Om å komme til sine egne

Det var flere grunner til at jeg mente Kildens nye oppsetning av Gabriel Scotts Himmeluret skulle vies oppmerksomhet her i tidsskriftet. Tilsynelatende

himmeluret

Av Gabriel Scott

Bearbeidet av Rune Belsvik

Regi: Endre Sannes Hadland

Scenografi og kostymer: Camilla Lilleengen og Frode Holgersen

Musikalsk ansvarlig: Thomas Askeland Svendsen

Kilden Teater, sett: 14. mai, på turné til 7. juni 2024

er det en rent lokal begivenhet, men nettopp derfor: både valget av tekst og disponering av ressurser sier jo noe om realiteter norske teatersjefer står overfor i sin repertoarlegging. I tillegg er Himmeluret et stykke som jevnlig dukker opp når det skal letes litt bakover i det norske dramatikk-kanon – tåler det gjenoppførelse, og har det kvaliteter som kan fortelle oss noe om det besværlige samliv mellom dikterne og teatrets egne her i landet? Og så hadde Kilden-sjefen Valborg Frøysnes alliert seg med Rune Belsvik, da, en av våre mest fargerike og formidlingsglade nålevende dramatikere, som til overmål er bosatt i barndomsbygda til Scott – et særlig smart grep, tenkte jeg: er det noen som burde kunne vitalisere denne teksten, med både overskudd og pietet, må det jo være Belsvik.

En historisk kuriositet?

Uroppførelsen i 1905 var en stor suksess – en debut som skapte store forventninger til Scott som dramatiker. Og det bemerkelsesverdige var at suksessen fant sted i møte med et hovedstadspublikum, på Centralteatret. Lokal tilhørighet var altså ikke nødvendig. Men lokalkoloritten var desto viktigere. Scotts tekst er på en utpreget, for ikke å si outrert dialekt – dette var åpenbart et miljø det kondisjonerte publikum hadde et levende bilde av. Den «bløde kyststribe» var blitt til «den mørke kyststripe», og satiren ble opplevd som gyldig for et fenomen i datidens nasjonale kultur. Ja, uroppførelsens regissør Hjalmar Christensen utga samme år sitt kulturkritisk hovedverk – Det nittende aarhundredes kulturkamp i Norge – der han skriver at folkets farligste last var «den sekteriske forfølgesesaand».

I dag er dette miljøet – eller fenomenet – knapt for en historisk kuriositet å regne, og ikke minst: et ganske lokaltfenomen. Flokkmentaliteten som datidens mørkemenn og emissærer kunne utløse gjør seg jo nå gjeldende på helt andre måter. Scotts satire ble dengang opplevd som bitende: «Gudskelov, endelig en Komedie som man kan tage Forargelse af!» skrev den ellers så fryktede anmelderen Sigurd Bødtker. I dag kan ikke denne satiren oppleves som noe annet enn den reneste kjærlighetserklæring – et blødt og blidt minne om uskyldstider på Sørlandet.

Men kjærlighetserklæringer vil jo en teatersjef gjerne by sitt publikum. Især i tider der både økonomi og legitimitet er under et press som nå.

Et overdådig mylder

Problemet er at originalen ikke er særlig god dramatikk (og den ble faktisk refusert av Nationaltheatret, før den ble snappet opp av konkurrenten, anført av Christensen). Scott skapte historien først i novelleform, og sporene av prosa er atskillig tydeligere enn jeg husket. Sagt på en annen måte: styrken ligger først og fremst i miljøskildringen, og ikke i dramaet. Jo, selve fabelen – at Guds himmelur ikke lenger lar seg reparere og følgelig kommer til å stanse, og dét om fjorten dager – er jo dramatisk nok. Handlingen drives bokstavelig talt av en tikkende klokke – en nedtelling mot dommedag. Men det er få av enkeltscenene som drives av reelle konflikter, der det står noe på spill og utfallet er usikkert. Isteden byr Scott på et enormt oppbud av komiske skikkelser, mange av dem rene karikaturer, tegnet med få og fyndige streker – med andre ord: et miljø. Det er rett og slett et overdådig mylder av både gamle og unge, gudelige og ugudelige, av naboer, handelsfolk, bønder, fiskere og «almue af begge kjøn». Samt et forunderlig trekløver med los-brødre som – anvist av Scott – veves inn gjennom koreograferte entréer og sortier. Han nektet seg kort sagt ingenting.

Men et slikt mylder kan i dag bare mønstres i amatøroppsetninger, der det vel strengt tatt også er særlig egnet – her er noe for alle (i uroppførelsen fant regissør Christensen også en rolle for den unge (amatøren) Scott selv – som «Gammel kall»!). Den siste gangen dette ble gjort profesjonelt var, såvidt jeg har kunnet bringe på det rene, i Bergen tidlig på trettitallet. Det ligger noen fotos fra den oppsetningen på Sceneweb, som nettopp viser en overbefolket scene.

En missed opportunity

Helt konkret vil Belsviks oppdrag derfor ha vært å komme seg fra godt over tjue taleroller ned til sju, og også kvitte seg med alt statisteri. Og det har han gjort. Han har slått skikkelser sammen, han har fortettet noen handlingsforløp, han har skjerpet flere situasjoner og relasjoner, og han har kortet behendig ned på en snakkesalig tekst. Han har bearbeidet Scott, slik det ganske riktig også står i programmet. Men sluttresultatet kjennes uforløst, noe som blir særlig tydelig i den kompliserte sisteakten, der hele bygda samles i nattemørket for å gå dommedag i møte – til tross for frenetisk aktivitet er det som handlingen her stanser mer eller mindre opp. Dette er en missed opportunity som teatersjefen og hennes dramaturg/regissør må ta ansvaret for. Belsvik burde fått frie hender til å nyskrive stykket. Da hadde vi trolig fått en versjon av denne norske klassikeren som flere teatre kunne interessert seg for.

Egne krefter

I valg av kunstnerisk lag har teatersjefen basert seg på Kildens egne krefter. Det er forståelig, til og med kanskje et poeng, men det medfører risiko. Jeg har ikke sett noen andre oppsetninger av Hadland, men de rent regitekniske utfordringer som kombinasjonen av turnéformat, komedie og en besetning med svært sprikende forutsetninger gir, krever kanskje mer enn noe annet erfaring. Og å skulle ivareta frodigheten hos Scott med atskillig færre strenger å spille på, kjennes da nesten ubarmhjertig.

Scenografien er egentlig riktig godt tenkt. Den består av et sentralt element, en virkelig finurlig konstruksjon, som dreies, vendes og brettes ut til å illudere både interiør og eksteriører. Ikke bare er dette riktig så turnévennlig, det gir også rom for et befriende naivistisk uttrykk i de skiftende scenebildene – et sted midt mellom Egner og gjennomført fjelebod. Men så er det som Hadland og hans to scenografi- og kostymeansvarlige («til daglig teatermalere», ifølge programmet) har tenkt at et slikt grep umulig kan være nok. Dermed har de føyd en vilt fabulerende kostymering til sitt konsept, som ettertrykkelig opphever både tid og sted og stil. Det mest slående eksemplet her er historiens lille erotiske motor – Theodine i døra – som i sin kvasibarokke kjole og kyse mest av alt ligner på en heklet eggevarmer i påskegult garn. Vel. Det skaper koloritt. Men det truer også løpende med å ta luven fra skuespillerne – som på sin side derfor drives opp i et forstørret uttrykk.

Den av besetningen som kommer best fra dette, er Lars Emil Nielsen. Han hører til Kildens faste, men er også en godt etablert lokal entertainer. Som landhandler

Rasmussen er det mulig han har den mest takknemlige rollen, men han vet da så absolutt å utnytte den, og turnerer dessuten sitt publikum med en komedial selvfølgelighet. Ja, selv Nielsens illustrerende kostyme fungerte – en litt lurvete dress påklistret alskens logoer, som en sponset idrettsutøver, åpenbart en mann helt og holdent i mammons klør. Her forentes kommentar og karakter på en sømløs måte.

Henrik Rafaelsens kostyme har en tilsvarende kommenterende intensjon, men med motsatt effekt. Han spiller Broder Daniel, men er kledt som den reneste papist, i fotsid svart kappe og ditto hettehue, altså snarere en dyster representant for det høykirkelige enn den amatøren av en lekpredikant som utløser Scotts satire. Frisert bart har han òg. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det har bundet Rafaelsens karaktertegning på en måte han har vært lite tjent med.

En grunnleggende brist

Mellom disse to befinner frifanten Lars Timiansbakken seg. Hos Scott er han den eneste som ikke lar seg plage av synderegisteret sitt, og Belsvik har tydeliggjort hans rolle som en uavhengig sjel, én vi kan se denne historien gjennom. I oppsetningen er han gjort til trubadur, og trakterer både gitar og trøorgel, men det er som Thomas Askeland Svendsen aldri helt får komme til med sin skikkelse. Svendsen er faktisk tidligere norgesmester i teatersport, men her blir han gående på utsiden, og er nok en skuespiller som heller ikke vet å ta seg til rette i en sammenheng som dette. Og når han som musikalsk oppmann skal geleide publikum i allsang av et utvalg salmer som er lagt inn underveis – åpenbart som en ytterligere fargelegging og miljøfaktor, og der salen også skulle oppleve seg selv som ‘almuen’ i historien – gjør han seg ikke riktig til utfordrende eier av dette grepet.

Figuren blir på denne måten det tydeligste tegnet på oppsetningens grunnleggende brist. Timiansbakken kunne utvilsomt blitt det omdreiningsleddet mellom sal og scene som ville gitt oppsetningen en frihet i omgangen med Scotts fortelling. Men teatret har rett og slett ikke helt våget spranget.

Nåvel. Alle reservasjoner til tross: da de knappe nitti minuttene var over, var salen raskt oppe i stående og varm applaus. De hadde nok klart ønsket seg et større innslag av både gudelige og mindre gudelige sanger, men poenget er at publikum var hjemme i dette stoffet, og dét sagt hverken nedlatende eller ironisk. Gabriel Scotts fabel slår på kjente strenger her, hvor karikert eller forvirret den enn måtte bli fortalt. Det fikk teatersjefen beviselig rett i. Så: Teatret kom til sine egne, og de tok imot dem.

Publikum var bare klare for så mye mer. Og mer helhjertet. Og det var også jeg.

(Publisert 19.05.2024)