Hybrid i dissonans, kraft og fellesskap

1973 regnes som det året hiphop-kulturen har sitt opphav fra gatemiljøene i Bronx i New York. En subkultur og kunstbevegelse som omfattet mange ulike kunstformer som musikk/rap, visuell kunst/graffiti og dans. Utviklingen reflekterte negative effekter av økonomisk nedgang og segregerte lokalsamfunn, der forholdene ble forverret i nabolag som i stor grad var befolket av afroamerikanere, puertoricanere og karibiske innvandrere. Som et resultat vendte ungdom seg til gatene for rekreasjon og selvutfoldelse.[1] Det som startet som en lokal bevegelse blant unge i Bronx, har i dag utviklet seg til en global og allestedsnærværende 50-år gammel kultur, der betegnelsen «street-og klubbdans» rommer et mangfold av former og kontekster.

Selv om kulturen har vokst inn i mange ulike kontekster og rom, er kjernen en «community»- basert ideologi, med vekt på felleskap og en ikke-hierarkisk overføring og deling av kunnskap mellom ulike generasjoner i sirkelen, en «cyper». Utvikling og «utdanning» er ikke-institusjonell, men skjer ved at man danser sammen, jammer, konkurrerer i battles på tvers av alder og erfaringer. I cyperen, er alle deltagere, selv om den ene tar plassen i midten. Man støtter, inspireres av og utfordrer hverandre, man ser og blir sett. I Témoin, som på fransk betyr «vitne», iscenesetter Lehlouh cyperens delte situasjon som koreografisk og tematisk utgangspunkt – hvert individs ansvar i fellesskapet og verden. Som han sier i et intervju i forkant av et gjestespill av Témoin på tanzhaus nrv i Dusseldorf i april 2025[2]: «For meg betyr det å være vitne i dag å anerkjenne vår plass i verden. Det innebærer å erkjenne vår personlige bakgrunn og byrdene vi bærer og transformere dem til en kunstform som er virkelig og autentisk i øyeblikket».

Cyper som individ og fellesskap 

Saïdo Lehlouhs vei inn i street- og klubbdans og deretter koreografi er sammensatt. I begynnelsen fordypet han seg i akrobatikk, klatring og parkour, men kom etter hvert i kontakt med et breaking-miljø, der utveksling og læring fra eldre utøvere, fellesskap og vennskap forsterket interessen og tiknytningen. Som femtenåring ble han medlem av Bad Trip Crew og markerte seg utover 2000-tallet i den franske break og b-boying-scenen. Bad Trip Crew fikk oppdrag fra ulike teaterscener, og slik utviklet han etter hvert interesse for å arbeide med koreografi. Fra en bakgrunn i det ikke- institusjonelle streetdansfeltet er Lehlouh i dag tilknyttet sentrale franske danseinstitusjoner. Han er én av syv kunstnere i Collectif FAIR-E, som er første kollektiv til å lede et nasjonalt koreografisk senter fra 2019. Kollektivet har utviklet CCNRB til et senter for eksperimentell og inkluderende dans med særlig vekt på tverrfaglig samarbeid og uttrykk og med røtter i streetdans. Lehlouhs er også assosiert kunstner ved Théâtre de la Ville-Paris og Cratère, scène nationale d’Alès.

Lehlouh vektlegger å samarbeide med selvlærte dansere, som har utviklet sine ferdigheter og praksiser som ham selv, utenfor tradisjonelle institusjonelle kontekster – fra utkanten. Témoin er et resultat av flere års samarbeid med dansere fra ulike kontekster og stiler i street- og klubbdansfeltet. Danserne bringer til verket særdeles sterke individuelle uttrykk i alt fra hip hop til waacking og krump – språk de har dyrket fram over tid, der innflytelse fra levd liv og ulike kulturell bakgrunn, blir uttrykk som «vitner» av sin tid.

Jeg må plassere min situasjon og kunnskap som anmelder, for det jeg videre vil diskutere og påpeke. Jeg besitter ikke spesifisert fagkunnskap om street-og klubbdans, men har kunnskap og bakgrunn innen samtidsdans. Som nevnt innledningsvis leser jeg cyperens verdigrunnlag som et overbyggende koreografisk og tematisk score. I en vedvarende scenisk bevegelse mellom enkeltindividet og gruppen, gis individet plass, blir utfordret, får uttrykke seg og blir beveget. Cyperen er et gjensidig forhold mellom individ og kollektiv og muligheter vi har i dette fellesskapet basert på ulikhet: Mening kan skapes ved at det vi gjør blir lyttet til, sett og møtt, der senter og periferi er i dynamikk, der det å utfordre og støtte hverandre ikke er motsetninger, men et potensial for utvikling. Romlig er gruppen ofte i bevegelse, som på vandring i en halvsirkel i bakkant av scenen og i lysets periferi. Gruppens blikk er da ikke et møte mellom enkeltindivider, men er mer distansert og anonymisert. Vandringene brytes av diagonale løp som følger den enes vei og retning. Andre ganger står alle stille, blikkene blir personlige og direkte, alle ser den ene som danser sin dans, sitt vitnesbyrd, sitt ansvar, sin avmakt, sin kraft, sitt liv.

Dansernes enkeltprestasjoner berører sterkt. De danser som om det er det siste de skulle uttrykt. I mengden skimter jeg en norsk danser, Chriz Nypan,[3] som tidligere har arbeidet med Lehlouh i Paris, og har hoppet inn i forestillingen på ett døgns varsel. I cyperen mot siste del av forestillingen, nesten vrenger hun kroppen i synkoperte rykk. Det gjør inntrykk.

Verkets kvaliteter og tematikk bæres først og fremst av hver av de 20 dansernes rå og genuint individuelle uttrykk, mer enn hvordan koreografiens struktur er i bevegelse mellom individ og fellesskap. Selv om det er variasjon i dette forholdet, er det som om det blir for forutsigbart for «det virkelige levde livet» som jeg leser som verkets kjerne og utgangspunkt. Ligger denne dissonansen i konteksten og avstanden fra miljøet denne dansen genereres fra? Jeg er usikker på om min erfaring og lesning, er et koreografisk eller kontekstuelt anliggende.

Ulike felt i synergi og utvikling 

Da koreograf Jonathan Burrows, var i Oslo denne i mai i år, holdt han presentasjonen «Rethinking Choreography» på Rom for Dans[4]. Her uttrykte han blant annet ny kunnskap, og dyp interesse etter et lengre pågående samarbeid med den britiske hiphop-danseren Robert Hylton. Som resultat hadde han blant annet åpnet og redefinert koreografibegrepet, med en større vektlegging av koreografisk kompetanse som kroppslig. Burrows har i andre sammenhenger løftet fram verdien i hvordan hiphop-dansere stadig gjenoppfinner formens opprinnelse, de skaper noe nytt, men respekterer og anerkjennelse hvor det kommer fra. En verdi som står i kontrast til samtidsdansens higen etter «det nye». I teksten «Creativity, Skill, Integrity, Intelligence and Community: A Conversation on the Nature of Practice in Hip Hop»[5], peker Hylton og Burrows på hiphop-dansens institusjonelle muligheter, men spør også om institusjonelle rom er bra for hiphop-dans. Ambivalensen ligger i en samtidig anerkjennelse av hvordan hiphop-dansen i dag er en flerdimensjonal form som har vokst til mange ulike rom og kontekster, men fortsatt står med en fellesskapsbasert ideologi som kjerne.

Mens norsk samtidsdans sliter med offentlig synlighet og publikumsengasjement, er det i street- og klubbdansfeltet en stor og ekspanderende deltagelse. Med sine inkluderende verdier klarer dette miljøet å nå ut til et stort mangfold av barn og unge med ulik kulturell bakgrunn, og gir trygge rom for ulike identiteter. Det pågår i dag en naturlig utveksling mellom disse feltene. Nevnte Nypan er en sentral person i det norske street- og klubbdansfeltet. Med MA i koreografi fra Kunsthøgskolen i Oslo etter mange års arbeid med house og hiphop nasjonalt og internasjonalt, er hun over lang tid godt forankret i begge felt. Denne høsten, i desember, har hun premiere på Dansens Hus med verket Loop.[6] Kanskje er det samtidsdansfeltet spesielt som har mye å hente fra street– og klubbdansfeltet: Hvordan fellesskapsbaserte og deltagende kvaliteter kan lede koreografisk arbeid mot nye formater og rom for å møte og engasjere publikum. Lehlouh selv er ikke interessert i kategoriseringer eller å stemple danseformer som «urbane», og utdyper i nevnte intervju: «Jeg tror at essensen i kunst ligger i å knytte mennesker til sin indre poesi». Når Birgit Bernt som ny kunstnerisk leder for CODA-festivalen velger Témoin til å åpne festivalen, en forestilling som i hele sitt konsept er tuftet og har utspring i street- og klubbdansfeltets inkluderende verdier, leser jeg ambisjoner om å framheve dansens potensial som fellesskap og sosialt møte.

Forestillingens avslutning er det som fortsatt sitter i. Én etter én trekker danserne ut og opp til oss i amfiet. Lyset stiger og skillet mellom scene og sal viskes ut, fellesskapet kjennes kinestetisk. De står nære, svette, varme og slitne med en sårbarhet etter å ha åpnet seg med sitt innerste. De ser på oss. Blikket er direkte og mildt, men krever også noe: Vi må ta stilling! Som Lehlouh sier: «Vi er alle vitner, danserne, publikum og spillestedet. Hvordan møter vi den verden vi lever i?»

Fotnoter :

[1] https://www.iconcollective.edu/hip-hop-history

[2] «Backstage with Saïdo Lehlouh”, intervjue av Philipp Schaus, dramaturg på tanzhaus nrw i forbindelse med gjestespill av Témoin i april 2024, https://tanzhaus-nrw.de/en/node/6899

[3] https://www.baerumkulturhus.no/arkiv/2024-var/loop/

[4] Jonathan Burrows, «Rethinking Choreography» Høyskolen for Dansekunst /Rom for Dans og SANS, Senter for Dansepraksis, 06.05.2025, https://dansepraksis.no/talk-m-jonathan-burrows/

[5] Edinburgh University Press, (2023), https://www.euppublishing.com/doi/abs/10.3366/drs.2023.0401

[6] Loop på Dansens Hus 12. – 14. Desember 2025, https://www.dansenshus.com/forestillinger/chriz-nypan-loop