Stiv sceneversjon

Ulikhetene øker. De med penger og makt skal ha lov til å føle seg hevet over andre. Fascistisk tankegods får stadig mer armslag. Slik var

Den enfoldige morderen

Av Dennis Magnusson etter Hans Alfredson

Oversatt av Ragnar Olsen

Regi: Petter Næss

Komponist: Nils Petter Molvær

Scenografi og kostyme: Dagny Drage Kleiva

Lysdesign: Kåre Nordseth

Teater Innlandet, Hamar kulturhus, 10. oktober 2019

situasjonen i mellomkrigsårene, slik er det i dag.

Når regissør Petter Næss setter opp Denenfoldige morderen – basert på den kanoniserte svenske filmen fra 1982, med samme navn – som teater i Norge for første gang, er det med et uttalt ønske om å vise fram hva ulikhet og urettferdighet gjør med oss som mennesker og samfunn. Det er prisverdig. Bare synd at de allerede overtydelige konfliktene i Hans Alfredsons film, som i sin tur er basert på boka En ond man, i det store og hele ikke er forsøkt nyansert gjennom iscenesettelsen.

Uhyggelig

Handlingen er lagt til landsbygda på Skåne i Sverige på 30-tallet, her lett fornorsket og med et scenebilde som leder tankene til norske innlandsåkre og storgårder. Den har tre sentrale rollefigurer: Over fortellingen ruver den brutale fabrikkeieren og grisebonden Höglund som en mørk skygge. Han behandler både sin egen familie og alle de ansatte som var de brikker i et sadistisk spill. Han voldtar systematisk den unge Vera, og tar til seg broren hennes, den enfoldige Sven, til gratisarbeid på gården når moren deres dør (dødsfallet skyldes sannsynligvis også slavearbeidet på Höglunds gård).

Urettferdighetene males altså ut med bred pensel. Höglund er en nokså todimensjonal rollefigur i sin gjennomgående ondskap, og sannsynligvis krevende å menneskeliggjøre. Men Robert Skjærstad mestrer både å være herlig ufyselig og uhyggelig i rollen, og å la det ynkelige skinne igjennom.

Når Höglund etter ren utpressing fra Vera tar til seg Sven til arbeid på gården, belønner han Svens harde arbeid kun med kost og losji, en losji som betyr en benk i grisefjøset med høy til pute.

Sven-rollen førte til den unge Stellan Skarsgårds definitive gjennombrudd som filmskuespiller, og ga ham blant annet Sølvbjørnen for beste skuespill ved filmfestivalen i Berlin. I sceneversjonen har ikke Sven en like sentral rolle som i filmen. Her er det søsteren Vera vi følger, da historien innrammes av at en eldre versjon av henne ser tilbake på sviket mot Sven, fabrikkeierens overgrep og hvordan hun selv endte som hustru til en homoseksuell rik mann i et forsøk på klassereise. Forholdsvis nyutdannede Eline Øverby bærer rollen som Vera godt, både som utsatt, men viljesterk ungjente, som «golddiggende» ung kvinne og som eldre og kynisk rikmannsfrue.

Monotont

Selv om Sven har en mindre sentral plass i teatermanuset enn i filmen, er det påfallende hvor flatt Tom Styve er instruert i rollen. Spesielt siden det er Sven-karakteren som profileres både på teatrets program og plakat.

I filmen Den enfaldige mördaren er alle enten sadistiske maktmonstre, eller vakre, godhjertede og undertrykte, mens Sven er det eneste hele mennesket. Skarsgårds gestaltning av rollen var en mesterlig fysisk framstilling av avmakt, verdighet, fortvilelse, handlekraft og råskap. Hos Teater Innlandet er Sven-karakteren gjort mer anonym. Styves blikk er for det meste senket og skjult bak lueskyggen, stemmen monoton. Slik forsterkes Svens underdanige rolle og betrakter-funksjon i forhold til urettferdighetene som utspiller seg på scenen.

Men hans naive drømmer om et bedre liv, med kone, to barn, tak over hodet og et eget epletre blir gitt god plass. Her blir det hjerteskjærende å bevitne siden slike drømmer virker umulige å nå i dette universet om du ikke enten a) er født med penger eller b) fornedrer deg selv på det groveste.

Presisisjon og komikk

Jordbruks-markene rundt Mjøsa har vært inspirasjon for scenografien. Denne er bygget opp som en bred, bølgende trapp med luker og lemmer som får mange funksjoner i løpet av handlinga. Over trappeheiene kjører små modell-versjoner av fortellingens biler og Svens elskede motorsykkel. De små modellbilene skaper en (tilsiktet?) komisk effekt i det sceniske landskapet, og oppleves mer som en budsjettsparende løsning enn som en integrert del av fortellingen.

Skuespillernes fysiske samspill med scenografien er mer vellykket – som når rikfolket sjangler fordrukne rundt og snubler utfor avsatsene, eller når slamring med trelemmene brukes som presise lydeffekter.

Ensembletenkning

Regissør Petter Næss sier at han valgte å sette opp stykket både på grunn av hans interesse for de som av en eller annen grunn har havnet på utsiden av samfunnet, men også på grunn av de åpenbare parallellene mellom mellomkrigstiden og i dag. Men i teaterforestillinga blir forbindelsen til vår tid langt mindre synlig.

Hans Alfredsons smarte filmgrep var å la sine 30-tallskarakterer liksom tilforlatelig vandre ubemerket inn i nåtiden (80-tallets Sverige) for slik å understreke linken mellom mellomkrigstidens fascisme og 80-tallets oppblomstring av mørke samfunnstendenser. Næss’ ønske har vært å synliggjøre et alternativ til økende forskjeller og mistenksomhet gjennom selve teaterformen.

Han har regissert forestillinga som en realt lagarbeid, der alle de 10 skuespillerne er på scenen nesten konstant, går inn og ut av forskjellige roller, og bidrar både til lydkulisser og som kommenterende talekor til handlingen. Det er denne synliggjøringen av hver enkelts betydning i fellesskapet som skal stå som kontrast til de økende forskjellene i samfunnet.

En fin idé på papiret, men flere av effektene oppleves litt formålsløse. For eksempel: Hvorfor skal skuespillerne bidra til fuglekvitter og lyden av regn når forestillinga uansett benytter innspilte lydkulisser? Og litt for ofte oppleves talekorets gjengivelse av handling og rollenes indre liv som lettvinte fortellergrep og hakket for insisterende fortolkninger. Tross disse forklarende talekor-sekvensene er intrigene ofte ikke nok etablert til å engasjere oss som publikum. Det er ikke alltid vi får grep om hva som står på spill for de involverte når så mye fortelles verbalt av talekoret. Til det er de kommenterende partiene for svulstige og overtydelige.

Skiller

Urettferdighetene Vera og Sven betrakter og blir utsatt for er mange. Som nevnt har fabrikkeier Höglund et jerngrep over alle personene i handlinga. Hans fellesskap med noen rike svirebrødrene, forsterker deres kyniske livsanskuelser – en skildring som mer enn minner om hedonismen i den høyaktuelle NRK-serien Exit. I Den enfoldige morderen fører dette kamerateriet rett inn i deltagelse på nazimøter og en opptrapping av fornedringen av personer de anser som underlegne.

I disse scenene går skuespillerne ganske langt i den fysiske skildringen av overgrep, noe som står i kontrast til den ellers kjølige og utenfra-kommenterende tolkningen av begivenhetene.

Og der Svens hevndrap på Höglund i filmen oppleves som en helteaktig revolusjonær dåd, blir det på scenen mer en desperat og tragisk handling. Det jordiske seirer over det magisk-realistiske fra filmversjonen, og det menneskelige trumfer alle de fremmedgjørende grepene som har preget fortellerstilen for øvrig. Slik blir også sluttscenen til Den enfoldige morderen på Teater Innlandet den mest gripende i hele forestillinga. (Publisert 12.10.2019)