Når uroen ikke finner et hjem

Noe av det mest slående i oppsetningen De Urolige er at menneskene i beste fall snakker til hverandre, selv om de

De urolige

Av Linn Ullmann, bearbeidet av Annika Silkeberg

Regi: Annika Silkeberg

Scenografi, kostyme, lys: Jenny André

Musikk og video: Fredrik Arsæus Nauckhoff

Dramaturg: Morten Kjerstad

Den Nationale Scene, Teaterkjelleren, 20. august 2020

synes å være mest kompetent til å snakke om hverandre. Og når de snakker om hverandre, snakker de gjerne aller helst om seg selv, om hvem de er – eller blir – i møtet – eller mangelen på møtet – med den andre.
Evnen til å snakke med hverandre er det sparsomt med. I løpet av forestillingen vekkes min indre moralist, flere ganger får jeg trang til å be spesielt foreldrene om å ta seg kraftig sammen. Rett og slett skjerpe seg. De er jo helt fjerne.

Eller grenseløse, men likevel begrensende. Slik er også scenografien til Jenny André og Fredrik Arsæeus Nauckhoff. Den er et klaustrofobisk og grått, innestengt kvadrat med et kvadratisk basseng i midten, samtidig som den ved hjelp av videoprojeksjonene på veggene også utgjør et åpent landskap der hav og himmel går i ett slik at det ikke er så lett å vite hvor verden slutter.
I begynnelsen er bassenget fylt opp med svarte tåspissko som henger ned i vannet, som noe svart og ubehagelig uklart, nesten insektsliknende. Assosiasjonene dras mot insektenes verden både ved at vi får maurtuer i svarthvitt projisert på veggene, slik at uroen så å si kribler på veggene, men også ved at sommerfugler – et motiv vi også finner i romanen - slår vingene sine mot rommets treverk. Lydbildet til Arsæus Nauckoff ligger oppå det hele som tunge, dystre droner, noen ganger mer intense enn andre.

Emosjonelt landskap
Det er i et slikt emosjonelt landskap vi møter barnet som forsøker å orientere seg. Det gjør hun med forvirring, frykt, raseri, spillopper, selviscenesettelse. Ja, hele det repertoaret et barn etter hvert vokser seg i stand til å mobilisere i jakten på et eller annet som kan være et slags holdepunkt i livet.
Det vi får se på scenen er uforløste forventninger om trygghet eller anerkjennelse. Behovet for å være ønsket. Det er vondt, men viktig.

Gjennom hele forestillingen brytes alle tilløp til nærhet. Vi får fraser og utsagn, her forteller de om seg selv og om hverandre. Men de snakker altså ikke sammen. Når de forsøker, ender det med at de snakker til hverandre, og snakker forbi hverandre. Og ikke minst avviser hverandre.
Minnene er løse, og gjerne usammenhengende. De bekreftes og avkreftes uten at de settes skikkelig i system. Det understreker stykkets hovedanliggende, nemlig å skildre mennesker som er preget av uro.
Det er interessant å se hvordan alle karakterene er i stand til å gi uttrykk for sine behov, og det gjerne med sterke virkemidler. Dette er ikke tagale og ordknappe mennesker som i et stykke av Jon Fosse. Dette er mennesker med formuleringsevne og kraft. De kan sitere viktige forfattere og filosofer og forsøke å gi det mening i sin kontekst, selv om vi også får se hvordan det fort kan bli litt floskelaktig og hult.
Moren har behov for å være i fred. Faren har behov for at ting er på sin rette plass. Datteren har behov for å vite hvor moren er, eller være med moren. Dette får de absolutt gitt ettertrykkelig uttrykk for. Likevel kommer de til kort. Det de nemlig ikke er i stand til, er å møte hverandres behov. De voksne får det ikke til, og dermed er det vel heller ikke så lett for barnet å lære hvordan det gjøres.

En lang serie avvisninger
Derfor blir det vi blir presentert for i løpet av en og en halv times forestilling en lang serie av avvisninger – og selv i sluttscenen – som på et vis kan leses som en slags forsoning – avsluttes med at den gamle faren avviser datterens forsøk på omsorg for sin døende far.
Det gjør at dramaturgien kan oppleves som flat og uten forløsning, men slik må det kanskje være? Det går kanskje an å si at det ligger en viss forløsning i at morens gjentagende frase «det ordner seg» til slutt møtes med datterens klare og tydelige «det ordner seg ikke». For det er jo helt riktig. Lite ordner seg i dette stykket. Vi får i stedet et innblikk i hvor vanskelig det kan være, og som publikummer må man rett og slett erkjenne at det ikke alltid finnes noen ordning på det.

Susann Bugge Kambestad gjør rollen som barnet med overbevisende variasjon og dybde. Barnet vi møter er sterkt, full av kraft, men like fullt svært sårbart. Derfor oppleves kraften i de selvdestruktive utsagnene som grusomt troverdige. Foreldrene – faren spilt av Gerald Pettersen og moren spilt av Marianne Nielsen – utgjør begge ytterpunkter av desinteresse, eller mangel på evne til å se og anerkjenne barnet som det er. De har sine egne prosjekter, og vet hverken hvordan de skal finne rom til hverandre eller barnet.
I stedet møtes barnet med vage forventninger eller sprikende forestillinger om hvordan hun bør være, men også en slags meningsløs rigiditet som hun forsøker å gjøre meningsfullt.
Tekstlig er forestillingen nær Linn Ullmanns roman, selv om min personlige leseropplevelse var lysere og mer fargerik. Ifølge programmet er teksten en bearbeidelse av en annen tilrettelegging som er gjort for scenen, av den danske dramaturgen Karen-Maria Bille, etter at den har blitt oversatt av Cecilie Løveid. Bille dramatiserte boken for en oppsetning på Dramaten i 2018, da med tre kvinner i rollene. Hvordan teksten er bearbeidet videre, hadde det vært interessant å vite. Samtidig er det kanskje irrelevant, fordi det jo på sett og vis er i tråd med selve romanens kunstneriske prosjekt å erkjenne at minner er i forandring, at de fort er upålitelige som rene faktaopplysninger, samtidig som de oppleves reelle som emosjonelle faktum.

Reelle emosjoner
I forestillingen blir emosjonelle fakta høyst reelle. Det skjer i stor grad på grunn av samspillet mellom de tre skuespillerne, som er velkomponert. Her har regissør Annika Silkeberg virkelig jobbet frem en tydelig kontrast som er særdeles virkningsfull. Moren fremstilles som intens, ambisiøs, og utoverskuende, men også avhengig av å bli sett som vakker, og å bli elsket, uten evne til å sette grenser for verden utenfor. Følgelig blir ansvaret hun har for barnet en byrde hun ikke makter å bære. Vi får vite at hun stadig vekk dras mellom å lykkes karrieremessig, kravene om å flytte verden rundt, ta roller og høste anerkjennelse, og sin tilkortkommenhet som mor.
Marianne Nielsen lar denne tilkortkommenheten komme til uttrykk i melodramatiske og til dels fatalistiske fakter, til tider så det nærmer seg det parodiske. Likevel blir hun mye mer enn et latterlig og bittert kvinnemenneske. Når man i løpet av forestillingen ser Gerald Pettersen gjøre faren på en knapp og kontrollert måte, er det nemlig ikke så vanskelig å forstå at man kan bli litt gal, fatalistisk og frustrert av å måtte dele foreldreansvar med en mann som skal ha ting så til grader på sine premisser. Hans ansvarsfraskrivelse er mer lavmælt, men like virkningsfull. Det kommer godt frem at hans krav om regi, at han vil ha ting slik han vil ha det, bidrar til den fortvilelse som finnes hos både mor og datter.
At faren er den som har hatt det instrumentelle grep, mens moren har vært som et instrument å regne, kommer eksplisitt til uttrykk når det gjentas at han i sin tid omtalte moren som sin fiolin, sin Stradivarius. I så måte blir det mulig å se hvor krevende det er å for moren, som kvinne, å bli forventet å være et vakkert instrument, et objekt, og det å være et selvstendig individ, med en egen vilje. Og selvsagt, hvor krevende det er å være et lite barn midt oppe i en slik kamp.

Allmengyldige erfaringer

Stykket tar altså – som Linn Ullmanns roman med samme tittel – for seg hvordan et lite barn orienterer seg i et emosjonelt landskap preget av det som på fagspråket kunne kategoriseres som «omsorgssvikt» eller «voksnes manglende relasjonskompetanse». Det er selvsagt sterkt, spesielt når vi vet at romanen tar utgangspunkt i de virkelige relasjonene mellom menneskene Linn Ullmann, Ingmar Bergman og Linn Ullmann selv.
Samtidig gir forestillingen, i likhet med romanen, oss som mottakere godt med rom til å fri oss fra at dette handler om livet som kunstnerkjendiser. Dersom vi vil.
Og det vil vi. For selv om det er grei lærdom at det selv i de beste familier og blant de mest vellykkede av oss finnes sorg og misære, så er det vel så verdifullt å se forestillingen med et mer allment blikk – nemlig på hva som skjer når mennesker strever etter å bli sett og anerkjent som dem de er, uten å bli det. Det hører jo til vår samtids kultur at vi på en eller annen måte skal realisere oss selv, være noe mer og større, og at relasjonelle forpliktelser oppleves som forstyrrelser og begrensninger. Tidsklemma kjenner vi alle til. Det er heller ikke uvanlig å streve med å samarbeide med eksen om felles unger.
I så måte oppleves en og en halv time med De Urolige som svært meningsfullt. På et eller annet vis har de fleste av oss vært der. Men samtidig blir det også på et eller annet vis mulig å gå ut av teatersalen og tenke på at det er godt man ikke er der hele tiden. (Publisert 20.08.2020)