Fire retters meny

Det er knyttet stor begeistring til den helt utsolgte oppsetningen av Ballet national de Marseille kuratert av kunstnerkollektivet La Horde. Dette

(la) horde

Tempo Vicino

Koreografi og kostymer: Lucinda Childe

Musikk: Johan Adams

Lys: Eric Wurtz

One of Four Periods In Time (Ellipsis)

Koreografi og kostymer: Tania Carvalhos

Musikk: Vasco Medonca, tolket av drumming GP: Miquel Bernat, Pedro Oliviera, Joao Chuna og Rui Rodrugues

Lys: Eric Wurtz

Mood

Koreografi: Lasseindra Ninja

Musikk: Boddhi Satva - Makobo Na Ndouzou (main mix), Djeff Afrozilla - So Blessed (main mix), Vjuan Allure - Untiteled, Heavy K - Gunsong, Janet Jackson - Throb mix.
Mix: Gabber Eleganza

Kotysmer: Erard Neppalin, Mugler av Casey Cadwallander

Lazarus

Korografi og kostymer: Oona Doherty

Musikk: Deus D´Allegri - Miserere Mei, mixet av Oona Doherty
Lys: Lisa Nary Barry i samarbeid med Eric Wurtz

Kuratert av kunstnerkollektivet La Horde

Ballet national de Marseille

Dansens hus, 6. november 2021

franske kompaniet har ballett og moderne dans som basis, og kollektivet La horde som har valgt dagens stykker arbeider tverrkunstnerisk gjennom film, utstillinger og dans. Med åpningsnummeret Tempo Vicino ønsker kompaniet å vise sin historiske utvikling ved å gjenskape koreografien som Lucinda Childs lagde for for ti år siden. Det er et ballettinspirert verk, med symfonisk musikk av Johan Adams. Det løftes høyt og brukes stor plass, med formasjoner og lange linjer. Lyssettingen er i første omgang hvit og blek som scenegulvet. Når bakgrunnslyset går fra et antiseptisk hvitt til et gyllent gult, reflekteres det vakkert i de lilla og purpurfargede kostymene, og det skapes et en varm ambiens som er til dels hypnotisk. Når lyset vender tilbake til hvitt, blir jeg slengt ut av den gylne magien.

Gyllenhet til tross, slet jeg med å koble meg helt på denne koreografien. Det opplevdes som lite reellt samspill mellom utøverne, som om deres uttrykk var påsatt - de bar mer preg av «copy-paste» enn kommunikasjon.

Den er taktbasert og det oppleves trygt innenfor disse rammene, til dels flatt. Det var noen glimt av spontanitet, som da en danser geipet til sin kollega

på scenen. Slike brytninger med det faste mønsteret bygget seg smått opp, men det fikk ikke vare lenge før det brått var over. Jeg satt igjen med en følelse av å være snytt for mer genuin samhandling. Tempo Vicino fremstår som en slags kulturarvsbidrag til stykket, som bygger en tidslinje av fortid inn i fremtiden.

Hoffdansere by night

Plutselig dukker en danser opp i dype froskehopp, ut av mørket, med et karikert oppskaket uttrykk. Allerede fra starten merker man at Tania Carvalhos med One of Four Periods In Time (Ellipsis) har koreografert en langt mer leken og frisluppen oppsetning. Danserne er ikledd røde sokker, grå bodyer og tynne grå skjørt i chiffon. Det gir umiddelbar inntrykk av at vi er i et barokkslott, med hoffnarrer som danser, skøyer og tøyser backstage. Sammen med pantomime oppleves dette stykket som det mest stereotypiske franske av de fire oppsetningene. Det er ikke mangel på ironi der de bygger opp og ned store ansamlinger av kropper, som en slags dekonstruksjon av cheerleadernes pyramider. Det oppleves som om man titter inn i et kikkehull i hoffets forbudte lek. Begeistringen er stor på starten, fordi det er et så tydelig brudd fra den forriges fastlåsthet. Men jeg opplever jeg at denne sitter fast i klovneriet, og ikke utvikler seg forbi et slags spektakkelnummer.

Klimatisk

Midt på scenen står tre menn, i glitrende bodyer. Med lyset ovenfra fremstår de som avlange discokuler. Koreograf Lasseindra Ninja er en pioner på den europeiske ballroomscenen, og grunnla den franske avdelingen av det ikoniske voguinghuset House of Ninja i Paris på 1980-tallet. Ballroom er undergrunnskultur utviklet av svarte og latinske lhbtiaq+ ungdom på 1970-tallet i amerikanske storbyer. Koreografien Mood trekker tydelig på hennes danseriske og levde erfaring. De tre utøverne ligner på tre mannlige muser, som etterligner og kroppsliggjør bevegelser som kjennetegner den frigjørende og politiske kampen voguing er. De går fra smidig materiale som å lage virvler med ryggen til hakkete aksentuering av brystpartiet. Lydbildet høres delvis ut som den virale sørafrikanske musikksjangeren amapiano; en dyp housesjanger med mange bass- og synthelementer ved seg. Samtidig som denne trioen holder centerstage, spinner to kvinnelige dansere horisontalt foran og bak dem på scenen, som høyt aktiverte og intense snurrebasser. Det sterkeste øyeblikket i denne sammensetningen er de to mannlige, svarte dansere som har hver sin solo. Det oppleves som det nærmeste man kommer til autentisk ballroomdans i denne sekvensen, med velutførte duck walks og death drops. I en fellessekvens, står de svarte kroppene som bryter med kjønn- og seksualitetsnormer igjen i sentrum. Denne posisjoneringen tolker jeg som et bevisst grep av Ninja, da mange vogueutøvere er vare for utviskningen av svarte og latinske kropper fra ballroomkulturen. Mange fremholder at populariteten denne kulturen etterhvert fikk gjorde den sårbar for appropriering, som i Madonnas Vogue (1990). Hvis dette er et konkret valg, er sidestillingen av den eneste, svarte kvinnelige danseren bakerst i venstre hjørne overraskende, særlig når koreografen også er en melaninrik kvinne.

Mens tidligere sceneskifter har innebåret teppefall, foregår skiftet fra den voguinginspirerte Lasseindra Ninja til neste koreografi på scenen. Halve ensemblet er kledd i hvite t-skjorter og joggebukser, og hjelper de rosakledde latexvoguedanserne til å skifte inn i deres antrekk. De gir dem også drikkevannsflasker til å slukke tørsten. Av med beltene og strømpebuksene, og på med hvitt joggetøy. Det er et intimt øyeblikk som vanligvis holdes skjult for publikum. Som utøver har jeg opplevd hvordan klesskifte og vanndrikking foregår i et nokså panisk tempo, for å rekke neste stykke sømløst. Her tar utøverne seg derimot god tid, og forhaster seg ikke. Det er en interessant tenkepause å sette inn i et ellers tettpakket show. Her kom hvileretten til sin rett!

Religiøs forsoning

Om Lasseindra Ninjas koreografi er en heseblesende natt ute på byen en lørdagskveld, er Oona Dohertys koreografi Lazarus søndagmorgenens kirkelige forløsninger, med korsang, himmelsk lyssetting og englehvitt kostyme. Kostymet fremstår også sterilt og som en uniform i det sterke lyset, og sammen med oppstykkede, ukontrollerte bevegelser gir det stykket vibber av institusjon, som i psykisk helsevern eller et fengsel. Når dette etterfølger et særdeles lhbtiaq+ sentrert stykke, kan det tolkes som en kommentar til konverteringsterapi eller fengsling av skeive, som er former for marginalisering mange skeive fremdeles møter. Over den himmelske kirkemusikken spilles det som høres ut som menn som ergrer seg over og kjefter på hverandre, men som ifølge programmet er irsk slang. Doherty pleier visstnok å observere folk på gata (i denne omgang Belfast) og bruke deres kroppsspråk i sine koreografier. Her ser det ut som man på stereotypisk vis har imitert ungdomsgjenger med machouttrykk. Tidvis bryter en og en danser ut av gruppekoreografien og lar seg opplyses av taklys. En slik lyssetting, og den bibelske tittelen Lazarus, vekker assosiasjoner til Caravaggios dramatiske malerier og chiaroscuro, en malerteknikk som øker kontrasten med lys og skygge for å fremheve de sentrale figurene i verket, som Matteus kallelse (ca. 1599). Caravaggio var kjent for å bruke røvere og kvinner som solgte sex som modeller til verk som fremstilte profeter, helgener og andre hellige skikkelser. Denne sammensetningen av det sakrale og profane, som er så opprivende i Caravaggios verker, oppleves her som noe påtatt. Jeg får assosiasjoner til innsatte som ser “lyset” i amerikanske fengsler og utdanner seg til å bli prester bak murene.

Kræsjkurs

Det er en variert meny vi får servert, men mange av oss som så denne forestillingen sammen satt igjen med en følelse av at disse mat- og smaksallusjonene ikke kjente helt treffende. Jeg har mottatt Reidar Mjøens legat for å bygge opp flere kunstkritikere med mangfoldige levde erfaringer, og i den sammenheng så vi dette stykket for å gi kritikerkurset kjøtt på beinet. Samtalene spant over temaer som homonasjonalisme, mikroaggresjoner, performativitet og representasjon. Flere stusset over usynligheten til enkelte av danserne, og en deltaker på kurset, voguedanser Hamda Barise, påpekte at dansernes usynlighet sto i kontrast til programmet, der det står at stykket gir “…en mangfoldig opplevelse”. Et mangfoldig uttrykk? Ja. Men utøvere? Ikke helt.

La Horde spenner bredt både koreografisk og tematisk. Fra overklassens ballett, barokkulturens parodier, undergrunnens voguing til arbeiderklassemenns machouttrykk, men opplevdes som et kræsjkurs i det lagdelte, franske samfunnet.

(Publisert 14.11.2021)