Bjørnsgaard x 2

En liste over ting han sa

Koreograf: Ingun Bjørnsgaard

Musikk: Christian Wallumrød, Dans les Arbes og Einojuhani Rautavaara (Piano Sonata No. 2, Op. 64.)

Musiker: Simon Røtting

Scenograf/kostymedesigner: Thomas Björk

Dansere: Ludvig Daae, Erik Rulin, Mathias Rønning, Vebjørn Sundby

Lysdesign: Tilo Hahn

Lyddesign: Morten Pedersen

Dansens Hus, 19. oktober 2018

Koreograf Ingun Bjørnsgaards En liste over ting han sa hadde urpremiere på Dansens Hus 19.-21. oktober i en todelt aften med hennes Notes on Frailty fra 2017. I kontrast til sistnevnte verk laget for fire kvinnelige dansere, er En liste over ting han sa koreografert for fire menn. Det er første gang Bjørnsgaard lager et verk bare for menn og på den måten viderefører sine undersøkelser av kjønn som kategori. På urpremieren ble dette understreket ved en frittstående innledning (av professor i filosofi, UiO, Tove Pettersen) om Simone de Beauvoir, mest kjent for det filosofiske verket Det annet kjønn. En bok som i følge programmet har vært bakgrunn for det koreografiske og tematiske arbeidet med de to forestillingene. Gjensynet med Notes on Frailty var overraskende. Noe var radikalt endret fra premieren på Bærum kulturhus i 2017 til konteksten på Dansens Hus; 2018 versjonen syntes å legge større vekt på de felles unisone delene og framsto som den var drevet fram av et større alvor og et jagende ubehag preget av fraværet av hvilepuls eller tilfredshet hos de kvinnelige karakterene. De var i transitt fra en tidligere trygg tilværelse. Borte var det mer distanserte og tilbakelente uttrykket jeg så i Bærum. Inntrykket av det uangripelige. Kanskje har året med metoo som vi har bak oss endret verket eller fortolkningen av det? Det nye alvoret gjorde imidlertid at noe av den tidligere kompositoriske dynamikken forvant, men til gjengjeld kom det til syne en eksistensiell nerve som ikke ga lettvinte svar, men etterlot en dissonans og ubehag i mellomrommet mellom kvinnenes hang til skjønnhet og iboende menneskelige skrøplighet. Et stemningsskiftet som sluttøyeblikket fanget, den mørke siluetten til Katja Schias skarptegnede solo på scenekanten. Den var som en sort fugl – et forvarsel.

Solide utøvere

Mot dette bakteppet utspilles En liste over ting han sa i et scenerom som gir tvetydige assosiasjoner til å befinne seg både ute og inne samtidig; to stykk prefabrikkert bord-og-benk-i-ett omgitt av to skarpt blå plastdunker fra renholdsverket vekker assosiasjoner til offentlige rasteplasser og det å være underveis; det store flygelet i motsatt hjørnet til salongen, det borgerlige hjemmet; mens med de to lyskasterne stilt opp mellom rasteplassbordene likner det hele på et studiobasert filmsett. Assosiasjonen til et filmsett gjør at motsetningene mellom ute og inne kan sameksistere og påminner oss om at det som er i ferd med å utspilles her ikke er noe annet enn en iscenesettelse.

Verket åpner med at en mann, Mathias Rønning, stiller seg opp midt på scenen med vekten på et bein, mens det andre er halvt bøyt, med hælen av og kun fremre del av foten berører gulvet, mens den ene underarmen er løftet halvt opp som i et «hei». Dette stillbildet holdes lengre enn forventet, for så å slippes og gjentas like etter, og setter slik forestillingen i gang, insisterende og direkte. Rønning overbeviser og tar oss med inn i en bevegelsestriksing hvor han med rist, rykk og småhopp synes å drible med seg selv og egne utspill.

En etter en introduseres de tre andre danserne. De er alle dansemessig svært solide utøvere som presenterer oss for fire ulike karakterer med hver sine distinkte kvaliteter som menn, som litt lettvint kan kalles: den direkte (Rønning), den underfundige (Erik Rulin), den selvbevisste (Vebjørn Sundby) og den tvetydige (Ludvig Daae). Kostymene består av kjente og hverdagslige klesplagg som bukse og skjorte, treningsdress, knelange shorts med kort- eller langarmet trøye, og et mer skjevt innslag med blå lagerfrakk. Fargene er avstemte og i en fargeskala fra blått og burgunder til flaskegrønt og sort. Danserne kommer sammen i tilløp til unisone partier som raskt avbrytes og varieres av individuelle utbrudd, for så igjen søke sammen med nye anslag til felles prosjekt. Framdriften skapes ved en utstrakt bruk av veksling mellom handling og suspensjon: stopp-punkt hvor danserne synes å lytte til resonansen i handlingene de nettopp gjorde i letingen etter veien videre. Koreografien balanserer til tider hårfint på grensen til å bli reaktiv, det vil si, fanget i en forutsigbar kausalitet mellom utspill og reaksjon, men klarer ved hjelp av en insisterende tilstedeværelse og fokus på det som «ikke-ennå-er-kjent» å skape framdrift. Som i Erik Rulins solo med en blå dusk hvor tid og sted forrykkes og får oss til å stoppe opp og undres over de små tingene i livet som ikke handler om å gjøre inntrykk på noen eller få gjennomslag for noe, men som snarere handler om å være tilstede i det en ikke forstår eller har kontroll over. Koreografiens formspråk bygger på fragmenter av elementer fra både den klassiske og moderne dansen og resirkulerer disse med kompositorisk bevissthet. Bjørnsgaard spiller her på lag med utøvernes ferdigheter og skolering. Til tross for mengden bevegelsesmateriale satt i omløp så evner likevel ikke de koreografiske sekvensene fullt ut å sette rommet koreografisk i bevegelse. Jeg tar meg også da i andre halvdel i å kjede meg litt. Koreografien blir lett lukket i en frontal utførelse av materialet, ofte kombinert med felles horisontale forflytninger, uten at rommet fullt ut blir aktivert som en sentrifugal kraft.

Men i en scene hvor Vebjørn Sundbys selvbevisste mann blir stående på rasteplassbordet og blir danset ved at en av de andre tre mennene (Daae) bestemmer hvor føttene hans skal flyttes, skjer det en koreografisk forskyvning: bordet som plass aktiveres og forvandles, og den selvbevisste mannens avhengighet av andres vurderinger stilles til skue og forteller noe om skjørheten i forholdet mellom styrke og sårbarhet i det sosiale samspillet mellom menn.

Forestillingen ender med det kraftfulle crescendoet til pianosonate No. 2, Op. 64 av Rautavaara i samspill med en solo ved Ludvig Daae. Hans tvetydige tolkning av mannsrollen og eminente sensibilitet i samspillet med den modernistiske pianomusikken, skaper et bevrende mellomrom av forforstått mening og poesi, som får utsøkt støtte i Tilo Hahns lysdesign og ender i et skarpt og uventet utropstegn av en slutt. Alene verdt forestillingen.

Den musikalske og visuelle helheten i verket er solid ivaretatt av Christian Wallumrød (komposisjon), Simon Røtting (piano), Morten Pedersen (lyddesign) og Thomas Bjørk (scenografi/kostyme).