Kunstterroristen

Tingenes tilstand

Av Neil LaBute

Oversettelse: Amalie Nilssen

Regi: Gianluca Iumiento

Scenografi: Ryall Burden

Kostymedesign: Jessica Romberg

Lysdesign: Markus Tarasenko Fadum

Lyddesign: Eirik Mordal

Musikkprodusent: Hilde Norbakken

Dramaturg: Endre Sannes Hadland

Med: Steffen Mulder, Ina Maria Brekke, Johannes Blåsternes og Ann Ingrid Fuglestveit-Mortensen

Kilden Teater, intimsalen, 28.september 2018, premiere

Filmen har mange fortrinn fremfor teatret når det kommer til muligheter for overbevisning innenfor en realistisk spillestil. Kameraet kan gå tett på med nærbilder, scener kan redigeres og klippes, fargefiltre kan skape effekter – og så videre. Men teatrets store fortrinn fremfor filmen er samlingen av fysiske kropper i samme rom – at publikum forholder seg til faktiske kropper og stemmer i nåtid. Men fysisk tetthet til tross, så ligger likevel fiksjonskontrakten mellom oss og det som skjer i scenerommet. Det er denne som holder oss fra å forsøke å tviste pistolen ut av hånda til Hedda Gabler, men er den eneste grunn til at Tingenes tilstand ikke overbeviser?

Veggene på Kildens intimscene er dekket av hvitt tøy, gulvet er hvitmalt, og nedfelt i gulvet ligger strimer med ledlys. De samme lysslyngene danner bokstaver på én vegg, samt rammer inn objekter og scenografiske elementer i rommet. Langs hver av de fire veggene befinner det seg lett opphøyde, små podier som kan tolkes som scener. Intimscenen er omgjort til et gallerirom og i motsetning til teaterrommet finnes det ingen tydelig anvist plass her for oss i publikum. Strengt tatt er det et rom som utgir seg for å være et gallerirom, men som samtidig fremstår tydelig som en scenografi. Hvite pidestaller i ulik høyde utgjør temporære sitteplasser, ettersom det tidlig i forestillingen blir klart at ikke bare skuespillerne, men også vi må belage oss på å bevege oss i rommet gjennom de nitti minuttene forestillingen varer.

Kjæresten som kunstprosjekt

Mens publikum altså surrer rundt i denne kunstgalleriscenografien så befinner deler av skuespillerne seg allerede i rommet. Steffen Mulder i rollen som Adam surrer rundt sammen med oss. Når kunststudenten Evelyn (Ina Maria Brekke) farer gjennom rommet og opp til en skulptur endres lyset i rommet fra hvitt til rødt – teateret er tydelig i gang, og vi befinner oss i et kunstmuseum hvor Evelyn nettopp har tråkket bak sperringene – hvilket får vakten Adam til å reagere.

I korte trekk handler Tingenes tilstand om Evelyn og kjæresten Adam. De møtes første gang i et museum hvor Adam er vakt, mens Evelyn er publikummeren med vandalismeplaner om å tegne en penis på en skulptur hun mener har blitt sensurert. Vandal i kunstens tjeneste, så å si. Adam har sympatier med prosjektet og velger diplomatisk verken å stoppe henne eller selv å bli involvert i hær(kunst-)verket, og et forhold utvikler seg mellom de to. Den nerdete og lett tykkfalne Adam kan ikke helt tro at Evelyn liker ham, og han gjør alt han kan for å leve opp til hennes forventninger – blant annet ved å gå ned i vekt og endre klesstil. Evelyn oppfordrer på sin side til disse endringene, mens Adams venner Phillip (Johannes Blåsternes) og Jenny (Ann Ingrid Fuglestveit-Mortensen) er mer ambivalente. Spenningen øker i alle relasjonene, og både vennskap og forhold settes i spill.

Frontalt og immersivt

Amerikanske Neil LaButes skuespill Tingenes tilstand (originalt The Shape of things, 2001) tar for seg kunstverdenen og spør hvor langt det er moralsk forsvarlig å gå i kunstens navn. Regissør Gianluca Iumiento og scenograf Ryall Burden har valgt å tolke dette bokstavelig gjennom altså å omgjøre scenerommet til et galleri for anledningen. Iumiento har valgt å utnytte den fysiske nærheten mellom utøvere og publikum gjennom å inkludere publikum i spillet. Dialogene som utspiller seg mellom utøverne spilles i mange av scenene ikke bare mot, men til enkeltpublikummere. Når Adam bekjenner sin kjærlighet for Evelyn så gjøres dette ansikt til ansikt med en publikummer, og ikke mot Evelyn. Dette bærer også enkelte av replikkene preg av ettersom de henvender seg til et ‘oss’ og ikke et ‘du’ (slik jeg finner det i den engelske versjonen jeg har liggende): «Husker dere?»

Publikum blir en utvidet del av karakterene, og vi bekrefter spillet gjennom å nikke og smile på oppfordring. Handlingen er også flyttet til Kristiansand, slik at lokale steder fungerer som referanser og knytter handlingen enda tettere til stedet. Forestillingen utspiller seg rundt oss, og jeg får inntrykk av at intensjonen er at vi skal la oss rive med av handlingen, oppslukes av den. Dette krever en presis timing av skuespillerne, og de leverer et høyt energinivå og en insistering i spillet.

Meta-moralisme

Noe av det første man ser når man entrer scenerommet er en lysende, hvit neonskrift: «Moralisme har ingen plass i et kunstgalleri». Men siden handlingen utspiller seg i hele rommet, så forsvinner dette budskapet bokstavelig talt litt i bakgrunnen.

Gjennom å inkludere publikum i handlingen, nærmest vikle handlingen rundt oss, så er muligens intensjonen at vi også skal tvinges til egne konfrontasjoner med stykkets spørsmål om moral og kunst: «Hva er kunst? Ligger det noen form for moralsk ansvar i et kunstverk? Kan man gjennom kunst skyve grensene for samfunnsdebatten om etablerte maktstrukturer uten å bryte etiske normer? Hva er kunstnerens rolle i samfunnet? Kan en kunstner gjøre hva som helst i kunstens navn?» Spørsmålene er presentert for oss allerede i teatrets presentasjon av forestillingen, og noen av dem er lettere å besvare enn andre. Ettersom forestillingen hviler mye på overraskelsesmomenter i dramaturgien skal jeg ikke avsløre sluttscenen, utover at den iscenesetter spørsmålene som del av Evelyns avgangsutstilling (som vi har befunnet oss i hele tiden). Denne vurderes kunstnerisk og moralsk ulikt av Evelyn og omgivelsene. Er hun en terrorist i kunstens tjeneste, eller avslører hun tvert i mot samfunnsstrukturer og bør anses som varsler?

Her har forestillingen et uavklart forhold til sin egen bruk av teatralitet, samt til kunstdiskurser, og kommunikasjonen blir dermed dobbel. Jeg er usikker på hvorvidt scenografien faktisk skal oppleves som et gallerirom, eller om den tydelige signaturen som scenografi er en villet effekt. Er det meningen at vi skal oppslukes i det vi ser, glemme at vi er i et teaterrom? Ønsket om å konfrontere oss med de spørsmålene som dramatiker Neil LaBute er opptatt av får ironisk nok en moraliserende effekt. Det er som om spørsmålene tvinges på oss, men uten at det egentlig blir skikkelig ubehagelig. Tingenes tilstand går ikke hardt nok ut til at spørsmålene den setter i spill blir aktualisert, og er samtidig for teatral til å fungere subversivt.