Lidelsens estetikk

Jeg sitter i foajeen på Dansens Hus og lytter til en live synstolkning av The Basement av 71BODIES.

the basement

71BODIES

Koreograf og utøver: Daniel Mariblanca

Scenograf: Kjersti Alm Eriksen

Lysdesigner: Thomas Bruvik

Lydkunstner: Lykorgous Poryfris

Filmskaper: Ursula Kaufmann

Dansens Hus, 29. august 2024

Jeg så forestillingen et par dager i forveien, og nå spilles den tilrettelagt for personer med ulik grad av synshemning. Jeg forsøker å erindre hva jeg så og plassere beskrivelsene i én og samme opplevelse. Synstolk Magnar Kvalvik gjør en tapper jobb i å beskrive hva som skjer inne på studioscenen, uten at det blir for oppramsende eller melodramatisk.

He’s wearing a harness; a protective shield in front of his genitals…his vagina

Flinching, jerking, snappy

He grabs a bouquet of roses and pulls it towards his body, almost stabbing himself

He fasten the bouquet in the harness, the stem is now sticking out between his legs

Squirting rose pettals

Tidligere på dagen har jeg vært med på en såkalt berøringsvisning, eller en «touch tour», der de som har lyst kan være med på en taktil omvisning med beskrivelser av objekter, kostyme og scenografi. 71BODIES tar inkluderingsmandatet sitt på største alvor, her er det muligheter flere kan ta lærdom av; en liten handling med et større omfang. Men hva handler The Basement egentlig om? Hvilke bilder produseres i en forestilling som ønsker å «synliggjøre det usynlige» og dra oss med på en intens reise som det er «vanskelig å beskrive med ord»?

Inne på studioscenen sitter publikum diagonalt på to sider av en hvit løper. I enden av rommet står det et digert trebord foran en enda større reol. Jeg hadde en sånn oppbevaringshylle som barn, og tenker: dette skal vel forestille et barneværelse siden scenografien er disproporsjonal i forhold til Mariblancas kropp? Som beskrevet innledningsvis, flyr han rundt, naken, med høyhælte sko, og med ansiktet skjult bak en maske med babyansikt. Bevegelsene er spastiske og poppete, som om han beveger seg i stopmotion. Mariblanca drar benet bak hodet, vrenger kroppen og blir liggende på gulvet som en kringle. Han jukker på buketten han har festet i skrittet så rosebladene flyr ut i luften, alt i et anstrengt tempo. Dysforien iscenesettes og kroppsliggjøres, jeget blir et spill som det er for krevende å opprettholde. Mariblanca fjerner etterhvert harnessen og tar av seg masken.

Kill your darlings

Formuleringen «la kroppen snakke fritt», som brukes i programteksten, kommer fra en slags omvendt dualisme:Troen på at ved å kjenne etter og bevege seg slik kroppen ønsker, så vil man mane fram noe ektefølt og intimt, ikke bare hos utøver, men også hos publikum. I utganspunktet har jeg ikke noe problem med denne tilnærmingen - dance your heart out, men at en indre motivasjon fargelegger bevegelsene i den grad at det åpner for en umiddelbar forståelse, sympati eller noe ektefølt, er tvilsomt, og i beste fall evner utøver(e) bare å reprodusere det de kan eller er komfortabel med.

Jeg har litt vanskelig for å tro at 71BODIES stoler på denne tilnærmingen selv, etter som de pøser på med en visuelt sett ensidig og noe banal symbolikk, som enten sier det samme som kroppen til Mariblanca, eller underbygger den ulmende følelsen av å være i en skummel kjeller. Mariblanca smører den nakne kroppen sin inn med teaterblod, spiser blodig kjetting fra en treskål og får kilovis med lecakuler tømt over hodet, akkompagnert av tunge droner og et dunkelt rødt lys; Man kan trygt konstatere at det som har skjedd i dette rommet (eller dét rommet det skal forestille) ikke er bra.

Precautions: Explicit nudity

Transpersoner, særlig ungdom, er fire ganger mer utsatt for vold og seksuell vold enn sine cis-medsøsken. Det er en særlig sårbar gruppe som lett blir ofre for voksne som tilsynelatende vil dem vel. I tillegg kommer dysforien, en helt reell opplevelse av en uoverensstemmelse med egen kropp, eller – kanskje enda viktigere – hvordan andre anerkjenner ens egen opplevelse av seg selv. Dette er et komplekst tema som jeg opplever The Basement har lyst til å snakke om, men bare skraper borti. I sin søken etter fysisk autentisitet, forsvinner Mariblanca inn i seg selv og etterlater seg et rom med få tolkningsmuligheter og altfor mange visuelle klisjeer.

Men i den siste halvtimen gjør forestillingen en 180, og Mariblanca vender seg mot oss og spør om vi vil komme nærmere. Han omrokerer noen stoler og plaserer dem i en mindre firkant midt i rommet. Naken og klissete søker han berøring, og geleider noen publikummere til å sitte i firkanten, resten av oss blir bedt om å følge etter. De utvalgte publikummerne får utdelt hver sin gummiponcho som de kan å ta på seg: «If you decide to wear the cape, I will understand this as you want to play», sier Mariblanca til usikker latter fra salen. Med få enkle, men presise grep har rommet blitt til noe helt annet. Et rom som sitrer av forventning, og som trekker oss nærmere Mariblanca på en måte som både ufarliggjør og gjør han litt farlig samtidig. Etter at de få utvalgte har fått på seg ponchoen, stikker Mariblanca hodet ned i en bøtte og fester en bred strikk rundt hodet.

Ut av kjelleren og inn i lyset

Med bøtta festet foran ansiktet, navigerer han seg fram til en av de som er iført et beskyttende lag av gummi. Han legger bøtta i fanget på henne og beordrer henne om å holde den fast. Mariblanca frigjør hodet og titter opp med en dildo med maling på tuppen festet til munnen. Publikum fniser og folk begynner å flytte på seg for å se bedre. Med dildoen som pensel, maler Mariblanca store bokstaver på gulvet. Når han går tom for maling, må de få utvalgte hjelpe til med å påføre mer på dildoen. Det hele er komisk og anspent, en S/M-relasjon der en gjeng med uerfarne sadister blir usikre på om de gjør en bra nok jobb. Mariblanca er aller best når han inviterer folk inn og er tett på, og han kunne sikkert fått med publikum på nesten hva som helst.

The Basement er utvilsomt et forsøk på å fortelle en nær og sår historie, om transpersoner, kropp, oppvekst og identitet, og at det fortsatt er en lang vei å gå for at alle skal få lov til å leve som helt ekte mennesker. Ved å tilrettelegge og invitere inn andre publikumsgrupper (som på søndagen), åpner 71BODIES opp for spørsmål knyttet til hvordan og for hvem man produserer forestillinger, og eventuelt hvordan man kan tenke annerledes. Dessverre later forestillingen ikke til å bli helt enig med seg selv og presenterer en del motstridene ideer knyttet til dans og koreografi. For eksempel havner kroppen ofte i bakgrunnen til fordel for teatrale effekter som stjeler mye av oppmerksomheten. Jeg savner en mer synlig kritisk prosess, der lyd, lys og scenografi ikke har én oppgave, mens kroppen har en annen, og der alle delene jobber for å løfte fram kompleksiteten i det man ønsker å formidle.

Publisert 11.09.2024