Vår tids dystopi gir Florentina Holzingers kunst mening.

Klimaovergrep og folkeutryddelser, nekrokapitalisme, dysfunksjonelle demokratier og teknologisk

havneetyde

24. august 2024, Smien Laksevåg Verft, Bergen

Koreografi, konsept, regi av Florentina Holzinger

Kuratert av Nora-Swantje Almes

Med: Andrea Baker, Annina Machaz, Blathin Eckhardt, Born in Flamez, Florentina Holzigner, Gibrana Cervantes, Fleshpiece, otay:onii, Luna Duran, Netti Nüganen, Sophie Duncan, Xana Novais.

Bestillingsverk av Bergen Kunsthall i samarbeid med Phileas – The Austrian Office for Contemporary Art, med støtte fra Federal Ministry of Republic of Austria: Arts, Culture, Civil Service and Sport, Brynildsens Legat, Bergesenstiftelsen, EGD, Bergen Kommune og Austrian Embassy Oslo.

autoritarianisme – vi utsletter våre egne livsvilkår i en halsbrekkende fart. Aldri før har universet vært vitne til en planet befolket av en mer kannibalistisk art enn det mennesket er. Vi vet alt, men klarer ikke gjøre noe med akselereringen mot avgrunnen, vi er utrydningstruet av systemene vi selv har skapt og håpet om en fremtid er blek. Denne sårbarheten er et givende utgangspunkt for å forstå Florentina Holzingers kunst.

I Holzingers univers spiller menneskekroppen hovedrollen i forestillinger der sårbarhet og styrke måles mot maskiner og natur, der menneskekropper med superkrefter og uforklarlig høye smerteterskler skaper bilder gjennom koreografi, akrobatikk, body-art, sex og stuntkoordinerte vågestykker. Forestillingene stjeler fra formspråket til alt fra sirkus, amatørteater og freakshows, til dans, opera, konserter og performancekunst, og de parasitterer tematisk på alt fra gresk mytologi og religion til punk, klassisk dramatikk og reality-tv. Det kan virke som et slags antiteater, antitekst, antiopera, antinarrativ, en slags antikunst-praksis i sin helhet. Kroppens fysiske muligheter i ekstreme vågestykker og som oftest i gigantiske produksjoner, om det er på scener eller i offentlige rom, er det nærmeste man kommer en kortfattet karakteristikk av kunstopplevelser i sann Gesamtkunstwerk-stil, frigjørende ribbet for patriarkalsk historie – det mannlige blikket er fullstendig ute av ligningen i Holzingers univers.

Havneetyde er ikke noe unntak fra dette etterhvert så emblematiske scenespråket med sine store bilder, store maskiner, nakne kropper og fysisk krevende prestasjoner. Ytterst på en betongmolo på et verft i Laksevåg utgjør en 70 meter høy kran, et helikopter, en redningsskøyte, en fiskebåt og to gaffeltrucker, kulissene til åtte nakne kvinner inkludert Holzinger selv, som spiller ut noe som både er en nøye planlagt koreografi, men som også er, like nøye, overlatt naturelementenes tilfeldighet, til havet, vinden og været. Anført av to slags punk-sirener med bassgitarer som blir skipet inn til moloen med en fiskeskøyte, setter forestillingen i gang, langsomt og støyende, mot klimakset der Holzinger og en medspiller er heist opp til toppen av kranen hvor de lager klangmusikk med hammere mot bronseklokker og to overdimensjonerte vindspill av hule metallrør, akkompagnert av de skrikende sirenene på moloen og et sirklende helikopter over hodene. I overgangen fra det menneskelige vindspillet til sluttbildet, heises tre andre nakne sirener opp etter kroker festet i huden på ryggen, i henholdsvis gaffeltruckene og kranen, og forestillingen kulminerer i bildet av en naken kvinne med langt ravnsort hår som virvler høyt der oppe i luften, flankert noen titalls meter nedenfor av de to andre heist opp i wire på gaffeltrucker, alle hengt opp etter kroker tredd inn i blødende rygger.

Det er store bilder, det er barokt. Det er også performance tradisjonen tro, publikum er først og fremst statister for dokumentasjonen, vi er vitner til en risikosport der utøverne kan falle ned på betongmoloen fordi huden på ryggen strekkes så langt at den kanskje ryker eller det sirklende helikopteret kan kræsje i kranen og eksplodere. Publikum har status som sannhetsvitner til en mulig katastrofe. Selv sier Holzinger om sine etyder at de utgjør rommet der hun kan eksperimentere, prøve ut stunts og ideer uten en overbyggende dramaturgi eller et narrativ. Etydene fungerer også ofte som forarbeidet for elementer i sceneproduksjonene, og stykkene handler, i likhet med en etyde i klassisk musikalsk forstand, om perfeksjonering av vanskelige partier som krever spesielle tekniske ferdigheter. Havneetyden er i så måte en perfeksjonering av menneskelige vindspill, av helikopterstup, av selvskading, den er en øvelse i patos, eksentrisme, i autentisk risiko, og kroppen er instrumentet som det spilles på.

For Holzinger er trening og perfeksjonering av ferdigheter et kunstnerisk mål i seg selv: «What is physically possible is often that which the mind can comprehend, so I try to educate my mind more than anything», har hun uttalt i et intervju. Og fordi Holzingers iscenesatte vågestykker også er ekte vågestykker, fordi kroppene er ekte kropper, og fordi etyden er uforedlet, uferdig, ufordøyd, som en skisse til noe som kanskje skal bli til noe mer en gang, er den en merkelig frigjørende opplevelse. Det gir ikke mening å forsøke å rasjonalisere det vi ser. Havneetyde er ikke en påstand eller et argument, den kan kanskje best forstås som et gutturalt brøl, som en protest mot språkets og kunnskapens makt, som en slags illustrasjon av det den spanske filosofen Marina Garcés kaller en posthum tilstand. Ifølge henne lever vi uten å se for oss en fremtid fordi vi ikke vet hvordan vi skal overleve katastrofene vi selv har utløst. Vi kan alt og vi vet alt, men vitenskap gir ikke mening fordi den ikke lenger kan løse problemene våre. Garcés ser den eneste måten å unngå våre egen utryddelse på som et radikalt opplysningsprosjekt, vi må utvide våre kunnskaper og bruke dem på en ny måte. Eller for å si det med Holzinger: Hvis de fysiske realitetene er grensene for det vi klarer å forestille oss, så er det viktigste vi kan gjøre å utvide vår egen forestillingsevne.

Og som en overlevelsesstrategi for vår tid der støyende, rasende superheltinner har hovedrollen, peker Havneetyde ikke minst mot vår tids virkelige helter, de som redder båtflyktninger i Middelhavet, de som redder liv i Gaza, Sudan og DR Congo, blant mange andre av vår samtids tragedier, de som arbeider for å bedre våre livsvilkår, de som har sine superkrefter forankret i grunnleggende medmenneskelighet, en kvalitet som fra kanten av stupet i vår maktesløshet er delegert bort til instanser utenfor oss selv. Forestillingen etterlater en slags frigjørende utmattelse over å se med hvilken styrke menneskekropper leker med, samarbeider og overvinner, maskiner og natur – frigjørende fordi muligheten for så mye mot og så mye styrke, muligheten for at vi kan bli til noe annet enn det vi er, til noe mer og bedre enn det vi er, er selve utgangspunktet for frihet.

Marina Garcés insisterer på at vi må bli kvitt troen på og underdanigheten til systemene vi lever under, for at vi skal kunne skape en levelig fremtid for oss selv. I For en radikal opplysningstid (2017) skriver hun avslutningsvis: «Mot det apokalyptiske dogmet og dets messianske og løsningsideologiske monokroni (enten fordømmelse eller frelse) er læringens mening å arbeide i en allianse av viten som samordner mistro og tillit. Jeg forestiller meg den nye radikale opplysningstiden som et arbeid utført av veversker som på én og samme tid både er ukuelige, mistroiske og tillitsfulle. Vi tror ikke på dere, er vi i stand til å si, mens vi fra mange ulike steder gjenskaper tidens og verdens tråder med finslipte og uslitelige verktøy.»[1]

Holzingers kunst peker på samme måte direkte mot malstrømmen i vår prekære samtid, en tid da alt vi gjør på bakgrunn av alt vi vet står i kontrast til hvordan vi egentlig vil leve. Kunsten hennes stritter på denne måten mot konklusjon, mot tolkning og instrumentelle overbygninger, det er snarere som om hun sier, se på oss, se hva vi er i stand til, akkurat på samme måte som barn gjør når de vil ha oppmerksomhet, overveldet over sin egen kropps frigjørende ferdigheter. Holzinger og hennes mannskap er vår tids veversker med sin utrettelig tøying av grensene for menneskets begrensninger for å utvide kunnskapen om vår art. Og det peker mot en fremtid, en der det fremdeles finnes mennesker.

Fotnote