Engel for flere historier

En båt med plass til i underkant av tretti passasjerer tar oss med til Isola del Lazzaretto Vecchio, den lille sykehusøya utenfor Lido, der pest- og kolerasyke en gang i tiden ble isolert fra det gjeskjeftige Venezia. Romeo Castellucci, som uten tvil er Italias viktigste performancekunstner, utforsker de undertrykkende forholdene. I mangatiori di patate (Potetspiserne) begynner med en vandring gjennom de tilsynelatende endeløse mørke rommene, som er ledet av en ung kvinne med en lommelykt.

Først belyses en flekk i et tilstøtende rom der en figur ser ut til å vri seg i et plastlaken. I naborommet ser man deretter en mekanisk bevegelig robotarm, som ser ut til å mishandle en figur som er pakket inn på samme måte. Vi går videre, og nå er lommelykten slukket og det er helt mørkt. En infernalsk støy som fra et jetfly som letter, ledsaget av et luftdrag som om man var i ferd med å bli blåst bort, lyder i flere minutter. Det er ikke lenger mulig å orientere seg, for alt skjer helt uventet i disse rommene. Etter hvert skimter man en stor skikkelse med vinger som beveger seg bort fra publikum og bakover i midtgangen – en engel i den avtagende stormen som oppleves på kroppen.

Idet det lysner litt gjennom et av de få vinduene i fangehullet, dukker det opp skikkelser som er kledd som gruvearbeidere og som befrir en naken kvinne fra et plastlaken tilsvarende de vi har sett tidligere. Det forblir mystisk, men det gåtefulle ved denne opplevelsen, som varer i underkant av en time, er tiltrekkende og enormt ladet. Castellucci, som gjentatte ganger har vist oppsiktsvekkende, men i hvert fall delvis dechiffrerbare verk (noen ganger til og med basert på litterære forelegg), forklarer ingenting. I biennalekatalogen kaster han inn noen begreper som «Christus», «Black Star» og «Lingua Imperii», som muligens har vært assosiasjonsklumper for ham i forhold til den monstruøse materien.

Castelluccis Potetspiserne er bokstavelig talt en øy i all sin mystikk i Willem Dafoes program. Men symbolsk er verket en bro, eller i det minste en vaporetto, til en tidligere teateravantgarde, som minnes og hedres i årets Venezia-biennale, sett i forhold til samtidsteatret, som i all sin utsatthet riktignok er langt mindre radikalt, men som desto tydeligere peker på denne typen utsatthet. Dafoe, den tidligere energiske hovedpersonen i New York Wooster Group, holder dessuten skuespillerkunsten opp i lyset under mottoet «Theatre is Body – Body is Poetry».

 Grotowski og Schechner

Dafoe åpnet med et panel som markerte Biennalen i 1975. Den gang raste amerikanske Living Theatre gjennom Venezia, og biennalen presenterte Jerzy Grotowskis tilbakevending til det rene (eller fattige) teatret sammen med Eugenio Barbas Odin Teatret, som et politisk og fysisk opprørsteater. Dette er alle sammen legender de færreste kan knytte direkte an til, i hvert fall ikke i en europeisk kontekst, men som neppe kan overvurderes for utviklingen av det frie teatret utenfor de etablerte institusjonene – uansett land. Den nå 90 år gamle Richard Schechner, professor og en av grunnleggerne av Performance Group i New York, som unge Dafoe arbeidet sammen med allerede som nyutdannet skuespiller i den senere Wooster Group, trakk en sammenligning: «Den gang var mye helt forferdelig (Nixon, Vietnam, den kalde krigen, et splittet samfunn), men det fantes håp – i motsetning til i dag.»

Dette trenger selvsagt ikke å gjelde teatret som helhet, Biennale teatro presenterte også klassikeren Pinocchio med kompaniet Davide Iodice, som er en slektning av RambaZamba-teatret i Berlin, der foreldre som virkelig ville gjøre noe på scenen – virket frigjørende, ikke bare for én Pinocchio, men utøvere med funksjonsbegrensninger av ulike slag. Nykommeren Yana Eva Thönnes, samt Thomas Ostermeier og Milo Rau fra Schaubühne i Berlin var representert med et likedant fordomsfritt, men annerledes samtidsteater, og skuespiller Ursina Lardi fikk Sølvløven som Milo Raus mangfoldige protagonist.

Willem Dafoes opptreden som skuespiller i eget festivalprogram ble naturlig nok møtt med særlig forventning. No Title var en hyllest til New York-teateravantgardens stormester Richard Foreman, som døde tidligere i år, og som utviklet et dialogkortspill som Dafoe utforsket rent akustisk i New York. Nå fremførte han det sammen med den italienske skuespilleren Simonetta Solder. Dafoe sitter først i en rullestol, Solder ved bordet ved siden av ham, begge omgitt av en ring av knust glass. Så trekker de kort fra en demonstrativt blandet kortstokk, som i et kortspill, og leser dem høyt. «Shakespeare døde i forrige uke.» Så følger noe til frokost eller noe annet. De bytter plass og blander kortene på nytt. «Overhired goes transpired» er et høydepunkt, og man tenker igjen på teaterlegenden det minnes om her – og på Castelluccis hodeløse engel.

Oversatt fra tysk av Therese Bjørneboe

 (Rettet 20.06.25)