Naturlig lek?

Antiteateret og regissør Even Torgan gjør det sjelden lett for seg selv. I forestilling etter forestilling utforsker de noen av de mest grumsete sidene av

skitten blond

Av Antiteateret

Regi og manus: Even Torgan

Skuespillere og manus: Mahamed Aden Ali, Tora Dietrichson, Tord Kinge„ Fredrik Stenberg Ditlev-Simonsen,

Nypremiere 12. august. Spilles i en hage i General Birchs gate, Adamstuen, til 23. august

menneskenaturen.

Gruppa er kjent for siden 2012 å pumpe ut forestillinger hyppigere enn Johannes Holmen Dahl & co (gjerne to i året), og nå er de vel oppe i rundt 25 til sammen? Jeg har sett langt fra alle. Men i de jeg har sett oppleves den psykologiske møkkagravinga aldri forstilt eller kalkulert, snarere virkelig utforskende – hvor man går så dypt inn i tematikken man bare makter. Resultatet blir ofte det som kalles in-yer-face-teater[1], og alltid dypt menneskelig.

Slik er det også med deres nyeste forestilling Skitten blond. Temaet er incest mellom søsken, og følgene dette kan få for de involverte i voksen alder. Men midt i det fortvilte og forskrudde mørket, siver det også inn lys.

Idyll?

Det åpner lett, men anspent. Tre voksne søsken møtes i den frodige hagen til murhuset på Adamstuen der de vokste opp. Nå er det storebror HC (Fredrik Stenberg Ditlev-Simonsen) som bor her etter å ha overtatt huset fra foreldrene. Anledningen for treffet er femårsbursdagen til hans datter Jenny. Vi i publikum følger med fra hagestoler plassert på gresset rundt og innimellom spillplassene i hagen. Over oss henger lyslenker, bursdags-girlandere, tung villvin og greiner av frodige frukttrær – det hele bærer preg av gamle penger-idyll.

Som hos velbemidlede vestkantfamilier flest – eller kanskje alle familier generelt? – inntar de tre søsknene raskt sine faste roller i familiesamspillet: Eldstemann HC er breibeint storkar som kysser søsknene på munnen når de ankommer. Han kommanderer lillebror Jørgen (Tord Kinge) rundt og snakker nedsettende til lillesøster Julie (Tora Dietrichson). Jørgen godtar lenge sin rolle som løpegutt. Det midterste søskenet Julie lar seg også hundse med ei stund, men har tydelig fått en nyvunnet aversjon mot deres typiske samværsformer. Når hun, utløst av nylige samtaler med en psykolog forsøker å bryte ut av mønsteret, blir det bare møtt av hån av storebroren. Slikt kan vel være gjenkjennelig i mange familier?

Kamp under pæretrærne

Men hvorfor Julie reagerer som hun gjør er cluet i forestillinga: Hun vil ta et oppgjør med det storebroren mener kun var «en helt naturlig lek for barn i utforskende alder», og vi skjønner raskt hva det er som skal løftes og luftes. Hvordan vil alfahann HC reagere når Julie konfronterer ham? Og hva med lillebror Jørgen som ikke egentlig husker noe av det hele?

Livsløgn og fasade, altså. Overgrep begått på beste vestkant. Det er nesten så man skulle tro Vigdis Hjorth (for ikke å si Ibsen) har vært med på manus. Men fortellinga er så klart skapt av Antiteateret sjøl, slik de alltid gjør det.

Kampen som utspiller seg under pæretrærne er rå, bitter og smertefull. Alt spilt med fingerspissfølelse av de tre skuespillerne: På imponerende vis synliggjør de undertrykte traumer gjennom presis nervøs fingring med vaper eller i øyne som blir stadig mer hovne ettersom intrigen skrider fram.

Og plutselig kommer også en fremmed inn i hagen. Kevin (Mahamed Aden Ali) leter etter broren sin på fire år som er blitt borte fra en lekeplass. Dette setter mildt sagt nye ting i sving hos søsknene.

Uimotståelig ufyselig

Deler av plottet tenderer kanskje mot å være lett skjematisk: For eksempel er storebror HC uimotståelig ufyselig, men dermed også litt i overkant karikert skurk, der han i beste Exit-stil sprader rundt med åpen skjorte, hendene i bukselommene og nagler blikket i alle rundt seg. (Har han latt seg inspirere av skuespiller Jon Øigarden fra NRK-serien?) I bursdagstalen til Jenny benytter han anledningen til å skryte av hvor mange ryper han skjøt sammen med «Preben og Tobias og gjengen» på siste jakt.

Videre: At vestkantfolk er fordomsfulle overfor svarte («Du leier her da, eller?» går de ut fra i møte med Kevin) er jo også litt forslitt. Men det jo noe sant i klisjeer også, og snart krakelerer uansett fasaden.

Nennsomt

Antiteateret er kjent blant annet for å eksperimentere med formspråk, fiksjonslag og interaksjonsmetoder. I Skitten blonder alle fikse formgrep plassert inn med nennsomhet og selvsikker selvfølgelighet.

Det overhengende realistiske spillet brytes brått opp av underliggjørende effekter: Som at en plastkopp ramler gjentatte ganger ut av et vindu. Eller at vi i publikum plutselig blir oppfordret til å «være bursdagsgjester» og gå rundt i hagen og mingle med hverandre. Eller at når skuespillerne henvender seg til oss i publikum skjer det med glimt i øyet og lett ironisk-muntre kommentarer, som motsetning til spillet søsknene imellom som er preget av bitterhet, usikkerhet eller sarkasme. Disse finfølt plasserte grepene skaper luft i det ellers lett kvelende kammerspillet.

Ingen forsoning

For konfrontasjonene søsknene imellom er forferdelig smertefulle å være vitne til.

Og selv om det kommer et spakt «unnskyld» mot slutten, opplever jeg ikke egentlig noen forløsning eller håp om forsoning. Forestillinga er også fri for moralske pekefingre. I stedet blurrer den ut skillene mellom forbryter og offer på en måte som gjør at vi kanskje kan få til mer nyanserte diskusjoner om et fenomen som er tabubelagt, men tross alt nokså utbredt[2].

Aftenpostens anmelder mener Skitten blond tenderer mot å være spekulativ[3]. Jeg mener forestillinga går så tett som mulig på menneskelig skam, forvirring og desperasjon at den åpner samtalerommet: Hva skal til for at slikt kan skje? Kan det potensielt skje i alle familier – eller skjer det oftere der det har vært en dysfunksjonell omsorgssituasjon? Søsken kan danne «et nært bånd for å kompensere for manglende omsorg og nærhet, som igjen fører til at seksualiteten tennes og seksuelle handlinger finner sted» [4] Er det det som har skjedd her? Hvordan kan det håndteres?

Skitten blonds styrke er samspillet mellom ømhet, overskridelse, hat og kjærlighet. Mot slutten kommer til og med en spire til en kjærlighetshistorie inn fra siden. Og overraskende nok virker det ikke malplassert. For er det ikke når vi er på vårt aller mørkeste og mest knuste vi også kan bli særlig åpnet mot verden?

I denne scenen blir jeg overveldende rørt av en plutselig sitering av en kjent tegnefilmkarakter Dagfinn Lyngbø hadde stemmen til. For min del var det årets mest romantiske scenekunstneriske øyeblikk! Spiss ørene så du får den med deg.

Publisert 15.08.2024 Rettet, kl. 13.30

Fotnoter