Strømgren på koreografisk tomgang

Det er lett å tenke at en forestilling er bedre enn den egentlig er – på et koreografisk og idémessig plan – når utøvelsen er på et høyt nivå. I de første

Salve regina

Koreografi og scenografi: Jo Strømgren

Musikk: Claudio Monteverdi, Alessandro Scarlatti, Antonio Vivaldi og Jørgen Knudsen Medvirkende dansere: Mikael Rønne, Matteo Carvone, Jubal Battisti, Mariama Slåttøy, Vânia Doutel Vaz, Angela Demattè, Vilde Viktoria Madsen

Kostymer: Bregje van Balen

Kostymeproduksjon: Johanna Sutinen

Lysdesign: Stephen Rolfe

Produksjon: Jo Strømgren Kompani og Oslo Danse Ensemble

Den Norske Opera & Ballett, 14. til 17. november 2019

minuttene av Strømgrens Salve Regina blir jeg så revet med, at jeg nesten begår denne feilslutningen. Danserne fra Oslo Danse Ensemble (ODE) utfører jobben med overskudd. Hvert øyeblikk fylles med presisjon og tilstedeværelse, og det i og med et materiale som, i Strømgrens ånd, krever en stor grad av både skuespiller- og dansetekniske ferdigheter. Det er tydelig at utøverne har fått mulighet til å finslipe prestasjonen gjennom mange spillinger – noe som i og for seg er mangelvare når det gjelder samtidsdans. Når det er sagt kan man likevel spørre segomhvorfor det er akkurat denne forestillingen, med premiere i 2017, som har fått forlenget levetid? Er det på grunn av scenografiens turnévennlighet – idet den kun består av et bakteppe og en dansematte? For selv om Salve Regina er godt danset, opplever ikke undertegnede forestillingen som spesielt interessant eller relevant dansekunst.

Danseteater med humor som inngang

Strømgren har gjennom et mangeårig kunstnerskap opparbeidet seg en spesifikk signatur, med et bevegelsesmateriale som kombinerer danseteknisk briljans med teatral historiefortelling. Denne kombinasjonen har til tider har fungert godt, som for eksempel i serien arbeider der (det sosialdemokratiske?) samfunnets avkroker ble undersøkt, blant dem The department (2004) og The society (2008). I disse arbeidene jobber Strømgren med presist timede og detaljorienterte portretter av humor og sårhet i menneskelige relasjoner. På den tiden da Strømgrens første forestillinger ble skapt, på slutten av 90- og begynnelsen av 2000-tallet, var hans arbeid også et viktig bidrag i utviklingen av danseteater-sjangeren, som lett kan tendere mot det pretensiøse og emosjonelt dystre.

Kjedelig og utdatert portrettering

I den aktuelle forestillingen er det imidlertid som om Strømgren har forsøkt å anvende sin suksessoppskrift uten å bry seg om hvilke tematiske og konseptuelle råvarer han har hatt tilgjengelig. Og selv om timingen fremdeles er presis, så er humoren og sårbarheten fra tidligere verk forsvunnet til fordel for en komikk som til tider oppleves både utdatert og vulgær. Det er vanskelig å dra frem en enkelt bevegelse som eksempel på dette, men følelsen av at kvinnenes bekkenområde er forestillingens omdreiningspunkt vokser gradvis gjennom forestillingsforløpet. Følelsen blir mer håndgripelig i scener som den der den ene nonnen sitter i fødestilling (med ryggen mot publikum), mens hun drar opp kappen for å vise frem underlivet sitt til den ene munken, eller den der en hoffkvinne skal bade, og kler av seg bak et håndkle mens nakne kroppsdeler vises frem over kanten til et mannlig publikum som sitter og sikler lenger borte på scenen. Disse scenen kunne kanskje vært interessante hvis de ble kontret eller utfordret på ett eller annet vis. Men når ingenting bryter med forestillingen om at kvinner er sensuelle og menn kåte, at kvinner skal forføre og menn nyte, så blir det nesten provoserende, men aller mest kjedelig. Det at forestillingen hadde premiere rett før metoo sprang ut i blomst, før jul i 2017, forsterker også følelsen av at den er utdatert. Det er kanskje ikke så rart at jeg plutselig får «flash backs» til mitt første møte med det belgiske kompaniet Ultima Vez (ledet av koreograf Wim Vandekeybus) tidlig på 2000-tallet, og en forestilling der de kvinnelige danserne i kompaniet ble løftet av de mannlige danserne på en slik måte at deres bekken og bein forestilte et automatvåpen.

Høye bein uten kritisk distanse

Også de førende estetiske standardene i stykket opplever jeg som gammeldagse. Bevegelsesmaterialet er utagerende og eksplisitt med mange høye bein og doble piruetter. En slik estetikk og teknikk har, slik jeg ser det, fremdeles en plass i dagens dansefelt, men som med alle formuttrykk mister det sin potensielle kraft i sammenhenger der det tilsynelatende ikke eksisterer noen refleksjon over, eller et kritisk og/eller humoristisk blikk på, forholdet mellom form og innhold.

Forestillingen er bygget opp gjennom en forflytning fra tidsepoke til tidsepoke: Disse portretteres nesten utelukkende gjennomkostymene. Det er barokken i hoffbekledning, middelalderen med munke- og nonnekapper, og vår tid med praktiske hverdagsklær i grått. Som for å gjøre reisen mellom de ulike tidsepokene mer synlig, begynner vi oss, bakvendt nok, først i barokken. Vi beveger oss deretter bakover, tilbake til middelalderen, og så fremover til det jeg oppfatter som vår tid. Det er ingen forskjell i bevegelseskvaliteten i de ulike epokene, bortsett fra noen teatrale gester som skal forsterke den stereotypiske fremstillingen av tematikken, altså sorg, lindring og håp. Danseteatertradisjonen tro, utspiller det seg noen intendert klønete og stadig mer kompliserte situasjoner i relasjonene mellom danserne. Scenene er til dels ganske farse-aktige, men som fortellinger er de vanskelige å følge med på.

Et sted utenfor tid?

I den første overgangen, mellom det jeg forstår som barokken og middelalderen, skjer det imidlertid et brudd som overrasker. Her kommer danserne på scenen iført beige undertøy, som for å gjøre dem nakne. Heller enn kropp tenker jeg imidlertid plastikk og skulptur, kanskje fordi kroppene er hårløse, og bevegelsesmaterialet i denne delen er mer abstrakt og danseteknisk komplekst. Bevegelsesmaterialet er ikke i seg selv mer interessant, men det får meg til å begynne å skape min egen fortelling. For idet danserne ikke lenger er iført kostymer med referanser til de nevnte epokene, skaper det en opplevelse av at fortid og fremtid smelter sammen i ett og samme øyeblikk – eller et sted utenfor tid der mennesket bare er, uten kontekst. Denne tanken om essens eller noe universelt er interessant og frastøtende på samme tid: Interessant fordi den tillegger ideen om ulike tidsepoker en ny dimensjon – hva er egentlig tid og hvordan tar den form? Og finnes det et sted og rom for mennesket utenfor vår kulturelle kontekst? Men samtidig frastøtende; idet den portretterer menneskeessensen som noe glatt, fleksibelt, aldersløst – uten skavanker.

Bruddet med de kulturelt kodede tidsepokene gjentar seg i forestillingens siste del, og det hele slutter («spoiler alert») med at det pøses masse røyk og sterkt lys ut fra bakteppet, noe som får meg til å forestille meg at en ufo har landet der bak i kulissene. Menneskene, som kler av seg barokken og på seg sin nakenhet, trekkes inn i lyset og røyken, og forsvinner – som om de aldri egentlig tilhørte denne verdenen. Slik avslutter Strømgren med å gi Operaens publikum et optimistisk, om enn naivt og overfladisk bilde av menneskets fremtid, og det i en tid der den unge generasjonen holder på å miste håpet. (Publisert 15.12.2019)