Med hjertet på rett plass

Multiplié dansefestival ved DansiT koreografiske senter i Trondheim har gjennom sin drøyt tjueårige eksistens

MULTIPLI´E

Alda av Katrín Gunnarsdóttir, Babel – visningsrom for kunst, 18. mars

4 Legs Good av Claire Cunningham, Rosendal teater, 18. mars

Jazz ain´t nothing but soul av Tabanka Dance Ensemble, Rosendal teater, 18. mars

Permission to speak med Claire Cunningham, Rosendal teater, 19. mars

Arrangert av DansiT i samarbeid med Rosendal Teater, 18.- 25. mars 2023

etablert seg som en av de store dansefestivalene i Norge. Med sitt fokus på langsiktige samarbeid og nettverk, bærekraft og interseksjonalitet er den en trofast og tydelig stemme i det norske dansekunstneriske landskapet. Festivalens utgangspunkt da den ble etablert som Trondheim Community Dance i 2004, var å gi Danselaboratoriet – et dansekompani for voksne personer med og uten funksjonsvariasjoner – en plass innenfor den profesjonelle samtidsdansen. Fokuset på å inkludere ikke-normative kropper for å bidra til å utvide mangfoldet av både dansekunstnere, dansekunstneriske uttrykk og publikum er slik en del av premissene til festivalen – en interesse som Coda-festivalen i Oslo også har meldt seg på i de senere årene.

I år gikk Multiplié dansefestival over åtte dager, fra 18.- 25. mars. Forestillingene ble hovedsakelig spilt på Rosendal Teater, men også i nærliggende gallerirom på Lademoen, i DansiTs studio og kunstnerverksted i det edgy området Svartlamon og koselige Rosendal kafé. Hver forestilling ble spilt to ganger, noe som gjør dem mer tilgjengelige for publikum, og det var også mulig å være med på sosiale sammenkomster og workshops. For billettene betalte publikum det de kunne, fra 75 til 250 kroner, og slik markerer festivalen sitt rause ønske om å gjøre det lettere for folk i dagens dyrtid å oppsøke dansekunsten. Jeg var så heldig å være tilstede på festivalen under åpningshelgen.

Kvinnelig intimitet

I gallerirommet Babel – visningsrom for kunst foregår den levende installasjonen Alda av Katrín Gunnarsdóttir, i krysningspunktet mellom dans og visuell kunst, gjennom fem timer, der publikum kan komme og gå som de vil. Jeg kommer inn i et rom dekket av hengende, transparente stoffer som fungerer som gjennomsiktige vegger i lyse, varme farger som gul, rosa og oransje. Jeg får tildelt et glass med noe jeg antar er cava, tar av meg sko og ytterklær og beveger meg innover i det labyrintiske landskapet til jeg møter på noen jeg går ut i fra er utøvere. To kvinner kledt i lyserosa og beige bukser og hvite blondetopper snakker lavt til hverandre mens de liksom fikser på hverandres klær. Jeg setter meg ned på gulvet ved siden av en annen publikummer. Snart kommer flere utøvere til og de blir en hel gruppe som fikser på hverandres klær og hår, og gjentar hverandres ord på en litt spørrende måte – ord som ’dytte’ og ’støtte’, og andre liknende to-stavelsesord. Jeg sitter og lytter en stund, og beveger meg videre i det jeg skjønner at materialet ikke utvikler seg noe mer. Jeg går lengre innover, til en del av rommet med mer dempa belysning, og der det er satt ut stoler til publikum, som en liten scene inni den store pågående installasjonen. To utøvere ligger på gulvet ovenfor hverandre. En tredje utøver kommer til, alle tre setter seg sakte med ryggen til meg, mens en lav lyd av stemmer kan høres. Utøverne fortsetter å bevege seg sakte rundt hverandre, uten å skape noen tydelige former eller bilder, og jeg blir sittende og lure litt på hva som foregår. Jeg tenker på den store forskjellen mellom opplevelsen av tid i et scenekunstrom versus et galleri, og at fem timer er lang tid for å holde et bevegelsesmateriale levende.

Alda er inspirert av kvinners kollektive fysiske arbeid og består av repeterende bevegelser og sang som rommer kvinnelig intimitet, omsorg og sammensmeltning gjennom bevegelse, lyd og materiale. Denne tematikken var tydelig tilstede i det gjennomgående feminint kodete rommet, med duse farger, et lavmælt, dyssende lydbilde og rolige, omsorgsfulle bevegelser. Installasjonen føyer seg inn i en tydelig billedkunst-logikk, med færre publikummere om gangen, og det rolige tempoet innbyr til å finne en slags fredfull hvile sammen med utøverne. Siden materialet ikke innehar noen særlig utvikling, er det ikke noe publikum trenger å følge aktivt med på, slik at de heller kan hvile blikket sitt på utøverne. Jeg kjente på et ønske om fordypning i materialet, for eksempel flere meningsbærende ord som kunne gjort samtalene mellom utøverne interessant å lytte til, og mer konkrete bilder i den delen av rommet som hadde en front. Likevel fungerer installasjonen godt som et pusterom i festivalen.

Fire ben er bedre enn to

Etter å ha spist en (gratis) vegansk potet- og purreløksuppe på Rosendal kafé, går jeg inn i sal 2 på Rosendal Teater til forestillingen 4 Legs Good av Claire Cunningham. Cunningham er i rommet, hilser velkomment og ber publikum sette seg der de er mest komfortable; bakerst ved barbordene eller forrest på gulvet på puter eller i sakkosekker. Scenerommet er preparert for en performance-lecture med et stort, hvitt back-drop, en mindre skjerm, et bord og en stol. Jeg finner meg til rette i en sakkosekk, og idet alle i publikum sitter, introduserer Cunningham seg ved hjelp av audio description (en lydbeskrivelse av visuelle elementer for blinde og synshemmede); hun er en selvidentifisert disabled og crip, skeiv kvinne, med kort hår, blå bukse, svart genser og to albuekrykker. Hun forteller at hun ikke lærte dans gjennom offentlig trening, men via mentorer, nysgjerrighet og utforskning. Hun leder publikum pedagogisk igjennom slides med overskriftene «Crutch Anatomy and Handling», «Crutch Dance Vocabulary» og «Contact Improvisation», mens hun både forklarer og demonstrerer hvordan hun beveger seg og trener med krykkene sine, som hun anser for å være en del av kroppen sin. Cunningham formidler sensitivt, tydelig og muntert, og foredraget er informativt og effektivt.

Hun nevner andre disabled-kunstnere som Bill Shannon og Jess Curtis, og hvordan førstnevnte med sin bakgrunn i hip-hop er opptatt av å gi bevegelser navn, slik at de kan identifiseres og gjentas, hvilket Cunningham også gjør. Hun ønsker at dansefeltet skal anerkjenne teknikker utviklet av personer med funksjonsutfordringer og har i følge DansiTs nettsider utviklet en egen stil hun kaller Quanimacy. Denne strategien er interessant i et maktperspektiv. Jeg lurer likevel på hva hun tenker om forholdet mellom virtuositet og dans, siden det å mestre ulike danseteknikker ikke nødvendigvis er så viktig lenger innenfor samtidsdansen. Det tilhører imidlertid den moderne dansen fra perioden rundt 1930 til 1950, med pionerer som Martha Graham og Merce Cunningham, som i stor grad bygget videre på balletteknikk, og der virtuositet i utøvelsen fortsatt stod sentralt. Fra og med den postmoderne dansen på 1960-tallet gikk man over til et mer funksjonelt syn på bevegelse; med utgangspunkt i at alle kropper kan bevege seg. Man tok i bruk bevegelsesprinsipper, strategier og kvaliteter som utøverne kunne tolke på sin egen måte. Jeg vil tro at det gagner utøvere med funksjonsutfordringer å jobbe ut ifra bevegelsesprinsipper heller enn å skulle tilpasse seg en bevegelsesstil, da det jo er en like mangfoldig gruppe som utøvere uten funksjonsutfordringer. Det er likevel fint å se og høre Cunningham forklare og demonstrere dansetrinnene sine, og kanskje kan teknikken hennes hjelpe noen med selv å komme i gang med å danse.

Mot slutten av foredraget viser Cunningham bilder av seg selv ute i naturen, mens hun henviser til akademikeren Julia Watts Belsers forskning på koblinger mellom personer med ulike funksjonsvariasjoner og klimaendringer. Hun forteller at det hender hun får spørrende blikk fra personer uten funksjonsutfordringer når de ser henne ute i naturen – som om hun ikke kan klare seg der ute i det ville og fri. Imidlertid hevder hun at det er bedre å ha fire ben enn to ute i naturen og at personer med funksjonsutfordringer besitter kunnskaper som majoriteten kan trenge i møte med klimaendringene, uten at hun går videre inn på det. Dette kunne det vært interessant å høre mer om.

Teknisk, afrikanistisk dans

Så er det duket for kveldens siste forestilling; Jazz ain’t nothing but soul av Tabanka Dance Ensemble, som er anmeldt tidligere her i Norsk Shakespearetidsskrift.* Idet jeg kommer inn i sal 1 på Rosendal Teater ser jeg utøverne Wolman Michelle Luciano, Joel Ramirez, Lacky Mahamed, Shirley Langhelle, Dana Hamburgo og Sarjo Sankareh på scenen. De er kledt i hvite, frynsete skjørt, kvinnene har hvite topper på mens mennene er i bar overkropp, og alle har ulikt utformede hvite kjeder av skjell rundt halsen. De står midt i en sirkel av gulvnære lyskastere. Bakerst på scenen sitter musikerne Sidiki Camara og Solo Diarra på den ene siden, mens sangerne Tracee Meyn, Siv Iren Misun, Stian Omole Jensen og Sanyu Nsubuga står på den andre siden. Koreografen og lederen for Tabanka Dance Ensemble, Thomas Prestø, introduserer forestillingen ved å fortelle litt om bakgrunnen, oppfordre til å applaudere utøverne underveis, og ber publikum om å ta del i et ritual der vi ser for oss en person vi er glad i, og som vi skal si navnet til høyt sammen. Og så setter ensemblet i gang; en kvinne danser seg inn i sirkelen med en glasskrukke med grønne vekster oppi på hodet, hvorpå flere utøvere følger etter på liknende vis; gjennom et gyngende/bølgete fysisk materiale. De bukter seg etter hverandre, danser i ring, og det hele fremstår som en representasjon av et ritual. En røykmaskin pumper kontinuerlig røyk inn på scenen, slik at det etter hvert dekker store deler av scenegulvet.

Forestillingen er et forsøk på å ta eierskap til jazzdansens røtter i ulike afrikanske kulturer, og belyser slik en lang, hvitvaska historie av kulturell appropriasjon. Enkelte mer slam-poetiske innslag peker direkte på forholdet mellom kolonialisten – den vestlige kulturen – og de kolonialiserte, som da representeres ved Tabanka. Forestillingen er en blanding av danseforestilling og konsert, og har en tydelig nummerdramaturgi, der ulike numre har ulike emosjonelle temperaturer; lidelse, glede, lek, desperasjon, sinne og hengivelse. Det danses flere soloer, duoer, trioer og gruppedanser med tilhørende inn- og utganger – som seg hør og bør i et dansekompani der alle skal få vise hva de har å by på. Utøverne benytter seg av den etter hvert så kjente Talawa-teknikken, utviklet av kompaniet selv, som baserer seg på en systematisering av til sammen 81 afrikanske og 56 karibiske danser. Det er ingen tvil om at dette er et omfattende, grunnleggende arbeid som vil gjøre det lettere for framtidige utøvere å lære seg afrikanistisk dans.* Det er også tydelig at dansen vi ser på scenen er teknisk og virtuos – den fremstår nærmest som en oppvisning i afrikanistisk briljans. Fokuset på teknikk kan spores tilbake til den problematiske antagelsen om at den melaninrike kroppen har en iboende rytmefølelse – som om dansen ikke er kompleks og må øves på over tid. Jeg tar meg likevel i å undre meg over hva en slik oppvisning skal avstedkomme utover beundring av utøverne og deres kropper – som for øyeblikket er forholdsvis avkledd. For øvrig har jeg sett Tabanka opptre ved Den Norske Opera tidligere, med en annen forestilling, men der jeg opplevde at det gjennomgående fokuset på teknisk briljans og emosjonell historiefortelling – som også har et kritisk potensial – passet bedre inn. I en samtidsdanskontekst opplever jeg i utgangspunktet dette fokuset som noe konservativt, likevel passer forestillingen inn i festivalen med sitt unike perspektiv på dans og koreografi. Og lørdagskvelden var Rosendal kafé tettpakket av et fornøyd festivalpublikum som fikk en konsert med musikerne fra forestillingen, og musiker Mattis Kleppen, i tillegg.

Å øve opp oppmerksomheten

Da jeg kom tilbake til sal 2 på Rosendal teater på søndagen, var det gjort klart for workshopen «Permission to speak» med Cunningham, i et tomt rom, med de oransje putene og svarte sakkosekkene fra dagen før langsmed veggene, og et mjukt, inviterende lydlandskap. Cunningham hilste på hver deltager, helt til alle hadde kommet og inviterte oss til å sette oss i en ring midt i rommet. Herifra forklarte hun planen for dagen, der hovedfokuset lå på å observere vår egen oppmerksomhet. Vi ble bedt om å gjøre en audiovisuell introduksjon av oss selv, før vi gikk sammen i par og byttet på å spørre om hva den andre liker, som en måte å bli kjent med hverandre på. Denne øvelsen ble gjentatt til alle hadde «hilst» på hverandre – rundt femten personer med og uten funksjonsutfordringer. Cunningham presiserte at hun liker å prate og å bruke mye tid, noe som passet gruppen bra. Etter øvelsen delte vi egne opplevelser og strategier i fellesskap; alt fra positive opplevelser rundt å kunne utdype svarene sine på hva en likte, igjen og igjen, mens andre opplevde situasjonen monoton og distanserende.

Etter lunsj gikk vi sammen i par og jobbet med ulike oppgaver knyttet til det perifere synsfeltet eller sidesynet –som brukes i stor grad under improvisasjon (og til daglig), men som ikke alltid er så bevisst. Vi jobbet både med utforskning og begrensninger knyttet til vårt eget og den andres synsfelt, og forble med samme partner resten av workshopen. Dette skapte en mulighet til å gå i dybden, noe som var fint. Workshopen varte i fire timer, og jeg satte pris på dens fokus på inkludering, selv om den kanskje ikke tilførte så mye nytt til improvisasjonsfaget utover det. Jeg var egentlig litt overrasket over at vi ikke skulle utforske hennes egen teknikk «Quanimacy» fra performance-lecturen dagen i forveien, og hadde sett frem til å teste den – men den gang ei. Senere samme dag var det mulig å være med på en intergalaktisk improlab, arrangert av Arnfinn Killingtveit og Anna Thu Schmidt fra ImproDans Trondheim, og på denne måten skaper festivalen rom for flere måter å utfolde seg på for festivalpublikummet.

Går i bresjen

Videre i programmet befinner gjestekurator Maryam Bagheri Nesami seg, med det alternative rammeverket folding possibilities, som eksperimenterer med ulike praksiser for kuratering og koreografi for kunstnere som lever med risiko. To performative hendelser presenteres under festivalen; Walk and Talk og a Roundtable, der fellesskap på tvers av ulikt kunnskapsgrunnlag, språk og erfaringer står sentralt. Med slike viktige initiativ videreutvikler DansiT gjennom Multiplié dansefestival fokuset på bærekraft, relasjoner og kunst på et dypere plan, og plasserer seg i en særstilling i norsk, dansekunstnerisk sammenheng.

*

Øvrige deltagende kunstnere/kompanier var WAUHAUS/Jarkko Partanen og Terike Haapoja, Jonathan Ibsen og Fredrik Petrov, The Web – studentene ved Choreomundus, HeinCo, Silje Solheim Johnsen, Bøler Samvirkelag m/Halla Ólafsdóttir og Eliisa Erävalos, Gutta med flere.

*https://shakespearetidsskrift.no/2021/05/dansekunst-med-klar-visjon-og-konsept

* https://www.dansenshus.com/artikkel/afrikanistisk-danseteknikk