Teater for modige barn

Mio, min Mio

Av Astrid Lindgren

Regi og dramatisering: Hilde Brinchmann

Scenografi: Paul Garbers

Kostyme- og maskedesign: Jonas P A Fuglseth

Komponist: Eirik Myhr

Medvirkende: Iver Innset, Amalie Sofie Ibsen Jensen, Dagfinn Tutturen.

Teatret Vårt /Nordland Teater

Arbeideren kulturhus, Ålesund, 12. oktober

Teater for barn er ikke annerledes enn teater for ikkebarn. Den er bare litt enklere strukturert. Som for eksempel en kortere forestilling, en enklere fortellerstil, gjerne frontalt spilt, og kanskje til og med direkte samtale med publikum. De enkelte elementene i barneforestillingen har ikke (eller bør ikke ha) færre lag, være mindre dyp, mindre utfordrende i eksistensiell, etisk og estetisk forstand, enn forestillinger for ikkebarn. For forskjellen mellom et ungt og et eldre menneske er liten, og handler stort sett om størrelser og mengden erfaring: At et barn tenker mer med følelsene sine enn med ord, fordi barnet har færre ord i kroppen sin.

En barneklassiker

Astrid Lindgrens tekst må kunne kalles en klassiker. Ikke bare fordi det er over seksti år siden romanen kom ut for første gang, men fordi den har en struktur som fortsatt står som en slags mal i barnelitteraturen: En beretning fra barnets perspektiv, (onde) voksne som ikke forstår barnets situasjon, og fantasien som redning, løsning eller beskyttelse mot den ensomme og vonde situasjonen barnet står i. Og verken roman eller forestilling påstår at Mio er et produkt av fantasien. Nei, prins Mio av Landet i det fjerne er like virkelig som Bo Vilhelm Olsson som forsvant 15. oktober i fjor.

For skjønner barna det dypt rystende i Bo Vilhelm Olssons beretning om sitt ensomme liv, med ei død mor og en forsvunnet far, og et forsterhjem som egentlig ikke vil ha ham. For skjønner barna uten motstand at han egentlig er en prins fra Det fjerne landet, at han er den Mio kongen har lett etter. Det fiktive er troverdig.

En vakker forestilling

Mio, min Mio er en samproduksjon mellom Teatret Vårt og Nordland Teater.

Monsterunga

Av Hilde Ira Torvenes

Dramatisering: Marius Leknes Snekkevåg (av Skrotus Skrapps hemmelighet)

Regi: Øystein Ulsberg Brager

Scenografi: Silje Sandodden Kise

Kostyme: Line Maher

Lysdesign: Vegd Angel Nordheim Andreassen

Maskør: Ida Astero Welle

Lyd: Frode Fridtjofsen

Av Hilde Ira Torvenes

Dramatisering: Marius Leknes Snekkevåg (av Skrotus Skrapps hemmelighet)

Regi: Øystein Ulsberg Brager

Scenografi: Silje Sandodden Kise

Kostyme: Line Maher

Lysdesign: Vegd Angel Nordheim Andreassen

Maskør: Ida Astero Welle

Lyd: Frode Fridtjofsen

Medvirkende:

Rune Storsæter Løding, Linda Mathisen, Andreas Kolstad, Torgny Aanderaa, Maria Agwumaro og Kristoffer Hjulstad

Nordland teater, hovedscenen, 12. oktober

Nordland teater, hovedscenen, 12. oktober

Forestillingen jeg så i Ålesund var en stilfull og engasjerende forestilling. Den begynte med at alle måtte ta av seg sko og yttertøy, og ble så hilst velkommen av to (av de tre) skuespillerne i foajeen, og så ledet inn i salen. Vi stilte oss opp på scenegulvet og så opp mot benkene, der Mio allerede sitter og venter på oss. Benkene er dekoren som viser byen der den niårige Bo Vilhelm Olsson bor, og han forteller oss om sitt liv der i byen, og som skulle føre ham til Landet i det fjerne. Og når han reiser over stjerner og måner, får han hjelp av noen av barna blant publikum til å løfte stjernene og månene høyt opp, mens vi andre, store og små, klatrer opp i benkene og setter oss til rette. Og nå på scenen brettes scenografien ut som en uttrekksbok - noe som skjer flere ganger utover forestillingen, at lag på lag åpner seg. Først hvite sider, et slott og landskap i relieff, tekst på veggen fra Lindgrens bok, så er det svarte sider, som er Landet på andre siden, der onde ridder Kato holder til, inntil det svarte, mørke, truende indre av ridder Katos slott. Det er et eventyr med mange lag.

Forestillingen har et litterært preg som skuespillerne forvalter på en god måte. Selv om en drøy times forestilling av en roman medfører at mye er kuttet bort, så er det en stram dramatisering Hilde Brinchmann har gjort. Tempoet i den dramatiske beretningen er høy, men skuespillerne gir en ro over forestillingen som kler den svært godt. Og når de forheksede fuglene (avsløringsalarm!) blir til barn igjen, etter at Mio har nedkjempet ridder Kato, og skuespillerne henter noen barn ned på scenen og lar dem si hvor glade de er for ikke å være forhekset mer, og så forteller at barna i Landet i det fjerne ble møtt av familiene sine med klemmer og jubel, kommer alle ned på scenen for å klemme hverandre. Det var en god følelse.

Monsterunga fra Mo

I Mo i Rana hadde Nordland Teater urpremiere på Monsterunga, den 10. oktober med full sal. Hilde Ira Torvenes fra Mo har gjort en tekst, som har blitt dramatisert av Marius Leknes Snekkevåg. Seks skuespillere på scenen, der tre spiller hovedrollene som barna som skal på knask eller knep halloween, og de tre andre har et utall roller som voksne og snodige og onde. De voksne i forestillingen skjønner ikke riktig hvordan barna har det og barnas drivkraft er fantasien. De banker på døra i det skumle huset til Oldus i håp om godteri, og han forteller at den beste vennen hans Skrotus Skrapp er forsvunnet. Og da melder barna seg til tjeneste for å finne Skrotus. Og det utsetter dem for store farer i en overnaturlig virkelighet med skumle monstre og vampyrer og kattemordere. Det er kanskje ikke helt rettferdig å sammenligne denne teksten med Astrid Lindgrens klassiker, for Monsterunga har ikke de samme kvalitetene som Mio, min Mio.

I denne forestillingen appellerer teksten bevisst like mye til de store som til barna, og forestillingen har i stor grad fokus på å skape effekter, mer enn å stole på tekstens fabel. Mengden tekst og hendelser blir et problem, når både store og små skal tilgodeses med like mye humor: Tempoet blir høyt når så mye skal gjøres på 75 minutter. Det hadde gjort seg å skjære mer i teksten, skru ned farten og gi mer rom til fortellingen og til å kommunisere mer med publikum. På premieren i alle fall, ble de mange hendelsene på scenen noe introvert.

På den andre siden ble store og små hilst velkommen i døra og møtt i foajeen av teatrets ansatte ikledd kostymer. For på forhånd var publikum oppfordret til selv å kle seg ut og ta med hvitløk som beskyttelse. Etter forestillingen fikk en heldig publikummer en bøtte godteri i premie for beste kostyme. På den måten begynner forestillingen lenge før forestillingen og varer til lenge etter, i forventing til og erfaring om teateropplevelsen.

Å tenke med følelsene

Barneteater er en akutt hendelse mellom scene og sal, og kanskje er det tydeligere i barneteater enn for teater for ikkebarn. Det blir tilrettelagt slik fordi barn har færre ord enn ikkebarn. Men barn og ikkebarn har like mye følelser. Forskjellen er at ikkebarna har erfaring med å sette ord på dem. Og selv om jeg har samlet meg en del erfaring, kunne jeg også tenke med følelsene mine og la øynene bli våte av teateropplevelsen. Det var god tanke. (Publisert 14.10.2018)