Fra fjert, fjert, til splat, splat!

Alice i Vidunderland

Av Lewis Carroll

Regi og bearbeidelse: Mads Bones

Komponist: Kyrre Havdal

Koreograf: Martha Standal

Scenograf: Gjermund Andresen

Kostyme: Christina Lovery

Lysdeign: Ingrid Skanke Høsøien

Nationaltheatret, hovedscenen, premiere 11. oktober 2019

Boken om Alice ble skrevet av Lewis Carroll og utgitt i 1865 som Alice in Wonderland. Den stod i opposisjon til tidens barnelitteratur, eller litteratur der hovedkarakteren var et barn. Datidens bøker var ofte tenkt som konservativ oppdragelse. Verket er kjent som ett av nonsenslitteraturens opus magnum. Dette fordi Carroll gir makt og frie tøyler til barnet, leker med regler, gåter og dialoger som ender der de starter, og ikke minst fordi han hadde en urokkelig tro på fantasien. Det er lenge siden barn var små voksne. Så en norsk Alice i 2019 har ikke de samme forutsetninger som én fra 1800-tallet. Dette ser man tydelig hos gjengen bak Alice i Vidunderland.

Konfirmasjonstroper

Regissør Mads Bones og hans musikalske kompanjong Kyrre Havdal har i de siste årene markert seg med en rekke interessante innslag i norsk kulturliv. De har stått bak flere suksessfulle klassikermoderniseringer på Trøndelag Teater, og musikkvideoen «Trønder» om fylkessammenslåeingen gikk viralt før sommeren. Så det er ikke annet å forvente enn høylydt spetakkel og energisk fjas! Vi må likevel gjennom en stor dose svette ungdomsutfordringer og labre konfirmasjonstroper før magien inntreffer.

Alice, spilt av Kjersti Tveterås, må sitte gjennom konfirmasjonstalen til faren, Henrik Rafaelsen. Rafaelsen spiller som vanlig stødig, og som vanlig en klønete psykolog. Som i et mareritt fra en UNG.no-lenke prøver han å løse alle datterens problemer, glemmer navnet på tremenningene og sangen på det gule arket. Han tar selvfølgelig også opp vanskelige og upassende temaer. Under talen kommer det fram at moren til Alice er død. Tapet preger familien, som ikke har noen verktøy for å håndtere sorgen eller dialogen om døden. Slik stopper prologen i slow-motion. Den hvite Kaninen, spilt av Herman Bernhoft, kommer inn som ridder i hvitt. Alice blir reddet fra selskapet, kastet gjennom et flagrende silkelaken og inn i en dobbel dreiescene med svingdører av speil. Det står Vidunderland på et neonskilt. Jeg tror ikke det er 1800-tallet vi er havnet i.

Lady Gaga og Revy

Lewis Carroll skrev nonsenslitteratur med matematisk presisjon. I denne glam-versjonen; med sin estetisk krysning av et Lady Gaga-show og som om de har robba Standard, virker nok de absurde sammensetningene mest som tilfeldige utskeielser og moro modernisering. Det topper seg når Anneke von der Lippe som den hodeløse Hjerterdronningen skal prøver ut nye hoder. Hun får på seg en Donald Duck-maske og kommuniserer utelukkende i 3 minutter, på Rune Alstedts vis. Hele Vestens fiktive rolleunivers har fått plass i denne forestillingen og kun fantasien og referansegrunnlaget til duoen fra Trønderlag setter grenser. Mellom intertekstualiteten tår det allikevel enestående enkeltscener og nyskrevne musikknumre. Det høye nivået på både musikken og den fysiske humoren øker underholdningsverdien. Som helhetlig forestilling biter den over mye og slenger karakterene i alle retninger. Scenene er korte, abrupte og koreografien er ofte febril. Det minner logisk nok om den gode gamle revyen. Bare på en større scene.

Allikevel er det er først når vi får alenetid med hver karakter og deres komplekse natur at jeg kjenner det kiler ekstra i latterbeinet. Et godt eksempel er Musa, spilt av Gisken Armand. Hun vinner mye barnlig fascinasjon i en sumodrakt av rosa tyll. Samtidig gestalter hun et dypt indre sjeleliv i en liten karakter. Når Musa også kommer i stemmeskifte og gjennomgår en identitetsendring er alle aldre gjort rede for. Men denne mangefasetterte underholdningpakken opptrer sjeldent og den aldersspesifikke tilnærmingen spriker.

Barnlig appell

5-åringen jeg hadde med meg ble fort urolig når det tok lang tid mellom barneappellene. Forestillingen er noe svak når den prøver seg på teater for de minste. Ikke engang hovedkarakteren Alice har mye til overs for Mikkes Klubbhus-retorikken. I en scene hvor kortene til Hjerterdronningen stokker seg selv og de ber Alice huske kortet hun har sett seg ut (Kløver To), prøver de desperat å forvirre henne. Det er bare fire kort i stokken så det er ikke så vanskelig, noe Alice adresserer. «Skal vi prate eller skal vi spille?» På samme måte opplever jeg at det yngste publikummet gjennomskuer den kleine småbarnstilnærmingen, som oftest bare er prat og tomme løfter om lek og retoriske spørsmål fremfor interaktivitet.

Alice i Vidunderland er litt for opptatt av å spytte inn dirty jokes til de voksne og kule hip-hop-referanser til de ungdommelige. Jeg vet det er utrolig typisk å skrive for en barneteateranmelder, men hør: På tross av dette ser jeg humoren i å narre selve familieteatersjangeren. Spesielt godt tror jeg dette fungerer for de barna som har vokst fra barneteateret, men ennå ikke er så gamle at de går på teater uten foreldre. Forestillingen er nemlig sterk når den driter i pedagogikken og henvender seg til tweens og nettgenerasjonen. For hva er vel mer Generasjon Z enn når en Filurkatt, silt av med sosial angst og selvhjelpsbevær, mørke youtube-vaner og en overtent mani for japansk urban kultur, introduserer seg for Alice og desperat ber henne om å eie henne. Og herfra blir det bare mørkere og mer sprelskt.

Sjangerkavalkade

Alice i Vindunderland er en lang sjangerkavalkade. Det kan være vanskelig å følge med, men setter man pris på effektene og temposkiftene er det et studie i format. Om starten av forestillingen er en skakk, sosialrealistisk, skandinavisk kortfilm, er introduksjonen til Vidunderland lik en barnetimeepisode, der sangteksten på et tidspunkt, og jeg kødder ikke, er: «Fjert, Fjert» – og avslutter første akt med en rask omveltning. Hjerterdronningen får for seg at det er hodet til Alice hun vil ha og kommer fra mørket med motorsag ikledd Rødhette-maske som en ode til Tobe Hoopers Motorsagmassakeren. Vinge/Müller hadde hoppet i setene av maskespillet og splatter-potensialet. Alice slepes etter håret og teppet går ned.

Første akt føles fort noe overflødig, men under andreakten får jeg følelsen av et ensemble som vet hvor de vil. Her sitter poengene bedre og tematikker vi fikk presentert i begynnelsen spinner videre. Alices eget møte med døden (nesten) i slutten av første akt, gir henne en gryende innsikt og forståelse for de store, vanskelige samtaleemnene. Når vi endelig kommer til det ikoniske teselskapet, med Hattergalen – igjen en klønete psykolog og igjen spilt av Henrik Rafaelsen, begynner vi å trekke større linjer mot tematikker som mental lidelse og sorgbearbeiding.

Under teselskapet møter vi også en karakter relativt fritt tolket etter Lewis Carroll. Hallvard Holmen har aldri sett så vakker ut som når han spiller dragdronningen Harry Harefrøken. Dansen i forkant av teselskapet minner om voguing, og det spilles overraskende lite på det flamboyante utseendet til karakteren med tanke på revysjangeren. Det viser tvert imot en noenlunde kompleks karakter med røtter i queerteori og tilknytning i LGBTQIA-miljøet.

Det er fabelaktig at en karakter fra The Cockettes også har fått en plass i Vidunderland.

Faen ta familieforestilling

Forestillingen er på dette tidspunktet heller ikke så bevisst sine egne virkemidler som familieforestilling, det være klein barnepedagogikk eller «dopvitser» for de voksne. Den fokuserer heller på å levere god dramatisert tekst og sang og da syns jeg det løsner og vi kommer inn til magien. Drit i om det er mye skrik og hyl. Det får man jo overalt nå til dags. Drit i om det er noen replikker som går over hodene på 10-åringer og yngre. Det lærer dem å strekke seg. Når forestillingen ikke prioriterer noen er den god. Uten å late som om den MÅ henvende seg til de yngste eller blunke til de voksne, får den også tid til å ta opp de viktigste temaene.

Det er deilig å se folkelige humor med en viss finesse. Den er moderne, ungdommelig og fokuserer på mangfold innen identitet, kjønn og seksualitet, samtidig som den blottstiller en del stigmaer omkring sosiale ferdigheter hos unge. Alice i Vidunderland gjør et tilpasningsdyktig forsøk på å nå alle i tiden. Men hvor langt er for langt å strekke seg, og hvor mange målgrupper skal man prøve å nå på en hel familieforestilling? Det går relativt greit å samle alle trøndere i én sang, men å samle alt fra førskoletrinnet til mann (40) i én familieforestilling er jævlig ambisiøst. Uten Donald Duck og referansekompaniet hadde ikke Vidunderland vært det samme, men det er rørende nok de partiene som står nærmest originalverket som gir meg en følelse av universell underholdning. Fordi den stikker litt dyper enn latterbeinet. Den stikker inn i identitetsmargen. Forestillingen har en overraskende sterk kontroll på originalverket, og klarer å vri og vende mye bra ut av Alice i Eventyrland. (Publisert 14.20.2019)