilmann som Anna Karenina? Hos Tolstoj har hun mørke krøller og er eksepsjonelt vakker, Wilmann er lys og mer kjent for film- og tv-roller enn som teaterskuespiller. Men joda, Wilmann er perfekt i rolla. Hun er lys, men har et mørke i seg som gir liv til Anna Karenina. Dramaet både starter og slutter med Anna som sier: «Jeg var en sjenert jente med røde hender». Altså bare et helt vanlig menneske som livet og omstendighetene slenger veggimellom. Wilmann står flott i denne kraftanstrengelsen rolla er.

Ferdinand Falsen Hiis spiller Vronsky. I stykket er han en litt flatere karakter enn i romanen. Han har ikke så veldig mye å spille på. Her er han en ganske vanlig, lidenskapelig fyr. Det at Vronsky ikke skygger for karakteren Anna, kler forestillinga. Eivin Nilsen Salthe spiller Levin som en herlig fornuftig og følsom karakter. Han er godslig og god som den knakende konservative godseieren. Vi ler og føler med ham i hans bejaende kjærlighetserklæringer til jorda og naturen – og til Kitty.Her har nok også Tolstoj lagt inn noen selvbiografiske trekk. Levin er Annas motsats i stykket. Levins historie går fra sorg til lykke, for Anna er det motsatt.

Alle skuespillerne er gode. Eldar Skar spiller Annas pliktoppfyllende ektemann Karenin med fart og humør. I boka er han knirkete og tørr og kjedelig og mye eldre enn Anna. Skar signaliserer et firkantet livssyn med talende håndbevegelser og det fungerer presist og fint. Kim Helge Strømmen spiller den ubekymrede levemannen Stiva, Annas bror. Han har noen artige dansemoves og en sjarmerende framtoning som får alle i godt humør og som gjør at han kommer unna med all sin utroskap og slaskete livsførsel. Henriette Faye-Schjøll spiller Stivas hardtarbeidende og nesten alltid gravide kone Dolly. Faye-Schjøll spiller henne som både fortvilet og fanget i sin situasjon, men også som pragmatisk og mer og mer hardhudet. Maria Agwumaro er den livlige og åpenhjertige Kitty – Dollys søster og etter hvert Levins kone. Agwumaro spiller henne som ung, lett og åpen og ikke mystisk og sofistikert som Anna. Birgitte Victoria Svendsen er lydhør og nedpå som den erfarne skuespilleren hun er, både som fornem grevinne og fyrstinne og som jovial husholderske. Bravo for skuespillerne!

Komposisjon

Bjørseth har mye erfaring med å sette opp stykker med masse folk og gedigent forelegg. Hun satte for et par år siden opp Elena Ferrantes Min briljante venninne på Oslo Nye. Vellykka det også, men en tanke mer kantete enn Anna Karenina i komposisjon. For Anna Karenina flyter utrolig fint. Det er rent og presist. Historien fortelles effektivt – og det er Bjørseth god på. Det gjøres for eksempel med det doble nivået der Anna og Levin, helt fra start, bryter med bokas realisme og snakker til hverandre.

«Hvor er du nå?» spør hovedkarakterene Anna og Levin hverandre. Og da er det korte og kjappe svaret at vi er på et tog, eller på gården til Levin eller i Moskva eller hvor det skulle være.

Scener spilles ofte parallelt foran på scenen og bak. Det gjør opplevelsen rik på en enkel måte. Ida Wigdels koreografi er sømløst med i handlingen. Enkle gester understreker de enkelte skuespillernes karaktertrekk. Dansing på de herskaplige ballene er nydelig og artig oppdatert til skikkelig partystemning uten at det virker forsert. Alf Lund Godbolts presise musikk understreker handlinga og er med på å gi forestillinga et helhetlig uttrykk. Her er det alt fra heftige dansebeats i første del, til urovekkende, skurrende dommedagslyd i siste del.

Aktuelt?

Romanen Anna Karenina er russisk realisme, og mottoet til realistisk litteratur er at her skal samfunnsproblemer drøftes. Tolstoj ville nok ikke kalt seg feminist, men boka kan leses feministisk. Selv om romanen kanskje var ment som en advarsel mot utroskap, viser han fram hvor livsviktig det er at kvinner har råderett over sine egne liv – som flere forfattere i sin samtid. Han viser fram flere kvinneroller – og flere mulige mannsroller. Han skriver helt fantastisk om hvordan det er som mann, å være vitne til at ens eget barn blir født. Og for en følelsesstorm det er å se det nyfødte barnet: «[d]e bitte små tærne – den hadde til og med en stortå». Akkurat dette er ikke med i forestillinga, men det helt konkrete med graviditeter, amming og sprukne brystvorter er med som kontrast til himmelstormende forelskelser og lidenskap. Presise regivalg, en renskåret historie og solide skuespillerprestasjoner gjør at vi fornemmer både galskapen og gleden, sorgen og smerten og mer til av kjærlighetens repertoar.

Dramatiseringa

Denne versjonen er nok mye mer tro mot forelegget enn flere andre versjoner. Orionteatern og Riksteatern satte opp Tone Schunessons dramatisering Det har aldrig funnits en kvinna som Anna Karenina i Ragna Weis regi i fjor. Her var alt bygget rundt karakteren Anna Karenina. Dramatiseringa som Nationaltheatrets oppsetning (Hanna Tømta hadde regi – Ågot Sendstad hadde hovedrolla) og Riksteatret (regi ved Morten Borgersen – Gørild Mauseth hadde hovedrolla) brukte, var gjort av Armin Petras. Dramatiseringa vi opplever på Centralteatret er ikke spesielt nyskapende, den er ganske rett fram og holder seg til forelegget. Og det er helt supert. Det fungerer som bare det med det humørfylte scenespråket oppsetninga har. Det går kanskje vel fort mot slutten, vi hadde holdt ut litt mer både av Annas kvaler, selvdestruksjon og morfinavhengighet og av Levins lykke som familiefar. Men de spiller altså bare 16 forestillinger, så det er bare å komme seg til teatret for å se!

(Publisert 12.02.2024)