Festspillene i Bergen med hybridteater og samproduksjoner

The American Moth er en samproduksjon med Den Norske Opera & Ballett, The National Theatre i Taipei og The Kennedy Centre of Performing

The American Moth

Regi og koreografi: Alan Lucien Øyen

Manus: Alan Lucien Øyen og Andrew Wale

Musikk: Alexandre Desplat

Bergen Filharmoniske Orkester

Dirigent: Solrey

Assisterende dirigent: Romain Allender

Lys- og scenografi: Martin Flack

Lyddesign: unnar Innvær lyddesign

Kameraproduksjon: M12 Kultur

Med: Liv Ullmann, Tom Remlov, Yvonne Øyen, Andrew Wale, Lee-Yuan Tu, Olivia Ancona, Douglas Letheren, Meng-Ke Wu, Zander Constant

Grieghallen, 26.05.2021

Arts. Det er Alan Lucien Øyen som har regiansvar og som også står for koreografien. En av hovedattraksjonene er at Liv Ullmann er med som performer og skuespiller, noe som unektelig har skapt noen ekstra forventninger. Kritikere må ta stilling til hennes innsats i forestillingen, som i denne versjonen har musikalsk ledsagelse av Bergens Filharmoniske Orkester, Harmonien. Det er uklart om det er dette orkestret som skal følge forestillingen videre ut i verden med Alexandre Desplats filmatiske musikk. Alan Lucien Øyen har gjort seg sterkt internasjonalt bemerket med sine narrative koreografier hvor tekstarbeidet er utviklet sammen med Andrew Wale, som også opptrer som danser og skuespiller. De som har fulgt med vet at Riksteatret har gjort produksjonen LIV hvor Tom Remlov, bl.a. tidligere teatersjef på Den Nationale Scene, samtaler med Liv Ullmann om hennes liv. The American Moth (moth betyr møll på engelsk) har en helt annerledes regi, og er et dansekunstnerisk verk med ikke-dansere som med-performere, og deriblant også Tom Remlov, som opprinnelig er utdannet skuespiller i London.

Postmoderne melodrama

Med den amerikanske møllen som metaforisk tittel, er forestillingen en vev av fortellinger eller fragmenter av fortellinger. Noen av fortellingene går igjen som fragmenter i andre. I så måte er det et postmoderne verk basert på en dekonstruksjon av liv og situasjoner, men med en touch av psykologisk realisme og tilsynelatende virkelige situasjoner. Disse er så kontrastert med danseinnslag i en umiskjennelig klassisk-ekspressiv stil, med dansere i sterke, figurative, nesten svevende bevegelsesmønstre. Det hele skjer innenfor en sirkel som markeres av skinner for kameraene, og de fotografene som gjør opptakene til streamingen, som vises på en skjerm helt over scenebildet, men også blir en del av det, danser nærmest i sine forsøk på å skape de beste bildene, og da i noen grad med håndholdte kamera. Det skaper en ekstra dimensjon av ikke-spill, i kontrast til det som i aller høyeste grad er spill med små situasjoner. Liv Ullmann skal på en prisutdeling i denne fragmenterte fiksjonen, og det skal skje et sted i Amerika og i forberedelsene oppdager hun noe som minner om en sommerfugl, men som i virkeligheten er en møll. Den skal reise med henne og blir et symbol på alder og gråhet. Ullmann er 82 år gammel og spiller seg selv i denne alderen, noe hun selvfølgelig gjør ut fra sine forutsetninger som psykologisk og til dels naturalistisk skuespiller.

Ullmanns rollefigur

Ullmanns rollefigur, som langt på vei faller sammen med henne selv, intervjues av en mann som blir spilt på nøytral måte av Tom Remlov. Han stiller henne skarpe spørsmål likesom for å avdekke en kommende demens. Dermed blir det en forestilling om å bli gammel, og det handler om et forhold til en datter som har antydet at hun kanskje må på hjem. Det setter hun seg imot og de krangler. Om reisen til Amerika og prisutdelingen er en drøm, er det dramaturgisk sett helt ok. Hun husker at det var snakk om en Barbara, uten at det blir tydelig hvem det egentlig er, som ble drept av en voldtekt-mann i et rom ved siden av der hvor de satt, på et hotell i en by som jeg tror er Philadelphia. Her danses situasjoner og skikkelser kommer og går i en bevissthetsstrøm. Fragmentene raser gjennom Ullmanns rolleskikkelse, og det kulminerer med at hun begynner å krangle med datteren, spilt av Yvonne Øyen, som allikevel er det beste som har skjedd i livet hennes. Dette portrettet av en aldrende skuespillerinne er tegnet med melodramatiske undertoner, men jeg synes det er ok. Det er Liv Ullmann på scenen og hun gjør det hun kan best, å spille teater, ikke være figur eller et stilisert ikon.

En sirkulær scenografi

Scenografien består av den nevnte sirkelen med kameraskinner, og over den er det en stor lyskjegle og over den skjermen med overføring i storformat og over den igjen en skjerm med oversettelser av replikker, som i forestillingen både er på norsk, engelsk og kinesisk. Lys-designeren og scenografen Martin Flack synes å stå sentralt i den visuelle utformingen. Både Remlov og Ullmann har i sine rolleskikkelser dialoger med de kinesiskspråklige danserne/performerne Meng-Ke Wu og Lee-Yuan Tu, i til dels intime og realistiske scener som spiller på nærhet. I denne visningen i Grieghallen i Bergen, vil jeg si at nærhet og intimitet er nøkkel-ord for å beskrive scenene. Det er bare et hundretalls tilskuere, som sitter tett på scenen, og nærmest blir vitner i betydningen at de får innsyn i noe nærmest hemmelig eller rituelt. De som ser på streamingen deltar ikke i dette, og det er et spørsmål om hva som skjer med forestillingen når skillet mellom scene og sal blir skarpere, slik tilfelle nok vil være når den reiser ut i verden. Slik vi så den i Bergen ble det en interessant variant av postmoderne dramatisering av biter og fragmenter som publikum skulle sette sammen til et bilde på aldring, demens og generasjonskonflikter. I så måte lyktes det her i Grieghallen, kanskje takket være koronakrisen og pålagte begrensninger.

Erasmus Montanus

Erasmus Montanus av Ludvig Holberg i Christian Lollikes regi er en av de viktigste forestillingene i Danmark de senere årene. Den hadde premiere på Aarhus Teater 2017, gjenoppsatt i København og senere Århus i 2019. Nå er den overført til Den Nationale Scene i Bergen i samme regi, men i

Erasmus Montanus

Av Ludvig Holberg

Regi og teksbearbeidelsei: Christian Lollike regissør

Oversettelse: Johannes Wiggen Kramhøft og Trine Wiggen

Scenografi og kostyme: Ida Grarup, David Gehrt

Lysdesign: Anders Kjems

Lyddesign: Lars Gaarde

Dramaturg: Annika Silkeberg

Aarhus teater 2017. Norsk versjon. Den Nationale Scene og Festspillene i Bergen 2021

norsk språkdrakt, og lettere bearbeidet for å gjøre den mer norsk. Universitetet i København er blitt til Universitetet i Christiania, noe som ikke stemmer helt med tidskoloritten, siden dette er 1700-tallet og Det Kongelige Fredriks i Christiania ikke ble grunnlagt før i 1811. Danmark og Norge har en felles historie gjennom en ganske lang historisk periode, og Holberg var en nordmann i København under felles dansk og norsk konge. Hadde han levd under unionsoppløsningen og valgt å bli værende i København, ville han blitt dansk. Han var skaperen av danskspråklig litteratur, en litteratur og en dramatikk som også den norske har røtter i. Denne produksjonen overført fra Aarhus viser noe av dette fellesskapet, men sluttscenen med skuespillerne utkledd som buekorps og med norske flagg, er imidlertid en tilføyelse som neppe var med i Aarhus-versjonen. Den kunne i Bergen bare gjøres med referanse til det norske flagget.

Bearbeidelsen og moderniseringen av dette kanskje noe antikverte stykket, er imidlertid i radikal. Det er en heftig bearbeidelse som Christian Lollike har gjort i samarbeid med Tonje Diers og Dennes M. Brink. I sin oppsetting av Oehlenschlägers Aladdin på Det Kongelige Teater, sesongen 2018/2019, viste Lollike hvor dyktig han kan omgå et slikt eldre materiale og gjøre briljant og moderne teater ut av det. Derfor altså, la det være sagt, det er et fyrverkeri i sort-hvitt av en regissør som selv driver et teater i København som heter Sort/Hvid, og han kan krydre fargeskalaen med morsomme påfunn og kontraster, slik som en rød dinosaur som bryter opp den grå tonen i scenebildet. Det vi får se er en teaterlek i skjæringspunktet mellom en tilnærmet barokk perspektivscene med malte kulisser og en fond med en middelaldersk, dansk steinkirke. Det er utført av scenografen Ida Grarup, og med David Gehrt som kostymedesigner med stilisert, tidsriktig koloritt. I den barokke scenen skråner scenegulvet oppover, men her ligger stigningen i et trappe-dispositiv, nesten som tatt rett ut av den tidlige reteatraliseringen på 1900-tallet. Lollike sa selv i en podiumsdiskusjon rett før generalprøven i Bergen, at det nettopp er den tyske ekspresjonismen han er inspirert av, og at han søker å distansere seg fra det nordiske, Stanislavskij-inspirerte skuespillerteatret. Og det gjør han til gangs her, men det er en godlynt dansk stemning som dominerer, selv om den i Trine Wiggen og Johannes Wiggen Kramhøfts oversettelse er gjort så språklig norsk som mulig.

Ludvig Holberg forblir Holberg

Ludvig Holberg forblir Holberg, og året like før det store 300-årsjubileet for Teatret i Lille Grønngate i København skal feires, viser denne forestillingen at han så til de grader lar seg modernisere. Lollike er opptatt av at publikum skal kjenne seg igjen i sin samtid, og derfor er konflikten og diskusjonen i originalteksten bearbeidet i retning av at det er en diskusjon om vårt samfunn, være seg det danske eller det norske, som bygger på kristelige verdier eller verdier fra opplysningstiden. Det blir en slags variant av diskusjonen om jorden er flat eller rund, og som slettes ikke er fjernet i bearbeidelsen, noe som ville tatt brodden bort fra den scenografiske løsningen med de malte bevegelige kulissene i todimensjonal papp. Det er det gråe og flate som dominerer og det er dette Erasmus langsomt river i stykker i sin motstand mot å avsverge seg sin opplysningstro, bare for å kunne gifte seg med Lisbeth. Erasmus Montanus (Rasmus Berg) spilles glimrende og utholdende av Frode Bjorøy, som til slutt blir kledd av og ledet av løytnanten, spilt av Espen Sigurdsen, med et solid grep på tisseskaftet hans. Her er det mye som kan minne om Vegard Vinge og Ida Müller, men Lollike er ikke så dirkete der hvor Vinge/Müller i sine Ibsen-oppsettinger i større grad bryter med estetiske konvensjoner. Det er imidlertid interessant og relevant å sammenligne.

Det er metaforene selv som leker

Christian Lollike har villet skape et bilde på det han oppfatter som ytringsfrihetsfundamentalisme, og med denne leken med hva som er sant og ikke sant, vil han trekke Holberg inn i vår tid med tanke på Muhammed-karikaturer og andre paradokser som preger eller har preget diskusjonen om ytringsfrihet de siste tiårene. Erasmus får bryne seg på Per Degn i Bjørn Willberg Andersens rolletolkning, som også er utført med finesse. Tormod Løvolds Jesper Ridefogd griper inn mot slutten for å ta affære, og Erasmus må krype til korset og tilstå at det er kristne verdier vårt samfunn bygger på, med andre ord at jorden er flat. Vi har sett Lisbeth i Kamilla Grønli Hartvigs skikkelse begå selvmord ved å skyte seg i munnen med en muskedunder og stadig gjenoppstå inntil krigen kommer og Rasmus slepes bort av løytnanten. Det er da noe som ligner på et buekorps kommer marsjerende inn og Erasmus går naken med en matroslue, sammen med en påkledd Lisbeth, opp til et slags bryllupsalter hvor de skal vies. Samfunnets orden er restituert og den flate fornuften har seiret. Men du verden for det fyrverkeri i sort og hvitt med røde dinosaurer i marsjfart gjennom scenebildet og oppblåsbar moske bak den lille danske folkekirken. Her er en rik ikonografi, mange paradokser og metaforer som slenges ut, men jeg tror Lollike i hovedsak mener at det er tilskuerens blikk som bestemmer hva det ser.

Som en konklusjon:

Festspillenes direktør, danske Anders Beyer, har lyktes i å gi et lite, men utsøkt scenekunstnerisk program, hvor det å streame forestillinger skaper en slags hybrid-virkning, siden det som publikum ser live og det publikum ser streamet er så forskjellig. Dessuten trekkes mer av den lokale scenen inn enn det som har vært vanlig før, hvor Festspillene f. eks. har gått inn i samarbeid med Høgskulen på Vestlandet for å lage en barneteaterfestival. En slags hybrid er det selvfølgelig også når Aarhus Teater ikke kan komme med sin egen forestilling, men der Den Nationale Scene gjør det samme regikonseptet og den samme scenografien med sine egne skuespillere. Det går jo veldig bra, så kanskje det også er et grep vi kommer til å se mer av i fremtiden. Covid-19 pandemien har endret på mye, men det står respekt av å gjøre det beste ut av situasjonen og dermed skape noen nye formidlingsplattformer og kuratoriske grep. (Publisert 30.05.2021)