Skuggar på Wuzhen teaterfestival 2025

Wuzhen Internasjonale Teaterfestival finner sted hvert år i den 1300 år gammel kanalbyen Wuzhen, som ligger et par timers bilreise unna Shanghai. Selv om byen har et lavt befolkningstall, tiltrekker den seg titusener av tilreisende, både turister og teater-liebhabere i de ti dagene festivalen varer. Den 12. utgaven fant sted mellom 16. og 26, oktober i år, og for første gang sto det en norsk gjestespillet på programmet, med Jon Fosses Skuggar, i en versjon av det norske scenekunst-kompaniet De Utvalgte. 

De Utvalgtes oppsetning av Skuggar hadde premiere i 2009 og har siden blitt spilt i 13 land på flere kontinenter utenfor Europa og Norge. Tilsammen har det blitt vist 67 forestillinger. De opprinnlige skyggene var Hans Wedvik,  pensjonert matermatikklærer fra Grefsen videregåede skole; Eva Bøe Moen, som er pensjonert lærer i norsk og tysk fra samme skole, hennes venner Kari Vik, som også pensjonert lærer og Stein Davidsen, pensjonert kunstfaglærer fra Kunst og håndtverkskolen (nå KHiO), og faren til en av "De Utvalgte", Torbjørn Davidsen. Da faren hans døde tok Torbjørn tok over hans rolle. Nå er Hans Wedvik 92 år og litt dårlig til beins, og da det ble for krevende for ham å være med til Kina inviterte De Utvalgte ed seg professor emeritus i teatervitenskap, Knut Ove Arntzen.

Premieren fant sted fredag i forrige uke, og det ble gitt tre forestillinger til fullsatte hus.

Sterk publikumsinteresse

– Det har vært en stor opplevelse å være med på festivalen og spille Skuggar her, forteller Eva Bøe Moen.

Hun har vært med i 16 år, og sier at det har vært litt av en reise: – Ikke trodde jeg at pensjonistilværelsen skulle by på dette. Jeg husker at Anne (Holtan) ringte meg. Hun kjente meg fra Grefsen videregående skole der jeg jobbet som lærer før jeg ble pensjonert. Hun spurte om jeg hadde et forhold til Jon Fosse og om jeg hadde lyst til å være statist i De Utvalgtes oppsetting av Skuggar. De skulle ha noen eldre til å gå over scenegulvet et par ganger. Det ble ikke et par ganger, men 16 år med turnering rundt om i verden.

– Det er veldig forskjellig hvordan publikums respons er, utdyper Eva. – Det å spille utenfor Norge blir ikke det samme når teksten må oversettes. Nyansene kommer ikke frem på engelsk, og derfor er det best å spille i Norge best. Men det er veldig spennende å reise rundt og oppleve hvordan Skuggar blir mottatt i ulike kulturer. Det rareste var da vi spilte i Irak for et 100% mannlig publikum. 

Her i Wuzhen var det sånn at publikum kom frem til oss etter forestilling og ville snakke med oss og få autografer. Jeg har aldri skrevet en autograf for noe jeg har gjort før, men her var de helt ville etter å snakke med oss, ta bilder og få autografer, og publikum var veldig interessert i hvilke relasjoner vi skuespillerne hadde,  – om vi var i slekt, om vi var par osv. 

Wuzhen 

Selv om festivalen er oppkalt etter byen Wuzhen, er den lagt til en turist-sone, hvor besøkende må løse billett for å få adgang, hvis de ikke har innkvarter seg på ett av hotellene, slik som festivalgjestene. Det kom litt overraskende på de norske gjestene:  

– Jeg trodde jeg var litt forberedt på hva jeg kom til etter å ha lest meg opp, forteller Kari Vik. Jeg fikk likevel litt sjokk over at vi var i et så lukket miljø inne i Wuzhen, men det var en stor opplevelse, og det er et veldig vakkert sted og det er jo imponerende hvordan de har klart å ta vare på og restaurere denne byen fra 1300-taller. Men jeg fikk en litt vond følelse i magen over at det å komme hit nok bare er for de rike og privilegerte. Det var spesielt å spille for et så ungt publikum og at det gikk hjem hos så mange. Jeg opplevde likevel at mange hadde en gjennomgripende opplevelse og relaterte stoffet til eget liv og erfaringer med døden. De kjente seg igjen i de eksistensielle spørsmålene Fosse stiller. Alle forestillingene var utsolgte og mange ga inntrykk av å bli veldig berørt. Noen gråt til og med. Jeg synes likevel at det var litt rart at publikum tok det så alvorlig og ikke så eller hørte humoren i det absurde med barn som spiller voksne og har «voksne» problemer å stri med.

Jeg ble også overrasket over at det nesten bare var kinesere blant publikum ettersom det er en internasjonal festival

– Det har vært en fin opplevelse å spille her, men også litt krevende med den lange reisen. Vi har ikke merket at vi har gamle før nå. Litt dårlig med balansen der ute i mørket på scenen. Men jeg blir aldri lei og jeg synes teksten blir sterkere og sterkere. Kanskje har det å gjøre med at vi har blitt så gamle og at teksten blir mer og mer relevant. «Kor vi skal gå ? Kva skjer?» som Fosse sier. 

Øst og Vest

–Jeg har sett Skuggar to ganger før, både på festspillene i Bergen og på Hellviktangen på Nesodden, supplerer Knut Ove Arntzen, og legger til at det selvfølgelig var en annerledes opplevelse når han var med som skuespiller. Det ble en tydeliggjøring av teksten som kom gjennom repetisjon og selvfølgelig også det å ta imot publikumsrespons veldig annerledes som skuespiller. Jeg ble overrasket over den varme mottagelsen forestilling fikk her i Wuzhen. Det var også en paradoksal opplevelse å være utøver fordi jeg fikk en større distanse til teksten samtidig som teksten ble tydeligere. Man forstår publikums opplevelse på en annen måte. Det har nok med konsentrasjon og tilstedeværelse å gjøre. Mottagelsen av Skuggar var en opplevelse. At forestillingen gjorde så sterkt inntrykk, og at det ble så personlig for mange, som når jeg ser at en publikummer gråter i armene på Torbjørn etter forestillingen og minnes sine døde. Det er spesielt og fint å være med på. 

– For meg personlig som teaterviter og kritiker var det spennende å være med på festival og å oppleve det hele fra den kunstneriske siden, men også uvant å være tilstede på en så stor festival uten å få anledning til å se så mange forestillinger. Mye av det som kom fra Europa var jo likevel kjent for meg. Programmeringen er jo en slags mainstream, eller radikal og eksperimentell mainstream, i den forstand at det er dette som blir vist og sett rundt om i Europa nå. Kurateringen av forestillinger utenfor Kina var i tråd med det jeg vet kuratorer ser etter på lignende festivaler, som Festspillene i Bergen eller Festwochen i Wien, og de kinesiske forestillingen opplevdes å stå i dialog med. Det er forbausende å oppleve hvordan øst og vest influerer hverandre i det kunstneriske uttrykket. 

Jeg tror Skuggar er relevant for det kinesiske publikum, fortsette Arntzen. Den metafysiske dimensjonen er heller ikke fremmed i den kinesiske kulturen, og gjerne i form av overtro rundt døden og spøkelser som har en stor betydning i kulturen her. 

Skuespiller Torbjørn Davidsen (som har vært med i De Utvalgte siden starten) tok over rollen for faren som en av de gamle. – Han var med i 11 år før han ble for syk til å være med videre. Jeg har overtatt hans kostyme og rolle, og det er jo både sårt og interessant og ikle seg sin fars hatt og møte dere andre som meg selv i rollen som min far. Ellers har det vært fascinerende å møte publikum her i Wuzhen. Mange hadde et forhold til Fosse og kommer forberedt til forestillingen og hadde til og med lest Skuggar. De uttrykte både en intellektuell og emosjonell forståelse av Skuggar, og for at de har hatt en sterk opplevelse. 

Årets festival i Wuzhen bød på et stort oppbud gjestespill med den 9-timer lange maratonen Anthropolis fra SchauSpielHaus Hamburg en hovedattraksjon. Forestillingen, som er iscenesatt av teatersjef Karin Beier, er basert på greske tragedier og mytologi, i nåtidig språkdrakt ved Roland Schimmelpfennig. Andre gjestespill, var bl.a. Cyrano i regi av japanske Tadashi Suzuki, Coctau/Davis av Robert Lepage og Multiple Bad Things av det australske kompaniet (og tidligere vinnere av International Ibsen Award) Back to Back Theatre. Festivalen inneholdt også et talentprogram for yngre, kinesiske scenekunstnere, et eget program for kvinnelige dramatikere, og nye egenproduksjoner av regissørene Stan Lai og Meng Jinghui som utgjør halvparten av festivalens lederkvartett. 

Vi kommer tilbake til festivalen i norsk Shakespearetidsskrift. red.