Slumring som kunstnerisk kraft

Siden jeg var veldig liten, har jeg slitt med å få sove. I hele oppveksten resulterte det i jevnlige, skremmende anfall av søvnparalyse. Men jeg oppdaget

Sleep Locks the Bones

Konsept, regi, ­scenetekst, stemme­skuespillerinne: ­Maritea Dæhlin

Lyd­design: Truls ­Hannemyr

­Scenografi, lys, produksjons­ledelse: Corentin JPM Leven

Rekvi­sitter, scenorafi: Soh ­Tokunaga.

Et bestillingsverk av Nordic Black Theatre

Co-produksjon: Black Box teater

Premiere på Kunstnernes hus 14. mars, sett 15. mars 2024

Spilles til og med 21. mars, og på Black Box teater 10.-14. april

først som godt voksen at fenomenet hadde nettopp dette navnet: «paralyse». Før det trodde jeg jeg var alene i verden om disse stadige dryppene av vanvidd, jeg hadde ingen anelse om at dette var noe flere enn meg opplevde.

Tittelen til Maritea Dæhlins søvn-forestilling, Sleep Locks the Bones, henviser sannsynligvis direkte nettopp til søvnparalyse-fenomenet, som er en total fysisk lammelse som kan inntreffe like før innsovning eller etter oppvåkning – gjerne ledsaget av skrekkinngytende syns- og hørselshallusinasjoner. [1]

Men sett bort fra det skremmende: Kan slike opplevelser også gi erkjennelse? I Dæhlins hånd kontrasteres iallfall det nifse med å la oss ane mulige positive effekter det å miste kontroll eller gi seg hen – å sovne der man tradisjonelt skal være skjerpet – kan by på.

Gribb

Regissøren sjøl møter meg smilende øverst i trappa på Kunstnernes hus, der det er skapt en slags stue på avsatsen mellom de to overlyssalene. Vi ti publikummere som skal oppleve forestillinga sammen, setter oss rundt et salongbord med puslespillbrikker strødd rundt på duken. Vi får servert lavendel-te og inviteres til å pusle med brikkene. Ganske raskt hiver alle seg over oppgaven, og det er påfallende hvor lett det er å komme i prat med de fremmede andre når vi har dette konkrete puslespillet å jobbe med.

Men det er så forferdelig mange, nesten like, lyseblå brikker! Og det er krevende å finne noen som passer sammen. På puslespillokket ser vi et bilde av en fugl i flukt med mye himmel rundt seg. «Det er en meksikansk gribb» sier Dæhlin, som jobber og bor i både Mexico og Norge.

Vennlig

Mens vi sitter samlet slik rundt bordet, forteller Dæhlin at teen er laget av lavendel moren til forestillingens scenograf har plukket og sendt fra Frankrike. Så informerer hun om at vi snart skal inn i et rom der det er redd opp senger for oss. Det forventes ikke noe av oss, sier hun, men vi oppfordres til å legge oss ned når vi får beskjed om det. Det er også mulig bare å bli sittende på senga, om man foretrekker det. «Men forsøk uansett å gi dere hen», sier Dæhlin, flere ganger.

Det hele gjennomsyres av vennlighet. Jeg slapper allerede av, og stoler på at det bare er å lene seg inn i og ta imot det som blir servert. Så tar vi av oss skoene og går rolig inn i overlyssalen.

Spøkelser?

Her inne er det dunkelt. På gulvet midt i salen er det satt opp glødelamper på messing-sokler, med et virvar av ledninger som strekker seg mellom lampene. Installasjonen omkranses av ti madrasser med blankt sengetøy i mørke farger. Ved hver seng et par små høyttalere på stativ.

Først lytter vi til klangfulle, buldrende trommeslag som blir spilt av med surround-effekt, så det liksom bølger fra side til side gjennom rommet. Glødelampene blinker urytmisk. Det hele er lett spøkelsesaktig, men ikke skremmende.

Når vi legger oss på ryggen under de glatte dynene ser vi opp i glasstaket som er dekket med mørkt stoff. Jeg føler meg liten i det enorme rommet, og får assosiasjoner til hvordan det var å legge seg om kvelden som barn – og å stirre mot mørke gardiner lyset bare så vidt kan skimtes igjennom.

Men madrassen er behagelig oppvarmet. Og fra de små høyttalerne på hver side av hodet mitt hører jeg en kvinnestemme telle rolig opp og ned mellom 1 og 9, gjentatte ganger. Det er mulig dette er en kjent meditasjonsteknikk, jeg kjenner meg iallfall ytterligere avslappet. Så hører jeg kvinnen snakke om søvn, og om sårbarhet; hvor sårbar man gjør seg når man sover.

Jeg skjerper meg for å få tak i det som blir sagt. Men plutselig har jeg dormet av.

Søvnen er velkommen

Å legge seg i senger er ikke en helt uvanlig publikumsposisjon. For eksempel har publikum i flere Claire de Wangen-forestillinger blitt oppfordret til å legge seg under dyna og observere det som utspiller seg i rommet derfra. I Helgebostad/Berstad/Wigdel/Lies Nikulpmyrene[2] lå vi i soveposer. Dæhlin har også i sitt tidligere verk I guess you have a lot of questions. A bedtime story[3] anmodet publikum om å sovne, og til å innlemme slumringa som en del av opplevelsen. Men dette er første gang jeg sjøl opplever ei forestilling der publikums søvn så eksplisitt er ønsket. Jeg synes det er enormt frigjørende.

Som nevnt er søvn et issue for meg, og i traumatiske perioder i livet har jeg ikke sovet i det hele tatt. Det er jo dustete å forsøke å rømme fra søvnen, det hjelper ikke på noe. Men slik har jeg nå en gang holdt på i perioder, og det oppfatter jeg at Dæhlin og hennes kunstneriske team også har, gitt programteksten: «Vi er mange som strever med søvnen /…/ både på grunn av å til tider (for å ikke si hele tiden) være høye på livet og arbeidet, høye på adrenalin, men kanskje også av mørkere årsaker, tidligere hendelser og opplevelser som kan gjøre det vanskeligere å gi seg hen til søvnen.»

Teatersøvn

Men som voksen har jeg oppdaget at de mest forlokkende stedene å falle i søvn på, er på teater eller kino! Jeg blir så beroliget der. Det er noe med at noen andre har ansvar for situasjonen og underholdninga; at det foregår noe rundt meg jeg bare kan la meg synke inn i.

Men å sovne på teaterforestillinger er jo ikke noe som er allment akseptert (og jeg må presisere at på oppdrag som kritiker er dette absolutt noe jeg forsøker å unngå!). Samtidig har jeg alltid ment at slumring, vandring inn og ut av bevissthetslag, å drømme inn deler av handlinga i stykket eller filmen kan ha noe for seg.

Derfor oppleves det nesten som å komme hjem når Maritea Dæhlin signaliserer at det er helt ok å blunde underveis i Sleep Locks the Bones. At det er ikke bare akseptert, men også bifalt å bevege seg ut av det rasjonelle, kontrollerte og analytiske. «Går det an å tillate seg selv bare å være, uten å være så våken at man kontinuerlig leser omgivelsene?» spør kunstnerne i programteksten. Jeg følger opp og spør: Og kan man egentlig tillate seg det som kritiker?

Tankekjør

Når jeg innimellom vaker over søvnen underveis i forestillinga, hører jeg utdrag av noe jeg oppfatter som drømmescenarier: På vekselvis norsk, spansk og engelsk fortelles det om en gribb som lander på en finger, om en opplevelse i vinterstorm i Longyearbyen, om å ønske å skrike, men ikke få fram en lyd, om gjentagende mareritt om en fremmed mann i døra, om kulturelle betingelser for søvn, og så videre.

Det er som å være på innsiden av et tankekjør, slik tankene hyperaktivt kan skvalpe i alle retninger om man ligger og grubler om natta. Samtidig oppleves enkelte av bildene som beskrives som typiske drømmescenarier – men det kan jo være at dette er noe jeg bare har drømt.

Tekstbrokkene er kanskje litt som puslespillbrikkene på bordet utenfor salen: Det var så mange nesten like blåbrikker av himmel – det virket nær sagt umulig å finne noen som hang sammen. Men én av oss publikummere foreslo å begynne med hjørnene, en annen fant flere brikker med deler av den ene vingen som publikumsgruppene før oss hadde begynt å pusle sammen, og så var vi i gang med noe.

Er drømmebrokker noe som skaper mening og klarhet først over tid? At de må pusles sammen i fellesskap med andre?

En annen logikk

Uansett: I søvn åpner man seg for en annen logikk, for sammenhenger man i våken tilstand har vondt for å få øye på.

En av mine absolutte favoritt-filmregissører, Apichatpong Weerasethukal, er også besatt av søvn-tematikk. Særlig tilstanden in-between, overgangstilstanden – når man ikke helt har sovna, men nesten, eller ikke er helt våken, men nesten – synes han er topp[4]. Han har som Dæhlin ikke noe imot at tilskuerne til filmene hans slumrer av mens de ser på, og har fremhevet synergien mellom å sove og filmtitting i en rekke intervjuer: «Perhaps when they wake up in between [scenes], they’ll see it from a fresh perspective» sier han, og anerkjenner slik erkjennelser som slår til i halvbevissthet. Han mener slikt er et godt middel til å gå inn i dypere samtaler med bildene på skjermen.[5]

Sovna som en stokk

Dette frie, vektleggingen av de frie assosiasjonene og det uhemmete forsterker det barnlige jeg fornemmer i Sleep Locks the Bones. Å stille seg åpen som et barn, og betingelsesløst ta imot det som kommer ens vei, er jo sårbart. Men uten en klar agenda å følge, eller en forventning om å holde seg våken, tror jeg virkelig på at man kan gi seg hen til ordentlig fordypning og knytte mer organiske forbindelser med verket.

Jeg vet at den faktiske tiden vi var inne i forestillinga ikke varte mer enn en klokketime. Selv om jeg vekslet mellom å døse av, drømme og forsøke å vake i den våkne overflaten, rakk jeg også å sovne som en stein. Det var ikke skremmende. I stedet gikk jeg ut av Kunstnernes hus reint oppløfta.

Herreminhatt så godt det er å sove teater

(Publisert 19.03.2024. rettet kl. 20.00)

Fotnoter