Teaterstykket om teater

Hovedscenen er nesten naken. Fire malte trestubber står fremst. Bak dem en lengre plate mot en opphøyning, malt som sjø. Lengre bak på scenen enda en opphøyning. Til å begynne med henger fire lange, glinsende kjoler i hver sin farge ned fra taket, som deretter forsvinner oppover. Hele scenerommet ellers er tomt. Så dempes lyset, til vi nesten ikke ser noe. Vage skygger beveger seg på scenen, uten at jeg er sikker på hva jeg ser, eller riktig hvor jeg ser det. Langsomt begynner det å glinse i en kappe. Det svake lyset vekkes og svekkes, før vi til slutt får se hele Ariel og hører henne si: «Skuespillere er bare ånder».

The Tempest

Stormen er William Shakespeares siste stykke og hadde premiere i 1611. Skuespillet er kort og sammensatt. Prospero er skibbrudden på en på en øde øy, samme med sin datter Miranda og slaven Caliban. Som tidligere hertug av Milano nærer han et sterkt ønske om å hevne seg på sin bror, Antonio, tronraneren. Samtidig vil han også gifte bort sin datter. Når så skjebnen vil at et skip med broren, kongen av Napoli med sin svikefulle bror, Sebastian, og vakre kongssønnen Ferdinand, seiler forbi, maner Prospero fram sine magiske evner, senker skipet og lander dem trygt og uskadet på øyen. Sammen med ånden Ariel, har Prospero og hans magiske evner full kontroll over narrativet – i det minste til å begynne med.

Fra Bjerke til Verk

Regissør Fredrik Hannestad har brukt André Bjerkes oversettelse fra 1978 som utgangspunkt for sin bearbeidelse av teksten. Det veksles mellom Bjerkes ord og moderniseringer på skuespillernes egne talemål. En del roller er skåret bort og stykket er noe forkortet. Blant de skibbrudne er Ferdinand, som fort finner veien til Miranda og Prospero, mens gruppen fyrstelige er redusert til kong Alonso og de to svikefulle, Sebastian, kongens bror, og Antonio, Prosperos egen bror. Den siste gruppen består av narren Trinculo og den fordrukne tjeneren Stephano. Det vil si at gode adelsmannen Galonzo er strøket av rollelisten, men hans utlegning om en utopisk stat, uten fattigdom, rikdom, strev eller svik, der naturen selv gir av sin overflod og kjærlighet, den er lagt i munnen på kong Alonso. I sum medfører dette at teksten er blitt spisset i konflikten mellom ulike typer begjær og den mulige tilgivelsen og forsoningen. Dette gjelder både Prosperos hevngjerrighet og fyrstebrødrenes og tjenerskapets voksende maktbegjær.

Regien er et sted mellom effektiv og elegant: Overgangen mellom de ulike scenene og rollene, gjøres med enkle bevegelser, slik at vi alltid er på det rene om hvem som er på scenen. Noen bevegelser er omstendelige og uttværet, som når Caliban bærer en tømmerstokk svært langsomt over scenen, eller Miranda, som tryllet i søvn, danser med små skritt og bøyd rygg rundt hele gulvet, og det samtidig som Prospero og Ariel samtaler fremst på scenen. I Fredrik Hannestads regi har alle rollene klare komiske trekk, som uttrykkes i spillet, men også i sminke og kostymer. Og alle er preget av et utålmodig begjær i sine gjerninger. Som drama bikker denne Stormen tydelig mot det komiske.

Stormen setter øyne og ører i bevegelse

Regien er tett knyttet sammen med scenografien og lyset, ved Jakob Oredson og Signe Becker. Et stort lerret senkes ned og abstrakte projiseringer av Rorschach-lignende bilder beveger seg som skyer i ulike sjatteringer. Senere blir det erstattet av et stort, hengende tekstil, som vindmaskinen tar tak i. (En del av de scenografiske løsningene kan minne om forrige gang Verk Produksjoner var på Trøndelag Teater i 2022 med Markens Grøde. Kanskje et fornuftig gjenbruk?) De enkle sceneskiftene uttrykkes i kostymene, med å skifte hodeplagg. Alt bølger liksom frem og tilbake gjennom stykket, som musikken til Per Platou, som noen ganger understøtter situasjonen og andre ganger skaper uro. På et punkt henimot slutten, når Ariel avsier dommen over de kongeliges maktbegjær og havesyke, tennes lyset også i salen, og hun inkluderer publikum i dommen og håpet: «Vårt eneste vern er anger – og en ny vei, der vi ikke hersker over verden, men deler den».

Fem skuespillere og ti roller

Øyvind Brandtzæg som Prospero og Madeleine Brandtzæg Nilsen som Ariel, gjør sine figurer med bravur og engasjement. Ariel er lovet sin frihet og vil presse Prospero til å stå ved sitt løfte. Konflikten mellom dem blir kortvarig, fordi Prosperos makt er så stor, så Ariel fortsetter sitt magiske virke blant de øvrige. Ariel blir den mest synlige av de to, der hun danser og smyger seg rundt, og utfører sin magi på de øvrige. Håkon Mathias Vassvik, Maria Pontén og Isak Holmen Sørensen veksler ufortrødent mellom sine ulike roller. Vassvik gjør en monstrøs Caliban, men uten å ty til overdrevne fakter. Caliban uttrykker seg fysisk i sitt harde og langsomme arbeid, og verbalt i raseriet mot Prospero og i lengselen etter å se ham drept. Pontén og Holmen Sørensen som Trinculo og Staphano lar seg lett overbevise av Caliban til å bli øyens herskere – de må bare myrde Prospero først. Vassvik og Pontén er Antonia og Sebastian. De konspirerer om å drepe kong Alonso, i Holmen Sørensens skikkelse, som på sin side fremstår som en sorgtung og litt forvirret figur.

Som Miranda og Ferdinand er Pontén og Holmen Sørensen gladelig gifteklare ungdommer. Alle fem spiller med komikk, tålmodighet og overbevisning, og fører prosjektet Stormen frem til sin konklusjon: Ariel får sin frihet, Miranda og Ferdinand får hverandre, Prospero avslutter hevnen sin, setter sine fiender fri, brekker sin magiske stav og senker sine bøker på havets bunn, til forsoning og nåde. Og da kan Prospero (eller Øyvind?) be om publikums nåde (eller applaus), for å ta farvel.

Når stormen løyer

Hva er virkelighet og hva er drøm? Hva er stillhet, kropp, kjærlighet, utopi og begjær? Det spør både Shakespeare og Verk Produksjoner om. Gjennom fortellingen brukes alle teatrets virkemidler, uten å være tilslørt på noen måte. Spillet ligger ikke skjult i en medrivende fortelling vi skal forføres av, for det er ikke våre følelser som står på spill. Skuespillernes bevegelser er tilgjorte, handlingene illuderer gjenstander og hendelser, lys og musikk setter stemninger, slik at vi aldri får være i tvil om hvor vi er: Dette er ikke virkeligheten. Et mulig politisk eller eksistensielt innhold er tonet ned, for Stormen er vel så mye en forestilling om teater. Trolldom og magi finnes tydeligere på teatret enn i gatene utenfor, i den virkeligheten vi skal ut igjen i. Likefullt handler dette drømmespillet om livet selv. Stormen er rett og slett godt teater av et erfarent, reflektert og dyktig ensemble.