Seriøs lek i blackboxen

Forestillingen gone here (yet) to come av kompaniet fieldworks, beskrives i programteksten som et (gjen)ferd som avdekker andre versjoner og

gone here (yet) to come

Konsept, regi: Heine Avdal, Yukiko Shinozaki

Laget og fremført av: Heine Avdal, Ingrid Haakstad, Krisjanis Sants, Yukiko Shinozaki, Oleg Soulimenko.

Også laget med: Tale Dolven, Annika Edström Kawaji, Gabel Eiben, leva Gaurilčikaitė Sants, Yumi Osanai

Dramaturg: Sara Jansen

Lyddesign: Roeland Luyten

Lysdesign: Ryoya Fudetani

Produsert av: Avdal Production, fieldworks

Black Box teater, Store scene 29. august 2021

dimensjoner av verden slik vi kjenner den. Teksten lover mye; den er både storslagen og «fluffy». Men kanskje gir den først og fremst et godt innblikk i hvordan Heine Avdal og Yukiko Shinozaki tenker og arbeider.

Idet vi entrer hovedscenen på Black Box teater, står Heine Avdal og Ingrid Haakstad foran forteppet og liksom ønsker oss velkommen. Arbeids- og publikumslyset er på, og utøverne ser nokså hverdagslige ut der de står barføtt og ikledd helt ordinære og blasse klær. Bekledningen faller innenfor det jeg velger å kalle anti-kostyme-kostyme – et kjent fenomen innen samtidsdansfeltet.

Forsamlingen faller til ro, og de to utøverne påbegynner en serie av samhandlinger med ulike svarte stoffstykker. Handlingene fremstår nokså arbitrære og jeg skjønner ikke helt hva de driver med der de bretter og strekker ut avrevne biter og snorer. Kanskje har anslaget som hensikt å introdusere stoff- og bevegelsesmaterialer som seinere kommer i spill? Etter hvert kobles lyd på bevegelsene. Fuglelyder og lyden av fottrinn mot et underlag av kvist og kvast gir assosiasjoner til et uterom. Bevegelsene og lydene fungerer som en invitasjon til å innta en aktiv og undrende publikumsrolle, der jeg ikke trenger å forstå hvorfor utøverne gjør som de gjør.

Skog og teatermagi

Deretter enten faller tepper ned, eller det spennes opp, jeg husker ikke, men det jeg minnes er at rommet åpner seg og enda flere svarte scenetepper kommer til syne. Utøverne beveger seg innover i dette sceneteppelandskapet, mens de fortsetter å leke med små posisjoner, plasseringer og gester. De stikker for eksempel gjentatte ganger ulike kroppsdeler inn bak og mellom tepper, slik at de ser ut til å forsvinne. Sekvensen er den første av flere utover i forestillinga som får meg til å vende oppmerksomheten mot blackboxen vi befinner oss i, og tenke på hvordan scenekunstnere ved nokså enkle grep kan skape såkalt teatermagi.

Rommet mørkner og de mange sceneteppene settes i bevegelse. Plutselig fremstår scenen mye større enn tidligere. Et «dansende» scenelys, fuglelydene og de bevegelige sceneteppene får meg til å tenke på hvordan lyset fra en lommelykt beveger seg mellom trær og busker i skogen på natta. Senere, på ettersnakken får jeg vite at utøverne, i fravær av sal og scene under pandemien, faktisk har arbeidet med stykket i en skog. Uansett, scenen er fortryllende, og står i sterk kontrast til den mer hverdagslige starten – sånn rent visuelt. Skogsscenen får meg til å lure på om forestillingens prolog hadde en slags demystifiserende oppgave, hvor vi i helt ordinært arbeidslys liksom ble presentert for bestanddelene i fiksjonen som skulle skapes etterpå. Og selv om jeg vet, er det likevel magisk.

Utøverne tar plass i dette skogslandskapet. De er blitt flere – fire eller fem stykker som for det meste krabber rundt, ligger på rygg med alle fire lemmene i taket, eller utøver små gester. Det hele er noe dyreaktig. Utøvernes gester og posisjoner går over til lengre fraser, som introduserer kodifiserte trinn jeg kjenner igjen fra diverse «floorwork»-kurs jeg har deltatt på, og som for øvrig forteller meg noe om hvilken type trening utøverne har hatt. De kjente trinnene gir dansescenen noen komiske øyeblikk for mitt «trente blikk». For de som er mer fremmed for samtidsdansen, glir kanskje også disse trinnene like gjerne inn i rekken av absurde, rare eller vakre dansebevegelser, alt ettersom.

Scenen liksom vokser i intensitet, bevegelsene blir raskere og dramaturgien når ett av flere toppunkt i et abrupt teppefall i samme sekund som arbeidslyset blir slått på igjen. Med ett er vi revet ut av den magiske skogen og kastet tilbake inn i blackboxen. Jeg hører flere publikummere skvette rundt meg av bruddet. Bruddet er et høydepunkt når det kommer til timing, og demonstrerer fieldworks gode forståelse av hvordan å behandle tid.

Alle utøverne er forsvunnet, de gjemmer seg bak det som er igjen av sammenrullede scenetepper og vinger på scenen. Vi sitter alle stille i arbeidslyset en stund, og jeg tenker at stykket for så vidt kunne slutta her, men det gjør det selvfølgelig ikke. En hvit og hjemmesnekra, liten seilbåt kommer til syne ut av en sceneteppebylt. Seilbåten dras sakte diagonalt over scenegulvet. Båten kommer seg over til andre siden, og man kan jo lese så mangt inn i det, som turen over til dødsriket, eventyr eller barndom. Men den kan også bare sees som et lite pauseinnslag, uten dypere betydning.

Voksenlek

Utøverne entrer rommet igjen. De er nå mer hverdagslige og menneskelige i bevegelsesspråket. Gjennom en lengre scene er utøverne opptatt med tilsynelatende meningsløse oppgaver med sceneteppene, som å dra dem rundt omkring på gulvet, ikle seg dem på forskjellig vis, og gå rundt mens de holder dem i sammenrulla klumper osv. Det minner om en barnelek, bare at de som leker er voksne og de smiler ikke. Utøverne fremstår heller som dypt konsentrert og «langt inne» i en improvisasjon. Jeg begynner å lure, hvorfor er det egentlig slik, at dette er underholdende fremfor «cringe-worthy», når det i grunn minner om en litt flau dramatime? Forskjellen ligger kanskje i at utøverne har bygget opp et rom som tåler denne leken, og at deres stadig gode timing, romforståelse og tilstedeværelse fortsetter å «holde rommet» og engasjere meg.

Evighetsmaskinen

Voksenleken avløses av at to av utøverne drar frem et stort og tynt stoff fra bakre del av teppe-scenografien. De holderstoffet høyt over gulvet mens de går frem mot scenekanten, slik at teppet blir som et slags seil. Idet utøverne når scenekanten snur de og drar teppet tilbake igjen. Slik forsetter de, frem og tilbake, slik at teppet danner en slags evighetsmaskin av bølger i rommet – noe som er veldig tilfredsstillende å se på. Igjen går lyset fra arbeidslys til noe mer formørket og dunkelt. Lydene legger jeg ikke særlig merke til lenger, de er liksom bare der som del av rommet, og bidrar på sitt vis til hva jeg fantaserer meg frem til, som at vi er i en skog eller ved et rennende vann.

De tre andre utøverne tar plass under det bølgende stoffet og danner ulike tablåer – de sitter ved siden av hverandre under bølgen, de går ved siden av hverandre under bølgen osv. Etterhvert projiseres også ord på det bevegelige stoffet, og til sist med teksten «curtain falls» før stoffet slippes. Jeg tar det som et tegn på at forestillingen er ved sin slutt – men igjen tar jeg feil.

Post-teppefall

Publikum er stille, liksom venter på at stoffet legger seg. En nært overhengende lyskilde får teppet til å se ut som en slags myk overflate, og får meg til å tenke på landinger på andre planeter. Teppet legger seg – enda et avsluttende bilde, før stoffet dras til side. Til syne kommer kroppene under. Utøverne forflytter seg sakte bortover og møtes i en slags kroppslenke på gulvet, hvor de er sammenkoblet via tær mot tær og hode mot hode. Lenka ruller sakte fremover mot scenekanten, før utøverne reiser seg rolig. De tar hverandre i hendene som for å ta en applaus, men haler det ut ved å heller gå sakte baklengs. Kroppene deres går ut av lyset og blir til silhuetter etterfulgt av en blackout. Vi venter litt i mørket. Stykket har hatt så mange avsluttende momenter at jeg er litt usikker på hvorvidt det har slutta eller om det skal komme enda noe mer, men så skrus arbeidslyset på og gruppa tar applaus.

Gjenbruk, kompost og potensiale

For meg illustrerer gone here (yet) to come først og fremst fantasiens grenseløshet og lekens logikk. Stykket peker mot en måte å arbeide på hvor alt får lov til å være noe, og hvor alle handlinger har potensiale til å skape nye sammenhenger, om man bare «stoler på prosessen» og lar improvisasjonen få utvikle seg.

Det er som om stykket er selvgenererende etter at det har blitt satt i gang. Utøverne arbeider kontinuerlig i og med selvskapte rester eller kompost. Flere av scenene har en slags påfølgende «dagen derpå-feel», hvor utøverne liksom oppdager rommet på nytt gjennom det som står igjen etter festen i går. Eksempelvis skjer det aldri et sceneskift, selv om scenen tidvis ryddes på absurd vis. fieldworks behandler heller den tradisjonelle sceneryddinga som et potensiale for en utvida danse-scenografisk utforskning og samhandling, som igjen skaper noe utover seg selv. Slikt sett er jeg enig med programtekstens ordlegging som sier at stykket «…borer seg dypere og dypere inn i teaterrommet». Samtidig som å bore seg innover, åpner også fieldworks teaterrommet opp gjennom å transparent demonstrere hvordan tradisjonelle blackbox-gjenstander som snorer og scenetepper inngår i å skape teatermagi.

Dagen derpå

gone here (yet) to come er en svært behagelig forestilling å være publikum til. Etter at jeg har forlatt scenerommet, fortsetter den imidlertid ikke å virke på meg i særlig stor grad. Stykket graver seg innover i lag av fiksjon, og gir publikum tid og rom til selv å foreta seg en fantasiferd ut fra scenene som skapes. Men fremfor å ha vært på en (gjen)ferd som avdekte andre versjoner og dimensjoner av verden, tilrettelegger den for at jeg kan fantasere frem ting jeg allerede vet hva er – som skogen, vannet, dansestudioet. Utover dette virker det som at stykket ikke handler om noen ting. Men kanskje er dette et statement i seg selv? Det er noe deilig befriende med at arbeidet fokuserer på å leke i et rom og se hva som oppstår i det, og lar publikum assosiere fritt eller bare gjøre ingenting. I en ellers noe angstfylt og bekymra pandemi-stemning tilbyr gone here (yet) to come et lite pusterom, e