Kroppslige isolasjons-beretninger

Videoinnstallasjonsperformancen Veggen åpner med tre kjeledresskledte utøvere sittende på hver sin svarte plastikkstol

veggen

Av og med Trine Lise Moe, Jonathan Ibsen, Fredrik Petrov

Set designer/teknisk designer: Colin Eccleston

Kostymedesigner: Zofia Jakubiec

Filmfotograf og redigering: Jonathan Ibsen

Lyddesigner: Fredrik Petrov

Kunstneriske veiledere: Roza Moshtaghi, Tony Tran

Spiltes ved ulike vegger i Oslos byrom, som del av Dansens Hus’ forestillinger, fre. 04. des- ons. 09. des.

vendt mot Arkitekthøgskolens fasade. Med hver sin prosjektor projiserer de hver sin film på veggen. Filmene viser ganske like, men individuelle solodanser i en whitebox. Gjennom utøvernes føring av prosjektorene, flytter de seg rundt og danner en trio, der solodansene noen ganger er side ved side, andre ganger overlapper.

Virkelighetsteateret
Det går ikke lang tid før jeg er tilbøyelig til å innlemme alle forbipasserende og alle som stopper opp i et absurd «virkelighetsteater», hvor bevegelser fra de virtuelle danserne og de «ekte» turgåerne glimtvis forsterker hverandre. Lydbildet i Veggen fremstår sparsommelig, men klarer å gi en melodramatisk effekt til joggerne langs Akerselva, og studentene som kommer ut av bygningen.

I løpet av Veggen blir alle som befinner seg i nærheten av performancen gjort til deltakere og gjenstand for betraktning gjennom en observasjonskjede: en forbipasserende jogger ser på meg som ser på utøverne som tilsynelatende ser på de virtuelle versjonene av seg selv, som på sin side, i innspillingsøyeblikket, må ha sett inn i kameraet, og som derfor later til å se tilbake på sitt publikum, osv.

Ironisk nok er det veggen det projiseres på, som i størst grad forsvinner fra omgivelsene. Underveis går heller tankene mine til andre vegger, som «den fjerde veggen», som oppstår et sted mellom meg og utøverne, og den kalde murveggen jeg lener meg mot.

Snikpublikumsutvikling
Jeg har akkurat rukket å bli engasjert i performancen, da Dansens Hus’ logo (ledsaget av #VEGGEN), for andre gang dukker opp i filmen (første gang under åpningen, tredje gang avslutningsvis), noe som øyeblikkelig omgjør eller reduserer verket til en reklameplakat, ikke så ulik de jeg ellers er omgitt av på t-banestasjoner, busstopper, og andre vegger i Oslo. Uheldigvis (men selvfølgelig), førte dette til en opplevelse av at min sensitivitet ovenfor omgivelsene, som verket hadde bidratt til å aktivere, ble utnyttet som et påskudd til PR.

Pedestrianism og krampedans
Veggen er, slik jeg ser det, på sitt beste de første 20 minuttene, hvor det danseriske materialet i filmene hovedsakelig er av en «pedestrian», eller hverdagslig, karakter: Gåing, jogging og løping fremføres i sirkler, og med det, tilsynelatende fanget i et mønster. Dansernes handlinger sammenfaller her med vanlige, fysiske handlinger som finner sted ved Akerselva. Deretter følger en stil jeg vil beskrive som en blanding av «dramatisk» og «Scandinavian cool», med et vokabular bestående av blant annet «contraction», «hunched back» og «high release». Denne dansen artikuleres gjennom muskelkontraksjoner og tydelige kroppsposisjoner, som igjen avgir bilder både av kropper fulle av motstand og kropper hvis inn- og utsider kjemper mot hverandre, som i en form for protest og eksorsisme i ett. Krampaktig kroppslighet, som et tilbakevendende fenomen i norsk dansekunst, kan kanskje spores delvis tilbake til den årelange undervisningen i Graham-teknikk ved Kunsthøgskolen i Oslo, som har skulpturert mang en dansekropp, og som de aktuelle utøverne, Moe, Petrov og Ibsen, har sin utdannelse fra.

Utøverne sitter med ryggen til meg under hele seansen, tilsynelatende upåvirket av oss og de kommer forbi eller stopper opp. De er ikledt matchende, neongule reflekskjeledresser av sorten «work-wear», som får meg til å tenke på arbeiderne i Oslos for tiden mange bygg- og anleggsprosjekter. De små, virtuelle danserne virker svært fjerne fra situasjonen vi befinner oss i, der de beveger seg i whitebox’en over deres egne hoder. De stillesittende skikkelsene fremstår delvis som publikum til sin egen filmvisning, omtrent som en mimrestund fra tida hvor dans i whitebox’en var normalen, og delvis, som hvilende eller streikende arbeidere — som ville gitt mening i dagens kulturpolitiske klima. Performancen avsluttes med at utøverne reiser seg, skrur av projektorene og forlater åstedet.

#VEGGEN
Vel hjemme igjen velger jeg å se på performancens tilbakevendende tekst-motiv som en invitasjon (om så en uromantisk en), til å sjekke ut emneknaggen #veggen. Søket leder meg hovedsakelig til bilder av fjellet Veggen i Loften, jenter på gåtur ved samme fjell, matretter, og romanen Veggen av den østeriske forfatteren Marlen Haushofer (#veggen).

Jeg slår opp i Store norske leksikon og leser at Veggen (orig. tittel Die Wand, 1963) er en dystopisk fiksjon som med drahjelp av 80-tallets kvinne- og miljøbevegelse har gått inn i historien som en av kvinnebevegelsenes store kultromaner. Boka omhandler en navnløs kvinne som befinner seg på et område avstengt av en transparent vegg, adskilt fra verden omkring. For ikke å bli gal, og holde ut ensomhet og uvisshet, skriver hun ned sin egen historie. (Vestli, Elin Nesje: «Haushofer»).

Den tilfeldige linken mellom Veggen og Veggen hjelper meg til å tenke videre. Kanskje kan det danseriske materialet sees på som noe liknende den navnløse kvinnens tekster, som unike beretninger fra et isolat? «Krampedansen» er imidlertid velkjent for meg, og fremstår heller som en «normaldans» enn «unntaksdans». Samtidig leser jeg utøvernes stillesitting som en protest både mot dansekunstnerens nåværende kulturpolitiske situasjon, og dansen de selv artikulerer. Kortfattet, er beretningen jeg kan «tease out» fra opplevelsen av Veggen denne: Da dansekunstinstitusjonene lukket dørene for publikum, sto også dansekunstnerne tilbake utenfor med valget om å være reklameplakater for institusjonene eller klare seg på annet vis. Videre anskueliggjør Veggen en ambivalens til den institusjonaliserte og dels fastlåste «krampedansen», som kan synes å være videoinstallasjonens gjenstand for både betraktning og utdrivelse. (Publisert 10. 12.2020)

Kilder:

Programtekst: Veggen på dansenshus.com. Hentet 5. desember 2020 fra https://www.dansenshus.com/forestillinger/veggen

Vestli, Elin Nesje: Marlen Haushofer i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 5. desember 2020 fra https://snl.no/Marlen_Haushofer

#veggen
Emneknagg på instragram.com. Hentet 5. desember 2020 fra https://www.instagram.com/explore/tags/veggen