Distansert Knausgård-dramatisering

Om våren

Av: Karl Ove Knausgård

Dramatisering, scenografi og regi: Anders T. Andersen

Komponist: Adrien Munden

Lysdesign: Karl Oskar Sørdal

Kunstverk i forestillingen: Dag Alveng, Per Maning, Tom Sandberg, Geir Yttervik

Rogaland Teater. Premiere 3. mai. Spilles til 16. juni

«Livet er forgjengelig,» skriver Karl Ove Knausgård i sin roman Om våren, som er skrevet til hans tre måneder gamle datter. Anders T. Andersens dramatisering underbygger opphavsmannens påstand, der datterens tilblivelse blir fortalt til henne gjennom ulike fortellerstemmer, musikkinnslag, bilder og situasjoner. Inntrykkene og uttrykkene tar over for hverandre – akkurat som livet selv.

Andersen har dramatisert og iscenesatt flere bøker de siste årene, sist Historie om et ekteskap av Geir Gulliksen, Kimen av Tarjei Vesaas og nå Om Våren av Karl Ove Knausgård. Bearbeidelsene har mye til felles, der skuespillerne går inn og ut av rollen som karakterer og som fortellere. Videoprojeksjon av bilder supplerer eller underbygger stoffet, mens scenografien for øvrig er sparsommelig. På Rogaland Teater blir familien, Far (Thorbjørn Eriksen), Mor (Ragnhild Arnestad Mønness) og Du (Eili Harboe), supplert av tre medfortellere/musikere (Ragnhild Tysse, Marianne Holter, Roar Kjølv Jenssen) og tre barn som spiller søsknene.

Glitrende Eilie Harboe.

Historien brettes frem som en vev bestående av filosofiske betraktninger om ulike temaer, hverdagssituasjoner i hjemmet med søsknene og et dramatisk tilbakeblikk fra da Mor var gravid, dypt deprimert og tok for mange piller. Knausgårds filosofiske formuleringer blir formidlet med en letthet som åpner dem opp, «Selvbedrag er ikke en løgn, men en overlevelsesmekanisme», men utover i stykket er det som om teaterformen krever sin plass. Dialogscenene intensiveres og følelsesutbruddene blir sterkere.

Fordi teksten er skrevet til datteren, Du, har den allerede en tydelig henvendelse i seg, og på samme måte henvender fortellerne seg til vekselvis publikum og datteren. På et tidspunkt står hun blant publikum og blir en del av oss. Datteren er glitrende spilt av den unge skuespillerinnen Eili Harboe, kjent fra Joachim Triers film Thelma. Med glimt i øyet unnskylder hun sin oppførsel som baby, når Far forteller at hun vekker ham ti på halv seks om morgenen.

Mor befinner seg i et psykisk mørke, mens Far blir stående midt imellom Mor og datter. Thorbjørn Eriksen går helhjertet inn i begge situasjonene, der Far forsøker å hjelpe Mor mens han forteller om den vanskelige situasjonen til sin datter. Her viser Eili Harboe en troverdig tolkning av smerten tll datteren, som står stødig i det mens tårene triller nedover kinnene.

Spillescenene kommer aldri på høyde med gjenfortellingene. Når situasjonene er hverdagslige, som når skuespillerne setter seg ned på gulvet og spiller at de er på stranda mens Far snakker til publikum, blir spillesituasjonen først og fremst en illustrasjon av teksten. Det fungerer også innimellom, når spillescenen gir næring til fortellerformen. Som når Thorbjørn Eriksen, etter en sterk konfrontasjon der han forsøker å få Mor til å ta ansvar for sin egen depresjon, bruker spillescenen emosjonelt i sin dialog med publikum og viser oss hvor vondt det er å være gift med en som lider av depresjon.

Hvorfor dramatisere?

Ved enhver dramatisering er spørsmålet Hvorfor lage teater av dette stoffet? en nødvendighet. Hvordan kan en scenisk versjon tilføre, synliggjøre eller på annet vis hedre, stoffets opprinnelige form? Teksten er bearbeidet slik at medfortellerne stiller spørsmål, kommenterer og avbryter Far – og på den måten underbygger den Knausgårds motsetningsfylte personlighet på en måte som eksisterer i romanen, men som tydeliggjøres i forestillingen. Far forteller at han lo sprudlende da han kjørte tekopp-karusell med barna da de var på tivoli. «Men du ler jo aldri sånn,» påpeker et av barna.

Publikum har et så nært forhold til karakteren Knausgård, at når han kaller seg menneskesky eller forteller om sprutlatteren, smiler vi fordi vi føler at vi kjenner ham. I det oppstår det et fellesskap i rommet, mellom scene og sal, basert på en felles forståelse av karakteren.

Men først og fremst løfter forestillingen frem hvordan en Far ønsker å gi sin datter en forståelse av den sammenhengen, og den familien, som hun har blitt født inn i. Det er nådeløst fordi hun ikke skånes for noe, men det er kjærlighetsfylt fordi han vil vise henne at det gode og det onde, glede og sorg, eksisterer simultant. Hennes søsken spiser is og leker, mens hennes Mor, som er gravid med henne, ligger i mørket på loftet og opplever livet som uutholdelig. Det formidler skuespillerne som hele mennesker, der språket kun er ett av verktøyene de benytter seg av.

Forgjengelig opplevelse.

«Du vet ikke hva luft er, likevel puster du. Du vet ikke hva søvn er, likevel sover du. Du vet ikke hva natt er, likevel ligger du i den.» Slik starter romanen og slik starter forestillingen, og akkurat som romanen har illustrasjoner av Anna Bjerger, viser forestillingen malerier av Geir Yttervik der mennesker befinner seg i ulike naturlandskap og svarthvitt-fotoer av sand, trær og barn. Bildene trer frem på lerretet, som et bakgrunnsteppe, innimellom supplerende, andre ganger illustrerende. Når Mor er på vei ut av sin dype depresjon, vises et bilde av blader i svart-hvitt som gradvis får grønnfarge.

Livet er forgjengelig, og det samme er teateret. Det skal mye til for at en teateropplevelse gjør et uutslettelig inntrykk. Forestillingenes mange bilder, scener, musikkinnslag og tekstbiter knyttes sammen og styrker hverandre, men på tross av sterke skuespillerprestasjoner, og vellykkete tekst- og regigrep for å fortelle historien, er det som om forestillingen ikke helt fester seg. Den fremstår som forgjengelig, som bildene som trer frem på lerretet, for deretter å bli overtatt av et annet.