Tett og sjarmerende teaterkonsert

Utgangspunktet for forestillinga er at det er 75 år siden Hans Hyldbakk skrev diktet «Vårsøg». Diktet blir ikke bare lest

Vårsøg 75 år

Hans Hyldbakk: Tekster

Musikk: Henning Sommerro

Regi: Kristian Lykkeslet Strømskag

Tekstutvalg: Svein Sæter

Dramaturg: Julie Støp Husby

Medverkande: Henning Sommerro, ,

Teatret Vårt, Molde, urpremiere 17. juni 2020

som en hyllest til våren, men også til friheten fra okkupasjonen av Norge i 1945. Henning Sommerro som i hele sitt voksne liv har vært knyttet til diktet fordi han tonesatte det, har med seg en dyktig, musikalsk gjeng på scenen. Det er saksofonisten John Pål Inderberg og skuespillerne Sara Fellman og Julie Støp Husby som her er sangere.

Sommerro og Hyldbakk

Selv om det er Hans Hyldbakk som har skrevet diktet og som absolutt får og har fått anerkjennelse for det, er det Sommerro vi først og fremst forbinder med Vårsøg. Han var bare tenåring da han lagde melodi til teksten i 1977. Visegruppa Vårsøg, som Sommerro var en del av, holdt sammen fra 1976 til 1980. Den første plata deres het Vårsøg. Melodien til diktet er så kjent og kjær at det er synd å kalle den en sviske. Sommerro har tonesatt mange av sambygdingen Hyldbakks dikt, og uten at han hadde gjort det er det ikke sikkert så mange utenfor Surnadal hadde visst hvem Hyldbakk var. Både tekst og melodi har utvilsomt høy kvalitet, men uten at «Vårsøg» hadde ridd på dialektbølgen som oppsto på slutten av 1970-tallet, er det ikke sikkert den hadde slått an så ettertrykkelig.

Globalt og lokalt

Vårsøg 75 år er bygd opp av lydopptak av Hyldbakk selv, omtaler, brev og dikt. Hyldbakk var en mangfoldig kar. Han var dikter – selv om han ikke ville kalle seg dikter, kanskje av en slags falsk beskjedenhet. Han var også bygdebokskribent, historiker og revyforfatter. Hyldbakk ble 103 år, han døde i 2001. Den siste diktsamlinga si ga han ut da han var 100 år. Teaterstykket No skin det sol (1995) som består av selvbiografiske tekster samla av Vidar Sandem, ble en publikumssuksess på Teatret Vårt. Stykket gjestespilte på Det Norske Teatret. Hyldbakk er altså en kjent figur, spesielt på Nordmøre.

Musealt språk?

Hyldbakk skrev på nynorsk og på dialekt. Noen av dialektordene han brukte kan være litt vanskelige å forstå om man ikke har spesielt god kjennskap til eldre dialektord fra Surnadal. Flere, blant andre Sommerro, har sagt at dette litt krevende og vanskelig tilgjengelige språket har stengt for at Hyldbakk er blitt mer kjent og lest og lyttet til enn han er. Sommerro sier selv i stykket at han kunne blitt en Alf Prøysen eller Vidar Sandbeck om han hadde vært enda mer tilgjengelig. Nettopp denne insisteringen på å bruke disse dialektorda er like mye en styrke som en svakhet – det gjør materialet særegent og unikt. Om det er et ord eller to som publikum ikke forstår, er ikke det så farlig, men det er verre om de som framfører materialet ikke forstår hva de synger. Teksten er ganske vanskelig så det er i tilfelle ikke så rart. Her er et eksempel fra siste vers av «E slåttatæja»: «Fær løinn skår lyt e sikker lastast / Men får du høytørk fær fager fer?»

Bygda, baby

Hyldbakk ble sett på som en verdensborger som aldri forlot heimbygda. Han var en autodidakt intellektuell, sier Sommerro i forestillinga. De språklige bildene han bruker er fra bygde- og bondeliv, men tematikken er universell. Metaforene knyttet til et liv på bygda med nærhet til naturen og gammeldags bondeliv, er nok vanskelig tilgjengelig for dem som ikke har levd noen år. Hvor mange vet hva en slåtteteig er? Men det er kanskje håp. Det enkle livet i nær kontakt med naturen er populært som aldri før, folk er opptatte av å dyrke sin egen mat og «kortreist» har vært et honnørord ei god stund. Tankegodset i Hyldbakks tekster bør ikke være vanskelig å forstå for flere enn dem som opplevde dialekt- og visebølgen på 1970-tallet.

Bygdeoriginalen

Hans Hyldbakk ble sett på som en bygdeoriginal, han ble både fryktet og respektert. Kanskje var han ikke så ulik andre originale heimstaddiktere? Ja, kanskje han kunne være en slags bygdevariant av Joachim Nielsen (Jokke)? Det finnes nemlig en krasshet og råhet i materialet, men som bare glimtvis kommer fram her. Har Sommerro og Svein Sæter, som har samla tekstene, en litt overdreven respekt for Hyldbakks stoff? Er de redde for å provosere bypublikummet i Molde? Det er en del bygde-rai-rai med sprit og drekking her. Det er også kanskje litt mindreverdighetskomplekser her der bygdefolket kjenner seg noe underlegne de blaserte byfolka. Men flere tekster om individets tilhørighet til verden, øyeblikket og evigheten har virkelig en rå og poetisk tyngde. Her fungerer Sara Fellman svært godt. Hun har en rå og rockete attityde som glimter til i framføringa av noen av sangene. Dette kunne man ha utnyttet mye mer.

Mer potensiale

Henning Sommerro og John Pål Inderberg er drevne og svært gode musikere, de framfører stoffet framifrå, og skuespillerne Sara Fellman og Julie Støp Husby gjør det godt og solid som sangere. Det er lagt opp til at Sommerro skal ha noen innsmett av tekst – «taler» kaller han det. Her starter han selvbiografisk – han er jo som Hyldbakk fra Surnadal og har hatt et livslangt forhold til sambygdingen. Han slutter første «tale» med en cliffhanger: Det er mye merkelig å si om Hyldbakk. Vi får høre at han var en provokatør – en slags opprører, men i Sommerros neste tekstinnsmett følges ikke dette opp – og det er synd. Det hadde vært interessant å se et enda røffere bilde av dikteren og av kontrasten bygd og by. Hva ligger det i det at han ble sett på som en original? Hvordan provoserte han? Hvorfor kaller de ham bråkmaker? Her ligger det mye som jeg savner at Vårsøg 75 år tar tak i. (Publisert 18.06.2020, oppdatert 19.06.2020)