Black Box teater runder 40

Vi gjør oppmerksom på at deltagerne har stått fritt til å besvare alle, eller bare noen av spørsmålene i enqueten (se faktaboks til høyre). Og vi åpner med svarene til noen av de som var med fra start, helt fra grunnleggelsen, da teatret på 1980/90-tallet hadde lokaler på Aker Brygge.

 Svarene under gjengis ikke dermed nødvendigvis i historisk-kronologisk rekkefølge. 

Mette Brantzeg, regissør, bl.a. i frigruppa Sampo

 Har du en anekdote eller et minne som du vil dele? 

 – Under åpninga av Black Box den 4. november 1985, skulle det vises et mangfold av sceneuttrykk fra det frie feltet. Den Norske Opera sendte sin «dåpsgave» med danseren Arne Fagerholt. Det var viktig å gi en kunstnerisk takk til den økonomiske bidragsyteren Oslo Kommune, denne kvelden representert ved varaordfører Thorvald Stoltenberg. Jeg hadde forestillingsregi og regi på prologen av Torgeir Rebolledo Pedersen. De første ordene som falt fra Black Box sin store scene, ble brølt ut: FOTBALLEN ER RUND!

 Opplegget var å servere forfriskninger under forestillinga, med mingling og matservering etterpå. Frigruppene, ti-tolv av den, kunne velge hva de ønsket å vise, bare de holdt seg til den tighte kjøreplanen. Det var det få som gjorde. Jeg vrei meg i stolen. Publikum inntok ett glass og flere, sammen med den joviale varaordføreren. Etter flere timer med potpurri av frigruppescenekunst, kunne vi innta fast føde. Fire kanapéer til hver. Mingling ble til nachspiel. Varaordføreren takket høflig for seg, før han skjente hjem.

 Det er gjerne noe rituelt ved måten man forholder seg til å gå i teater. Stemmer det at publikummet i foajeen på Black Box oppfører seg som om de er «hjemme»? (sitat fra en publikummer som var der for første gang).

 – I starten lå Black Box i annen etasje i den enorme hallen på Aker Brygge. Det fantes en visjon om å forene børs og katedral, sterkest til stede hos Aker Eiendom. Black Box hadde ingen egen fasade, ingen foaje, bare skilt som indikerte salene. For å komme til teatersalen gikk man gjennom klesbutikker og spisesteder, der folk hadde pynta seg for å gå ut. Det gjorde ikke teaterfolka, eller de fra Statens Teaterhøgskole, som holdt til i femte etasje. Slik jeg husker det, dominerte fremmedfølelsen på Aker Brygge helt til du entret salen/forestillinga. Hjemmefølelsen kom i Marstrandsgata. Et sted helt for seg sjøl. Black Box har vært smarte der. Flerbrukshus er en identitetsdrepende og dødfødt oppfinnelse.

Hvordan har programmet på Black Box teater endret seg i løpet av de årene du har fulgt med?

 – På sytti-åttitallet prøvde frigruppene på Trafo, spilte på gamle Munchmuseet, Høvikodden, Edderkoppen, bibliotekene og Scene 7, – velkomne, men husløse. Noe endret seg fysisk, som følge av de nye Black Box-lokalene på Aker Brygge. Scenene innbød blant annet til fleksible publikumsløsninger. Black Box var etterlengtet, ikke minst for dansegruppene som fra før av hadde mange medvirkende og stort volum. Og nå kunne endelig teatergruppene vokse, ikke bare spille små enkle forestillinger på bibliotekene, men tenke større og dristigere. Det var noe Anitta Suikkari og jeg ønsket, da vi etablerte Sampo Teater noen år tidligere.

 – Den største endringen skjedde på nittitallet, da det kom krav fra bevilgende myndigheter om å heve kvaliteten på det som ble vist. Black Box opphørte da å være alle frigruppers scene. Teatret ble programmerende, og til en viss grad – egenproduserende. Det skulle nå ledes av en teatersjef. Det var smertefullt for mange, men nødvendig. Sett utenfra, har den utviklinga fortsatt. Black Box sin profil preges – og endres – med skiftende teatersjefer. Med frigruppene som skapere av det kunstneriske innholdet, virker det som Black Box Teater har funnet en struktur som balanserer definisjonsmakt og makt.

 Camilla Eeg-Tverbakk, dramaturg og professor

 Har du en anekdote eller et minne som du vil dele?

 –Jeg husker Black Box teater på Aker Brygge veldig godt. På store scene fikk jeg i oppdrag en gang å lage en kommentar til Karen Foss sin forestilling Pearl Simply. Jeg leste en tekst, hadde et speil, en skinnjakke og parykk. Endte på tåspiss og mens Per Roar bar meg ut spilte vi 8 MILE av Eminem. Husker ikke hvilket år dette var.

 Det er gjerne noe rituelt ved måten man forholder seg til å gå i teater. Stemmer det at publikummet i foajeen på Black Box oppfører seg som om de er «hjemme»? (sitat fra en publikummer som var der for første gang).

 – Når jeg kommer til Black Box føles det som å komme hjem. Jeg møter (nesten) alltid noen kjente der, og jeg føler at jeg har vokst opp profesjonelt på Black Box teater. Det har vært mitt teater-hjem. Nå har jeg flyttet hjemmefra og er der ikke like ofte, men alltid like hyggelig å komme hjem på besøk, ikke minst fordi mange av mine tidligere studenter jobber der, i baren eller andre steder på huset.

 Hvordan har programmet på Black Box teater endret seg i løpet av de årene du har fulgt med?

 –Teatret har jo blitt programmerende i større grad, med hyppige innslag av internasjonale forestillinger. Da vi startet f.u.s.k. (Forum for Utveksling mellom SceneKunstnere, etablert av Jon Tombre, Karstein Solli, Mette Edvardsen og undertegnede) i 1997, var Black Box den faste scenen hvor vi viste internasjonale gjestespill. Det var ganske nytt der på den tiden. Scenen ble jo opprettet for de frie gruppene og deres forestillinger dominerte naturlig nok. Siden 2000-tallet har norsk fri scenekunst fått en naturlig plass i det internasjonale scenekunstlandskapet, og det speiles selvfølgelig på BBt.

 Kan du løfte fram ett eller noen utenlandske gjestespill som har vært spesielt viktige for deg, og 1-3 norske produksjoner?

 – tgSTAN sine forestillinger var viktige. F.u.s.k programmerte også dem. Ultima Vez og Wim Vandekeybus' What the Body Does Not Remember på store scene på Aker Brygge husker jeg veldig godt. Verdensteaterets produksjoner sine forestillinger Régla og Konsert for Grønland sitter sterkt i minnet. Det gjør også VERK produksjoners Det eviga leendet.

Har du en oppfordring til Black Box?

– Keep going strong!  Fortsett å invitere inn unge norske scenekunstnere i møte med internasjonale arbeider. Og fortsett å være et hjem!

Guoste Tamulynaite, komponist og musiker

 Kan du løfte fram ett eller noen utenlandske gjestespill som har vært spesielt viktige for deg, og 1-3 norske produksjoner?

– Under de siste 10 minuttene av Ligia Lewis sin Still Not Still gråt jeg så intenst at jeg måtte bite meg selv i kinnene for å ikke hulke. Det var så vakkert, inspirerende og rørende, og jeg har verken før eller siden grått på denne måten på en forestilling. – Trond Reinholdtsen sin HISTORY DOES NOT EXIST og Susie Wang sin Hum er verk laget av kunstnere som inspirerer meg grenseløst, og som jeg kjøper billetter til med en gang de er ute, uten å nøle og uten å vite hva stykket handler om.

Har du en oppfordring til Black Box?  

– Egentlig ikke, bare en takk – takk for at dere har gitt meg noen av de sterkeste kunstneriske opplevelsene i mitt liv.

                                                            Per Platou, lyddesigner

 Har du en anekdote eller et minne som du vil dele?

 – Et sterkt minne er stemingen i foajeen (og det totalt forvirrede/fortvilte ansiktsuttrykket til daværende sjef Kristian Seltun) etter premieren/kollapsen på Marius von der Fehrs Entropy i 2004.

Det er gjerne noe rituelt ved måten man forholder seg til å gå i teater. Stemmer det at publikummet i foajeen på Black Box oppfører seg som om de er «hjemme»? (sitat fra en publikummer som var der for første gang).

 – Det er jo rituelt på Black Box, bare at vi som er gjengangere der er innforstått med kodene og hverandre. Jeg er ikke så redd for at det skal bli for «internt» , tvert imot.

 Hvordan har programmet på Black Box teater endret seg i løpet av de årene du har fulgt med?

 – Synes programmet gjennom årene reflekterer de respektive teatersjefenes ideer, sånn skal det jo være. 

 Kan du løfte fram ett eller noen utenlandske gjestespill som har vært spesielt viktige for deg, og 1-3 norske produksjoner?

 – First Night (Forced Entertainment) og I Apologize (Giselle Vienne) gjorde begge sterkt inntrykk.

Blant de norske må det bli Konsert for Grønland (Verdensteatret), Vildanden (Vinge/Müller) og det meste fra Baktruppen.

Har du en oppfordring til Black Box?

 – Livstidskontrakt for barsjef Morten Kippe.

Chris Erichsen, scenekunstkritiker

 Har du en anekdote eller et minne som du vil dele?

 – Oslo Internasjonale Teaterfestival 2020: Mia Habib hadde et svært prosjekt på gang, How to die – Inopiné, som inkluderte en dugnad for å bære et helt tre fra Tøyen til Dansens Hus. Det ble gjennomført, og såvidt jeg vet ble treet satt opp der det skulle være og øvrige forberedelser satt i gang. Men så kom 12. mars. Etter Dana Michels Cutlass Spring ble alt avlyst og vi ble alle sammen slynget ut i et tomrom, med noen strenge regler om avstand. Jeg surra rundt i foajeen på Black Box uten helt å vite hvor jeg skulle gjøre av meg. Så får jeg øye på Mia Habib som kommer vaklende inn fra gata med fortvilelsen og rådløsheten preget inn i ansikt og kropp. Vi går hverandre i møte, blir raskt enige om å gi faen og gir hverandre en god, lang klem.

Liten bonusanekdote: Den brasilianske koreografen Alice Ripoll og dansekompaniet Suave hadde kommet til det årets festival hele veien fra Rio de Janeiro. De endte ifølge ryktene opp med å danse sin favela-dans på nattestid i Black Box teaters foajé, uten publikum.

Det er gjerne noe rituelt ved måten man forholder seg til å gå i teater. Stemmer det at publikummet i foajeen på Black Box oppfører seg som om de er "hjemme"? (sitat fra en publikummer som var der for første gang).

 – Jeg tror at det har vært idealet hele veien, men jeg hadde i ærlighetens navn i noen år følelsen av å befinne meg i en skolegård med sitt strenge sosiale hierarki. Særlig da stedet på 2000-tallet ble inntatt av det überkule hipstersegmentet, som plutselig fikk det for seg at Black Box teater var et sted hvor det var viktig å bli sett. Men det skjedde noe da Anne-Cécile Sibué Birkeland overtok i 2016 og fikk de unge arkitektene i firmaet Kolab til å redesigne og åpne opp foajeen. Noen forsiktige grep med lyset, møblementets plassering og ikke minst et vakkert lyst tylldraperi gjorde noe med måten vi alle oppførte oss på.

 Hvordan har programmet på Black Box teater endret seg i løpet av de årene du har fulgt med?

 – Det mest avgjørende skjedde nok i overgangen fra å være et utleiested til å være drevet av teatersjefer med sine egne kunstneriske visjoner. Mest talende synes jeg dog tida som gikk mellom nest siste og siste gang Odin Teatret spilte på Black Box er. Fra de spilte Mythos i 2000, da teatret fremdeles holdt til på Aker brygge, gikk det hele femten år til de ble invitert tilbake med Det kroniske liv, på tampen av Jon Refsdal Moes tid som teatersjef. Hva forteller dette, som jo i verste fall likner på kunstnerisk kansellering? Kanskje først og fremst noe om at Odin Teatrets skuespillerbaserte ekspressive inderlighet var en dårlig match i en periode da det var postdramatisk non-acting, misantropisk konseptualitet og Fosse'sk nordic noir som gjaldt.

Kan du løfte fram ett eller noen utenlandske gjestespill som har vært spesielt viktige for deg, og 1-3 norske produksjoner?

 – Tidligere nevnte Mythos med Odin teatret. Jeg så min første Odin Teater-forestilling, Come! and the day will be ours, sammen med en rekke andre av teatrets arbeider, under Festspillene i Bergen i 1977. Å se dem igjen 23 år seinere var, igjen, en sjokkarta, definerende opplevelse. Og det var det jaggu også ytterligere 15 år seinere med Det kroniske liv. Opplevelsen av tida som har gått kombinert med den samme vitale tilstedeværelsen er det ingenting som slår. Hilsen en lettere tilårskommen entusiast.

La meg også, blant mange andre kandidater, nevne Hate radio av det tysk/sveitsiske kompaniet «International Institute of political murder» fra 2013. Her blir en sending fra den rwandiske radiostasjonen RTLM rekonstruert. Publikum sitter på hver side av radiostudioet som befinner seg i et glassbur. Der kikker vi inn i et fremmed, og samtidig skummelt velkjent univers. Radiostasjonen var en hovedinspirasjonskilde for massakren som gjorde det av med nesten en million tutsier. Hatpropagandaen og oppfordringene til drap ble her pakket inn i den klassiske talkshow-radioen, der nyhetsopplesninger, løst prat, kommentarer, utbrudd og musikk avløser hverandre. Og der satt vi, som maktesløse kikkere som kunne skimte hverandre gjennom studioets glassvegger mens programlederne oppfordret lytterne til å utrydde naboene sine med macheter.

Ifigeneia av Verk produksjoner fra 2006 var også et slags sjokk for en som hadde vært mer eller mindre ute av sirkulasjon i noen år. Om Verk kunne (kan?) man kanskje si at mange liknet på dem, men de liknet ikke på noen. Det er etter hvert ingenting spesielt i seg selv med ekstrem sminke, stiliserte bevegelser, kombinasjonen av komikk og alvor, dialektikken mellom det sceniske og det musikalske, men ingen gjorde (gjør?) det som Verk!

Har du en oppfordring til Black Box?

 – Utvid! Presisér! Lev vel!

Ingri Fiksdal, koreograf

 Kan du løfte fram ett eller noen utenlandske gjestespill som har vært spesielt viktige for deg, og 1-3 norske produksjoner?

  – Jeg har hatt mange skjellsettende scenekunstopplevelser på Black Box teater de siste 20 årene. En av disse var Vegard Vinge og Ida Müllers Gengangere som ble vist i 2007. Dette var før duoen var godt etablerte, selv om det allerede gikk gjetord i scenekunstmiljøet om deres grenseoverskridende Et dukkehjem på Grusomhetens teater året før. Som Miriam Prestøy Lie skriver i sin anmeldelse på Kunstkritikk: «Fem og en halv time ut i forestillingen er vi ni stykker igjen i salen.» (Nå vet vi jo godt at fem og en halv time bare er begynnelsen.) Men jeg var altså en av de heldige som fikk oppleve Vinge krabbe rundt og mumle «Det er så mørkt her, Far, alle har gått, kulturrådet har gått, det er så trangt, lite og mørkt her», hvorpå den enorme skyvedøren på store scenes bakvegg åpnes ut mot verkstedet hvor en gigantisk sol er i ferd med å stå opp. Mor leverer.

 Zachary Oberzans Your Brother. Remember? vist i 2011 var også med på å utvide horisonten for hvordan et kunstnerisk arbeid kan virke i verden. Forestillingen parafraserer Jean-Claude Van Dammes klassiske Kickboxer (1989) via to hjemmevideoer laget av Oberzan og hans søsken med 20 års mellomrom, hvor særlig brorens menneskelige forfall framkommer. Arbeidet er forbløffende personlig og nesten uutholdelig trist, og selv om tragedien ligger i dens hjerte, er den på overflaten også fantastisk morsom.

 Undertone av koreograf Sidney Leoni, også vist i 2011, er et annet høydepunkt. Her slippes en stor gruppe publikummere inn på en helt mørklagt store scene hvor vi ledes subtilt inn i ulike konstellasjoner av forestillingens dansere. Med frarøvet synssans eksponeres vi for ulike lyder, lukter, temperaturer og berøringer som forskyver og utvider ideen om koreografi som noe (ofte) visuelt. Ifølge koreografen var Oslo-publikummet særs mottagelige for forestillingens bruk av feromoner og måtte holdes i sjakk av utøverne. 

 Fredrik Floen, kostymedesigner

 Har du en anekdote eller et minne som du vil dele? 

 –Jeg husker godt kaoset da vi flyttet inn her med min forestilling i 2023. Opprinnelig skulle oppussingen av Store scene være i gang, og jeg skulle ha hele catwalk-bonanza showet på Lille scene. Siden oppussingen ble utsatt, kunne vi bruke Store scene som garderobe, noe som var flaks, for det var virkelig ikke plass til alle de 88 kostymene og alle utøverne i den lille garderoben bak Lille scene. Det ble en manifestasjon av kostyme, som tok sin plass. Med hovedscenen som garderobe og Lille scene som catwalk, ble det som en rituell manifestasjon og take over. 

 Stemmer det at publikumet i foajeen på Black Box oppfører seg som om de er hjemme? 

 – Spesielt teaterdelen av fri scenekunst har ingen andre scener i Oslo. Det er jo et marginalt felt. Noen påstår at vi har institusjonsteatrene, men det er like absurd som å si at samtidsdansen hører hjemme i Balletten. BBt er som et hjem for oss som ikke passer inn noe annet sted. Det skaper en form for tilhørighet som er større enn hver enkelt forestilling eller sesong.

Hvordan har programmet på Black Box teater endret seg i løpet av de årene du har fulgt med?

 – Fra mitt perspektiv har det gått fra ganske markante kunstnerskap under Jon Refsdal Moe, med sterk føring mellom estetikk og innhold, til en mer sosial og åpen profil under Anne-Cécile, med større fokus på å åpne opp institusjonen. Under Jørgen Knutsen har det kanskje vært mye fokus på å sikre husets fremtid samt en eklektisk miks av kunstnere. Men jeg føler det er endel ting som er fast og som ikke kan unngås, BBt er jo både en lokal og nasjonal scene på samme tid. 

Kan du løfte fram ett eller noen utenlandske gjestespill som har vært spesielt viktige for deg, og 1–3 norske produksjoner? 

 – Min første gang på BBt var for å se Gengangere av Vinge/Müller i 2007. Jeg tenkte wow er dette scenekunstfeltet i Oslo, mens jeg så Osvald bli fistet av Pastor Manders i slutten av første akt i Ida Müllers fantastiske scenografi og kostymer. De satte listen høyt. BBt er jo ekstremt viktig for det frie feltet og for å favne om kunstnerskap som ikke fikk mulighet til å utvikle seg andre steder. Jeg husker også Mette Edvardsens retrospekt. For meg ble det et møte med hennes kunstnerskap, og formatet med retrospekt var smart og etterlengtet. Det viste hvordan kuratering kan være et virkemiddel, og hvordan man kan presentere et kunstnerskap i scenekunstfeltet på en måte som gir rom for ettertanke og som løfter oss bort fra midlertidigheten som preger feltet. Jeg husker også godt veggen Signe Becker bygde i produksjonen Wishful Beginnings med Verk produksjoner. Det var en tid hvor vegger og murer begynte å gå fra metafor til å bli konkrete i verden, og det var virkningsfullt å oppleve hvordan det stengte av Store scene. Av internasjonale gjestespill tenker jeg på OITF (Oslo Internasjonale Tearefestival, red anm.)som et viktig innslag i studietiden min. Det var en viktig plattform for å både bli opplært og oppleve det større internasjonale feltet. 

Har du en oppfordring til Black Box? 

 – Det har aldri vært viktigere å ha en arena for det frie feltet, spesielt nå som stemmer ute i institusjonsteatrenes rike antyder at forskjellene mellom det frie feltet og institusjonsteatrene er borte. Jeg tror ikke de helt forstår hvor komplekst og krevende scenekunsten i det frie feltet faktisk produseres. Der er det også verdt å løfte fram Black Box sitt tekniske team med Jean Vincent og Poppy i spissen, de er hjertet i institusjonen og sørger for at vi som kommer og går føler oss hjemme hver gang og får mulighet til å teste ut ting som ingen andre tror på eller gir rom for. Også vil jeg gratulere dem (og oss) med jubileet! 

 Har du en anekdote eller et minne som du vil dele?

 –  Black Box var det første stedet vi ble programmert, etter å ha fått støtte til prosjekt for aller første gang. Det kjentes ut som vi ble tatt på alvor, som begynnelsen på noe stort og viktig. Og det var det jo også! 

 Kan du løfte fram ett eller noen utenlandske gjestespill som har vært spesielt viktige for deg, og 1-3 norske produksjoner?

 – Kate McIntosh’ In Many Hands var en formativ oppvisning i hvordan man tar vare på publikummet sitt. Marlene Monteiro Freitas' Guintche viste meg hvor full/dense en utøver kan være. Ida Wigdel’s Dandizettes fikk meg til å få ut finger’n og endelig spørre om hun ville jobbe sammen etterpå. Susie Wangs Hum gav meg tro på suspens, humor og horror, og Kim Hiortøy & Lisa Östbergs Black Warrior gjorde meg sulten på å utforske letthet og samarbeid. 

 Anne Holtan, dramaturg, De Utvalgte

 Har du en anekdote eller et minne som du vil dele? 

 – Vi (De Utvalgte) spilte forestillingen Drømmen på store scene. Sluttscenen er fatal. På video ser vi Torbjørn som går inn i campingvognen sin og sprenges i luften. Før publikum skjønner at forestillingen er slutt kommer lille Poppy som er hunden til teknisk sjef Jean Vincente inn på scenen og tisser på skjermen. Det var perfekt timing og ga en ekstra dimensjon til slutten.

Stemmer det at publikumet i foajeen på Black Box oppfører seg som om de er hjemme? 

– Black Box har jo et eget publikum som kommer igjen og igjen og det er kanskje ikke så rart om noen opplever BBt som et annet hjem. 

Hvordan har programmet på Black Box teater endret seg i løpet av de årene du har fulgt med?

– Jeg synes det skjedde en endring da Anne-Cécile Sibué-Birkeland ble teatersjef. Da ble programmet mer spisset og kuratert i forhold til «tema» som hun og det kunstneriske teamet ønsket å aktualisere på scenen. 

 Kan du løfte fram ett eller noen utenlandske gjestespill som har vært spesielt viktige for deg, og 1-3 norske produksjoner?

– Vanskelig å plukke ut noen som de viktigste, men i farta husker godt Ann Liv Youngs Antigone, Claude Régys Le Barque Le Soir og Jerk av Gisele Viénne. Av norske forestillinger er det noen som siver ut av minnesbanken her og nå: Vildanden av Vinge/Müller, Hannah av Verdensteatret og Burnt Toast av Susie Wang. 

Har du en oppfordring til Black Box? 

– Vær modige!

Pia Maria Roll, regissør og scenekunstner

Har du en anekdote eller et minne som du vil dele?

– Da direktøren for Norsk Publikumsutvikling sto midt blant publikum og brølte av raseri under åpningsmonologen på premieren på Ses i min nästa pjäs .Jeg avskyr stadigvekk den organisasjonen av hele mitt hjerte, men jeg må si, det var jo ganske friskt av henne. Eller da Trine Falch holdt kurs i et eller annet, performance kanskje, og satt under et teppe på Lille Scene og fikk Kristian Seltun til å strekke armene mot taket og rope «der er himmelen!». Det var veldig fint. Og da Kate Pendry snudde seg rasende mot meg da jeg ikke fikk tyst på det sutrende babyen jeg hadde på fanget under Forced Entertainments «And On The Thousandth Night hvorpå skuespillerne lagde en endeløs og nydelig historie om et spebarn som forsvant ned i Londons kloakksystem.

Det er gjerne noe rituelt ved måten man forholder seg til å gå i teater. Stemmer det at publikummet i foajeen på Black Box oppfører seg som om de er "hjemme"? (sitat fra en publikummer som var der for første gang).

– Ja, Jean Vincent (teknisk sjef) sier alltid «Welcome home» når man rigger inn så det er vel noe i det. Og det er jo alltid arvestrider, utroskap, fulle onkler og nye svigerdøtre på gang, så i blant kjennes Black Box-foajeen riktig så hjemlig. Men i går var jeg på The Amazing av tidligere Fredrikstadstudenter og da kjente jeg nesten ingen. Det var veldig deilig.

Hvordan har programmet på Black Box teater endret seg i løpet av de årene du har fulgt med?

– Den store forskjellen er at de første 20-25 årene var det norske scenekunstfeltet drevet av etablerte kompanier men det endret seg utover 2000-tallet. Nå er det stort sett bare de kompaniene som er drevet av ektefeller igjen og resten er enten individulle kunstnerkap eller prosjektorganiserte grupper. Men jeg tror dette er i endring, kanskje mot større samarbeidsstrukturer, vi får se.

 Kai Johnsen, regissør og dramaturg

 – Gratulerer med dagen kjære Black Box!

 Hvordan har programmet på Black Box teater endret seg i løpet av de årene du har fulgt med? 

 – Teatret har endret seg med tiden, og i noen grad endret den. Fra å være et «åpent» teater for hele frifeltet i begynnelsen, via programmerende (og etter hvert mer prosjektbasert), til delvis kuraterende og produserende. Hele veien fra mer fysisk orientert teater, via dans og performance, til dagens mer sammensatte bilde. Etter hvert ble det tydeligere preget av hvem som var kunstnerisk leder, på godt og vondt. At det besitter en noe nær monopolposisjon i Oslo har representert et problem. I litt for stor grad kan man si at det er Scenekunstutvalget i Kulturrådet som har stått for den nasjonale programmeringen. Men det er ingen tvil om at BB har hatt stor og viktig betydning.

 Når jeg prøver å tenke gjennom alle disse årene (jeg var til og med på åpningsforestillingen med Odin Teatret!) er det helt sikkert noe viktig som blir glemt. Men her og nå er det vel særlig forestillinger fra «den flamske bølgen», bl.a. Needcompany og tg STAN som står fram. Av de norske sitter Heine Avdal/Yukiko Shinozaki, Ingun Bjørnsgaard, BAK-truppen og Vinge/Müller veldig kjærlig fast.

 Jeg er veldig glad i Black Box. Men også veldig kritisk til det som foregår der. Alt er som det bør være altså! Men alvorlig talt: vi står overfor et nødvendig generasjonsskifte i denne delen av teaterfeltet, og jeg frykter litt for framtiden. Utfordringen mellom å være forskningsbasert og samtidig ha virkning i samfunnet omkring – det må stadig finne nye uttrykk.

 Har du en anekdote eller et minne som du vil dele?

 – Skal jeg trekke fram et spesielt minne, et ikke-minne faktisk, fra alle disse årene, handler det om en dag fra arbeidet med Ways of Seeing. En stund etter premieren, hvor jeg ikke var til stede, kom kunstnerisk leder, Anne-Cécile Sibué-Birkeland, for å fortelle kompaniet at HUN påla alle munnkurv (vi skulle ikke uttale oss offentlig om prosjektet overhodet). Den lengre talen den meget distingverte, kultiverte og ellers ALDRI høyrøstede høysterettsadvokaten og aktør i forestillingen, Ketil Lund, til dels animert, ekspederte henne ut av rommet med – den skulle jeg gjerne ha hørt!