If it's not Baroque, don't fix it!

Hovedscenen på Dansens Hus er avkledd. Rigg, lyskastere og høyttalere er synlige, gulvet dekt av hvite dansematter; rommet er strukket så stort som det kan bli. Helt bakerst er det et bobbinett, en hvit men gjennomsiktig duk som det kan projiseres på. Koreograf og danser Jan Martens sitter på gulvet foran et klesstativ med et utvalg kostymer. Lyset er dunkelt, og jeg ser bare omrisset av kroppen hans. Jeg forestiller meg at han varmer opp, enda et tegn på noe avkledd, og et mulig bud om at Martens selv bare er et element på lik linje med de andre objektene i rommet. På duken er tittelen på forestillingen projisert: «Elisabeth get’s her way», et portrett av den polske cembalisten Elisabeth Chojnacka. Vi får vite at hun ble født i Warszawa 1939 og døde i Paris 2017, at forestillingen består av 7 soloer og kanskje litt mer.

Elle est belle

Når siste publikummer har satt seg, blir rommet mørkt og vi befinner oss nå i en kinosal. Den først filmsnutten vi blir presentert er ulike opptak av åpningsvignetter fra franske talkshows, klippet sammen

Elisabeth gets her way

Koreografi og dans: Jan Martens

Lyddesign på dokumentaren: Yanna Soentjens

Lysdesign: Elke Verachteert

Kostymedesign: Cédric Charlier

Videoutdrag: © Archives INA

Teknisk ledelse:Michel Spang/Elke Verachtert

Dansens Hus, 28. – 29. januar 2022

fra 60- og 70-tallet. De introduserer Chojnackasom en original, som noe utenom det vanlige: une femme énergique, une femme incroyable. I godt over halvparten av forestillingen hører vi på opptak av at hun spiller, men får aldri møte henne, bare høre andre snakke om henne. Et smart grep siden det gir oss muligheten til å danne oss et bilde av Chojnacka, eller mer presist: hvordan hun ble oppfattet i sin tid. Ingen enkel oppgave siden mye av informasjonen vi får er motstridene og sier lite om henne som person, sånn egentlig: Hun er vakker, løvinnen med den store røde manken, energisk og mye: en mann forteller at han må huske å trekke pusten når han er i samme rom som henne - hun er så intens! Et vitne om en tid der dyktige kvinnelige musikere var en kuriositet og «vanskelig» å forholde seg til: hva slags kvinne kunne være så lidenskapelig opptatt av et klaverinstrument fra 1400-tallet?

Dramaturgien er enkel og repeterende: vi blir presentert en video før hver dansesolo med en påfølgende tittel, komponist og årstall da verket er skrevet, og når Chojnacka fremførte det. Repertoaret strekker seg fra 1400-tallet til kontemporær kunstmusikk: Goretcki, Xénakis, Ligeti m.fl.Musikken er metallisk og hard, den minner om et 80-talls tv-spill, lyden av en Commodore 64. Jan Martens veksler mellom enten å gå inn i – eller befinner seg i – midten av rommet når lyset går opp, hver gang i et nytt kostyme. I første solo har han på seg en hvit skjorte med rysjer, og høy sløyfekrage med lange og løse ermer. En renessanseskjorte stylet med metallisk leopardtights og svarte ballettsko. Der dyremønster avkler datidens maskulinitetsideal og enkelt transformerer det til noe skeivt og finurlig. Han snurrer rundt og rundt på halvtå i takt med musikken, en stildans-jojo på kryss og tvers i rommet. Han stopper innimellom og tegner linjer i rommet med armer og ben, en formell og todimensjonal dans som minner om, eller kan si noe om, forgjengeren til det som nå er ballett.

I et intervju på Dansens Hus sine hjemmesider forteller Martens at han vil være et mellomledd, et slags tolkningsverktøy, mellom oss i publikum og den noe krevende musikken til Chojnacka[1]. Et fint utgangspunkt, men jeg aner et selvrealiseringsprosjekt under et lag av hamrende og repeterende cembalomusikk: hva er det Martens dans skal fortelle oss om Chojnacka?

Utmattende dans

I kveldens andre solo, blir Martens kropp synlig etter hvert som øynene våre blir vant til mørket. To spake sidelys fanger opp glitteret i den lille gulltrusen, og dansen er, som musikken repetitiv og øker i intensitet. Martens snur og vender seg i et høyt tempo, men forblir på stedet. Han kaster armene foran seg, slår dem strakt ut i takt med musikken. Kroppen blir et (rytme)instrument som viser det intrikate i rytmen. Når musikken brått stopper, hører vi den tunge pusten til Martens som forsøker å hente seg inn; instrumentet blir kropp igjen. Publikum klapper for Martens utfoldelse.

Dette gjentas i de tre påfølgende soloene, ikledd brun barokk silkeskjorte og smaragdgrønne sykkelshorts, kjole eller drapert i Adams drakt. Materialet refererer til den postmoderne dansen og særlig Trisha Browns bevegelsesrepertoar, en blanding av enkle mekaniske bevegelser og hverdagsgester. Det er en form for dialog mellom naturlige, klare måter å bevege seg på og små overraskelser i kroppsligheten og strukturen: raske skift på stedet, eller brått å bryte ut av mønsteret for å gå til et annet sted i rommet for så å begynne på nytt igjen. Denne strenge koreografien sammenfaller med at musikken blir mer repetitiv. Den minner om den minimalistiske komponisten Steve Reich, som bringer meg til en annen belgisk koreograf og kollega av Martens; Anne Teresa De Keersmaeker.

Samsvaret mellom musikk og bevegelse gjennom rytme og intensitet oppleves som en åpenbar koreografiskløsning, heller enn en utforskning av hva musikken til Chojnacka kan være. I Martens tidligere arbeider som har gjestet Dansens Hus, henholdsvis The dog days are overi 2015 og Rule of Three i 2019, jobbet han også med ulike rytmer, utmattelse og dans som et språk i seg selv. Dans, kropp og musikkinstrument er ikke det samme og leses forskjellig, men som en oversetter av et krevende musikalsk lydbilde opplever jeg til nå at Martens’ dans ikke bidrar til å skape en bro mellom meg og musikken, men er noe som driver ham til å danse, noe som jager kroppen hans.

Man har bare ti fingre

Når vi endelig får se et videoklipp av Chojnacka, sitter hun foran en cembalo og forklarer flokete og komplekse partiturer som er skrevet for henne. Hun viser med fingrene hvordan den ene tommelen går på det øvre klaviaturet, mens resten av fingrene forblir på det nederste klaviaturet, og motsatt for den andre hånden. Om hvordan det ikke nødvendigvis er lyden som skapes, men koreografien av hendene, som er i fokus, at tomlene skal gå mot hverandre, mens de andre fingrene går vekk fra hverandre. Noen ganger er det tempo som øker, samtidig som man må holde på en bestemt rytme. Hun vrir og snur på overkroppen for å komme til, og skifter lett mellom de ulike komponistene. Det er intenst og fascinerende.

Chojnacka er lavmælt, virker avslappa og konsentrert. Hun snakker om lesningenog tolkning av neumer, ligaturer, umålte preludier, utsmykning, tempi og musikalsk betydning. Om spørsmål knyttet til utøveren av gamle verker som musikeren må svare på, og at det selv med hjelp av eldgamle musikalske avhandlinger, stilles krav til om vedkommendes løsning er riktig eller autentisk. Hun forklarer hvordan samtidspartiturer med andre typer notasjoner, enten ved bruk av klassiske eller nyere notasjonstegn, om hvordan det skaper mange vanskeligheter for utøveren med å lese og forstå deres musikalske betydning. I en kort intervjusnutt med György Ligeti forteller han at det ikke nødvendigvis er det intrikate i stykkene han har skrevet til Chojnacka som er det merkverdige, men at det var ikke mulig å skrive slike partiturer tidligere fordi hun er den eneste som kunne gjennomføre det. En tydelig kontrast til den informasjonen vi får i begynnelsen av forestillingen. Chojnacka er kanskje en cembalo-nerd, men først og fremst er hun en dyktig musiker som behersket sitt instrument og enda litt til.

I den avsluttende soloen har Martens på seg en rød overall med hvite ankelsokker og joggesko. Dansen er fortsatt repetitiv, men mer lidenskapelig. Musikken er også repetitiv, men har en nesten umerkelig utvikling, som en rullende snøball som plukker med seg ting på veien; en slags transformerende loop. Underveis kommer det korte blitzlys som i en brøkdel av et sekund sluker aller farger og visker ut hele scenerommet. Det gjør nesten vondt i øynene etter å ha sittet så lenge i det halvmørke rommet. De uregelmessige lysglimtene utvikles til en jevnere takt og blir en strobe. Martens endrer kroppsspråk og går inn i noe som ser ut som klubbdansing. Hanlener hodet bakover og smiler, pumper med armene og overkroppen i takt med musikken. Han digger med. Det trekkes lange linjer fra barokken til nåtidens klubbing. Jeg dras i to retninger, tilbake til da cembaloet var datidens rockeinstrument og til en undergrunnsklubb i Brussel. Jeg tenker på hvordan barokkens dataspillklang rev i dansefoten, om hypnotiserende og fengende techno og at lysten til å danse er den samme. En av kveldens fineste scener, der dans, musikk og lys transporterer oss til en annen tid, eller flere steder på likt. Nåtid, datid, eller et helt annet sted.

Som et portrett fungerer Elisabeth gets her waygodt. Særlig videoklippene er satt sammen på en drivende og bra måte, som skaper rom for tolkning, oppklarer og forteller oss om verdenen rundt Chojnacka like mye som om henne selv. Valget av musikkstykker gir et rikt innblikk i hennes repertoar og bredde. Jeg opplever kostymene som en fin kontrast til det strenge og gjentagende i musikken, og peker mot utenforskap og hvor lite som skal til for å bryte med normen. Koreografien og Martens’ dans oppleves tidvis uklar og oscillerer et sted mellom ‘jeg vil gi mening til’ og ‘jeg vil danse til’, ofte havner den i den siste. For Martens’ koreografi legger ikke til noe mer, men understreker, stort sett, bare det som allerede er. Han slår i takt med takten, danser intenst til det intense, repeterer det repetitive, blir liggende på et trygt sted på overflaten av musikken, og dykker sjeldent dypere enn til det som vi publikum allerede har tilgang til.