Ensomhetens ulidelige smerte

Kulturkjerka står litt bortgjemt på en høyde utenfor Arendal sentrum. Det røde 1800-talls teglsteinsbygget har stått falleferdig siden frikirken forlot det i

Jeg er vinden

Av Jon Fosse

Regi: Magnus Sparsaas

Scenografi: Amale Larsen

Lysdeign: Ingeborg Staxrud Olerud

Koreografi: Kristin Ryg Helgebostad

Lyddesign: Jørgen Iden Tveit

Musiker: Johanna Sceie Orellana

Lysteknikk: Simon Meyer

Agder Nye teater, 2. august 2024

Spilles til 10. august, og gjester dereter Bergen dramatikkfestival

2004, men fikk nytt liv da den polske felleskapsorganisasjonen Wataha tok over driften for noen år siden. Scenekunstkollektivet Agder Nye Teater har gjestet huset tidligere, med forestillingen En stemning av pest i 2019. Primus motor og regissør Magnus Sparsaas forklarer i programteksten at nettopp kirkerommet kan være med å bygge opp under den alvorlige tematikken og det åndelige i Jon Fosses tekst. For i Eg er vinden blir vi allerede i åpningscenen plassert etter at en ulykke har funnet sted, og en av karakterene alt er borte. Det som deretter spiller seg ut er en dialog mellom to skikkelser, der den ene forsøker å forklare hvorfor den valgte å ta sitt eget liv, mens den andre desperat leter etter svar for å komme til en forsoning.

Lang pause, så kort pause

Det er et visuelt travelt kirkerom jeg kommer inn i. Selv om kirken fremstår utypisk utenfra, er den mer gjenkjennbar på innsiden, med brede og brune bærebjelker, sittebenker av tre langs veggene, og et galleri på to sider med et buet kor i enden. Jeg tenker at om det alvorstunge ikke blir opphøyd i kirkerommet, er det fint at det spilles i den delen som omtales som midtskipet; ikke ulikt den illuderte båten i sceneanvisningen. Vi får god tid til å se oss omkring og blir oppfordret til å gå opp i galleriet og studere scenografien på avstand. På nettsiden til ANT er scenografien av billedkunstner Amale Larsen omtalt som et maleri. Scenegulvet er dekt av noe som ligner en collage av ulike rom og objekter malt gjennom et fiskeøyeobjektiv. Bortsett fra noen faktiske objekter, som et bulket badekar med vann, noen asjetter og vinglass, er kjøkken, stue, soverom og bad malt slik at det både ser tredimensjonalt og flatt ut på samme tid. Det ligner en vrengt virkelighet eller en surrealistisk drøm.

Jeg setter meg oppe på galleriet. På stolryggen henger det ett sett med hodetelefoner til hver enkelt som vi blir bedt om å ta på oss. Det blir gjort en rask lydsjekk sånn at forestillingen kan begynne. Sunniva Du Mond Nordal og Laura Spottag Fog kommer inn i rommet og stiller seg vendt mot hverandre med et par meter mellom seg. Jeg kan høre frustrasjonen til Nordal vokse inn i øret mitt, hun nærmest hyperventilerer. Hodetelefonene gjør at skuespillerene kan ASMR-viske dialogen inn i øret til publikum, som skaper et mer intimt rom og følelsen av å tjuvlytte til en samtale som ikke er ment for oss. Lyden av at de svelger og holder pusten gir en opplevelse av å bli dratt helt inntil ansiktet til utøverne, noe som kler teksten godt. Spesielt Fog i rollen som Den eine. Mikrofonen gjør at hun kan snakke i en lav og monoton stemme som fremhever det sårbare og usikkerheten rundt valget hun har tatt.

Du er jo så mye

Selv om scenerommet er mye, er iscenesettelsen og spillet strippet ned til det mest nødvendige. De små, men viktige emosjonelle skiftene i stykket blir aldri så kontrastfylte at det lugger i dramaturgien. Når dialogen blir mer leken og karakterene forsøker å lette stemningen ved å snakke om hvor absurd det er å sammenligne seg med en tung stein, eller en mur som sprekker, gir det forestillingen et nødvendig avbrekk fra det dystre uten at alvoret forsvinner ut av sideskipet. Sparsaas virker å håndtere teksten best, og med enkle grep får fram sider ved den som gir innholdet andre tolkningsmuligheter. For eksempel når de skal lage et måltid, tar fram primus og en stekepanne, bare for å steke én enkelt reke som de deler, belyser det absurde og desperate i handlingen: «Enkelt og godt. Det smakte herlig!»

Problemene oppstår i det visuelle. Selv om alle elementene i rommet er fine i seg selv, har de et potensial som forsvinner idet forestillingen starter. Det virker også som om mye av lyset lente seg for tungt på det naturlige lyset fra utsiden, som rett og slett gjorde rommet for mørkt. Det er fullt mulig at dette vil være ulikt fra dag til dag, men jeg undret meg over valget av den noe omstendelige scenografien. Johanna Scheie Orellanas fløytespill er vakkert, men fungerer best når hun bruker det som foley, og fremhever lyden til objekter som ikke finnes eller aper etter stemmene til skuespillerne. Spesielt altfløyten gir forestillingen et lag av fiksjon som minner om en eventyrstund fra 70-tallet, og gir assosiasjoner til «God bok» med Minken Fossheim.

Hvorfor gjorde du det?

I Eg er vinden vokser dramatikken fra det som forblir usagt. Det man blir forledet til å tro, blir gjort til noe konkret i fraværet av omtale, snarere enn sin tilstedeværelse. Fosse definerer verken karakterene, relasjonene dem imellom eller settingen. Det nærmeste vi kommer en beskrivelse er «havet» og kanskje «båten», og det er på en måte alt vi trenger. De fraværende ordene etterlater seg et sterkere inntrykk enn de som repeteres. Jeg forstår behovet for å skape en kontrast til det minimalistiske i Fosses utrykk, men Sparsaas kunne stolt mer på rytmen og repetisjonenes evne til å trigge fantasien og å mane frem bilder. Eksempelvis tar en diger oppblåsbar og svevende sky (som skal forestille sjøen?) altfor mye plass og tid i rommet og oppleves som nettopp det: et påhitt.

Mot slutten har Den eine falt i sjøen og nekter å bli reddet tilbake i båten. Nordal (Den andre) ligger i badekaret og stotrer, og roper taktfast, som finalen i en symfoni: «Jeg roper: hvor er du?!» Selvmordet er et faktum. «Nå er jeg borte», sier Den eine, mens lyset roterer som hos et fyrtårn og gir delvis sikt i rommet: «jeg er borte med vinden. Jeg er vinden.» Sluttscenen er altoppslukende og intens i sin enkelthet. Fordi vi aldri får vite noe om relasjonen til karakterene, kan det leses både som tilfeldig og nødvendig dem imellom, ensomheten er derimot ulevelig. I ANTs versjon av Eg er vinden opplever jeg at det ikke bare handler om sorgen etter tapet av noen, eller en eventuell forsoningsprosess, men likeså mye frykten for å være igjen alene. Alene med det skremmende havet.

Publisert 08.08.2024