Giitu, ČSV!

Ušllu, eller Oslo, er den norske byen der det bor flest samer. Det var derfor på høy tid at vi fikk en teaterfestival

Ušllu Álbmotgaskasaš Teáhterriemut 2023

MATRIARCY av Pauliina Feodoroff

Regi og aktører: Biret Haarla Pieski, Gáddjá Haarla Pieski, Satu Herrala, Outi Pieski, Eséte Eshetu Sutinen, Hanna Parry, Pauliina Feodoroff

Black Box teater, Store scene 8.mars 2023

STARTING FROM STARING av og med Biret Haarla Pieski og Gáddjá Haarla Pieski

Lille scene 9.mars 2023

IKUMAGIALIIT (De som trenger ild) av og med Laakkuluk Williamson Bathory, Cris Derksen og Christine Tootoo

Store scene 9.mars 2023

PRESTEN OG SJAMANEN av Makka Kleist

Med: Makka Kleist og Svenn B. Syrin

THE VIEW (Utsikt) av og med Makka Kleist

Lille scene 10.mars 2023

BLODKLUBB

Blodklubbledere: Sigbjørn Skåden, Bernt Bjørn, Kristin Bjørn, Kristina Junttila

Gjester: Hilde Kristin Liu Skoglund og Ondt Blod

Store scene 10.mars 2023

MANE MAN / MANE MANE av og med Marita Isobel Solberg

Lille scene 11.mars 2023

NORDTING

Regi og kunstnerisk leder: Amund Sjølie Sveen

Store scene 11.mars 2023

som viser samisk teater og dans, men også scenekunst fra andre urfolk. Under hele festivalen var det også samtaler, presentasjoner av duodji, en egen liten bokhandel med bøker av og om urfolk, plutselige diktopplesninger, live-maleri og performancer.

Den kunstneriske kvaliteten på det som ble vist er meget høy. Nytt av året er at teatersjef Jørgen Knudsen har satt ut kurateringa av festivalen. Det er uklart hva som er grunnen til dette, og jeg savner at teatersjefen tydeliggjør hvorfor han har gjort dette valget.

«Kunsten er en forlengelse av hvem vi er. Uten et levende og kraftfullt kunstfelt forvitrer vi», sa Maria Utsi på et høringsmøte for Sannhets- og forsoningskommisjonen 6. mars. Denne nødvendigheten av å synes og at kunst ikke kan skilles fra annen livspraksis, gjennomsyrer hele festivalen. Samtidig viser de unge samiske kunstnerne til en vei ut av et uføre vi er havnet i når det gjelder utbygging av naturen og brudd på urfolks rettigheter. De viser en vei vi ikke har råd til å la være å følge. Men det er en hard kamp – staten Norge er skyldig i et pågående menneskerettighetsbrudd. Finansavisens styrtrike redaktør Trygve Hegnar skrev nylig på lederplass at: «det er på tide å sette samene litt på plass» og at «vi» ikke kan la samene herje med «oss». I et debattinnlegg i Aftenposten skrev Leiv Sem som er førsteamanuensis ved Nord universitet, i et svar at: «Den norske majoritetsbefolkninga er systematisk trena til å oversjå samiske rettar. No ser vi konsekvensane.»

Kontrafaktisk urfolkshistorie

Festivalens første forestilling var den teatrale boklanseringa til Siri Broch Johansen, eller Juho-Sire. Det er sceneteksten Sabmie ovttastuvvon siiddat, friddja máilmmi duddjot teáhtera bokte – teatrale forsøk på å skape en ukolonisert verden som skal lanseres. Juho-Sire er allerede i gang år vi kommer inn i foajeen på Black Box teater med ukulele og en av sangene fra teksten. Hun er ikledd en rød kofte. Når vi kommer inn i teatersalen er det hengt opp kart og flagg på veggene. Kartene fra det kontrafaktiske universet i sceneteksten viser Sabmie ovttastuvvon siiddat – som er det sabmienes land, øyene i vest: Vulkan, Britannia – som er bebodd av norvegere og Tatanka der tatankerne bor. I teaterrommet sitter vi i en tilnærmet sirkel. Alle får et eksemplar av teksten som skal leses. Vi skal lese den sammen. Denne teaterhendelsen er, ifølge Siri Broch Johansen, et forsøk på å dekolonialisere teateret, og på å dekolonialisere verden på utsiden.

Fantastisk historie

Siri Broch Johansen leder lesinga. Først er det loddtrekning om i hvilken rekkefølge scenene skal leses. De som vil får utdelt roller de skal lese. Historien er sprelsk, småvittig med en satirisk undertone. Den handler om matriarkatet Sabmie som driver med diamantutvinning, slagget fra gruvedrifta på Dobrie dumpes i Oslofjorden. I området på Dobrie bor moskusfolket. De er en klamp om foten på den sabmiske makta, ettersom de nekter å forstå at det ikke finnes en egen plass for dem i det moderne samfunnet som Sabmie nå har blitt.

Det er på en måte en didaktisk situasjon. Vi leser en historie om et fiktivt samfunn sammen og vi lærer om undertrykkelsesmekanismer, statsdannelser og om ødelegging av naturen. Teksten er skrevet på nord-samisk og oversatt til norsk. Scenespråket er norsk denne gangen fordi mange i publikum ikke kan samisk. Det norske språkdrakten teksten har fått har en røff snert og fin temperatur. Historien slekter på den tradisjonelle eventyrtradisjonen, der fortellingene ofte har et moralsk budskap. Publikum må selv ta ansvar for at det skal bli en vellykka teaterhendelse og at historien skal bli presentert.

Matriarchy

Under Venezia-biennalen i fjor ble de nordiske paviljongene omskapt til Den Samiske Paviljongen. Matriarchy ble laget til biennalen og hadde premiere der. Matriarchy er en performance i tre deler som også inneholder et videoarbeid. Pauliina Feodoroff står bak verket. Hun er en skoltesamisk teaterregissør, kunstner og landvokter. Matriarchy har hun skapt sammen med Biret Haarla Pieski, Gáddjá Haarla Pieski, Satu Herrala, Outi Pieski, Eséte Eshetu Sutinen og Hanna Parry. Den viser gjennom et sorgtungt alvor hvordan skogene og naturen i Finland ødelegges av industriell skogsdrift. «De samiske skogene blir hogd ned for å lage toalettpapir», sier Feodoroff. Naturskadene er voldsomme og for jævlige. Men på tross av disse tunge og svært deprimerende kjensgjerningene klarer Feodoroff og de andre aktørene å skape et glimt av håp for ei bedre framtid for natur og folk.

Å møtes

«Urfolk og ikke-urfolk har aldri hilst ordentlig på hverandre», sier Feodoroff for å forklare første del av performancen. Foajeen i Black Box teater er full. Feodoroff og de andre aktørene brøyter seg vennlig en vei gjennom folkemengden. Denne «veien» blir scenen under første del av performancen. En etter en kommer de og presenterer oss for objekter som kan knyttes til samisk kultur. Det er en ordløs dans og blir en slags rituell hilsningsseremoni. Kunnskap om samisk håndverk – duodji – er en viktig del av samisk kultur. Danserne bærer fram skaller (samiske skinnsko), fiskegarn, kofter, reinbein, myrull, gåsunger, silkeband, lav, røtter, fuglefjær, sennegress, foto, abstrakte akvareller, reinhorn med sølvsmykker, reinmose og mye mer som en strøm av dansende informasjon og kunnskapsdeling. Danserne er ingen hvem som helst, de er internasjonale stjerner som for eksempel Biret Haarla Pieski og Gáddjá Haarla Pieski, som jeg skal komme tilbake til seinere. Presentasjonen av objektene foregår uten lyd. Det er alvorlig, vennlig, men også sorgtungt.

Heling og fornying – History and herstory

Andre del av Matriarchy foregår i den store teatersalen på Black Box. Et videoarbeid projiseres på bakveggen. Publikum sitter på tre sider av scenegolvet der danserne/aktørene er. I taket henger telt opp ned. Bannere kommer fram etter hvert, blant annet en med «Urfolks rettigheter er ikke valgfritt» og «ČSV». I midten av scenerommet henger en bålkjele. Videoarbeidet viser hvordan naturen i den finske delen av Sapmi ser ut etter industriell trehogst. Vinterbeitene til reinen blir ødelagt, naturen blir ødelagt. Feodoroff og medaktørene hennes viser ikke bare de nitriste konsekvensene av utbyttinga av urfolk og natur, de kommer med forslag til hvordan skadene kan leges: «My work proposes ways to protect the last remaining old growth forests and let the logged areas have a time to heal.Our message is, please do not buy our land, buy our art instead.» Det er matriarkalske verdier som omsorg og kollektivismeMatriarchy løfter fram.

Starting from staring

Biret Haarla Pieski og Gáddjá Haarla Pieski står bak både konsept og utførelse av Starting from staring. De er fra Ohcejohka som ligger i den finske delen av Sápmi og har sin danseutdanning fra Finnish National Opera Ballet School og fra P.A.R.T.S. i Brüssel. De har laget mange forestillinger sammen, de var med i Matriarchy og ble i 2021 nominert til Young Artists of the Year under Riddu Riddu-festivalen.

I Starting from staring kommer vi inn til et tomt scenerom. De to søstrene er kledd i ledige og luftige klær i hvitt og grått med abstrakte mønster. På ryggene deres er mønsteret to øyne – blikk er sentralt i dette verket. Det er helt stille. De ser rolig på oss, holder blikket lenge på samme sted. De ser på hverandre. Danserne beveger seg mykt ved siden av hverandre, rundt hverandre. Det er alvorlig, men mildt og vennlig. Etter hvert kommer lyder inn. Lydene gir assosiasjoner til natur. Det er lyd fra fugler – er det en grågås-flokk? Det er surring fra insekter – er det fluer eller mygg? Det er rasling av/i løv. Bevegelsene oppleves organiske og knyttet til natur. En spesielt fin sekvens er når de jobber med svømmebevegelser mot bakveggen. På et tidspunkt dukker det opp et hvitt, ubeskrevet ark som de holder fram. Arket gjemmes og dukker opp igjen. Det er en åpenhet i arbeidet som inviterer til handling og en ny kollektiv start.

Grønland

Festivalen presenterer ikke bare samisk scenekunst, men også inuittisk. Laakkuluk Williamson Bathory, Cris Derksen og Christine Tootoo viste Ikumagialiit (De som trenger ild). Scenerommet er i starten helt mørkt. Så tennes ild, et slags bål, på høyre side. Det pustes, det er liv. Musikken bygger seg opp. Det er strupesang, stemmer som samples og som aktørene synger over. Cris Derksen er en klassisk cellist som spiller så det kjennes inn i ryggmargen. Hun lager sitt eget musikalske uttrykk ved å blande urfolkmusikk inn i det klassiske. Laakkuluk Williamson Bathory bruker en steinkvern som perkusjonsinstrument. Christine Tootoo spiller trommer, synger og spiller trekkspill. Derksen har hvite klær i moderne inuittisk stil. På hodet har hun en caps med NEECHI på. Neechi kommer fra cree-folkets språk og betyr noe sånt som «urfolk-person» eller «venn». Tootoo har en hvit og svart anorakk-aktig kostyme. Williamson Bathory er kledd i en svart, vid kjole.

Uaajeerneq

På et tidspunkt blir Laakkuluk Williamson Bathory bundet og kneblet og dekket av reinskinn. Når hun igjen avdekkes, er ansiktet hennes forvandlet til en maske. Dette er uaajeerneq – inuittisk maskedans. Fjeset er malt svart og har stripemønster. Tradisjonelt ble sot brukt for å få svart farge og dyreblod for rød farge. Et bein, eller en liten pinne, plasseres på tvers i munnen slik at ansiktet får en ny form. Masken markerer at aktøren er en annen, noe annet, ikke nødvendigvis et menneske. Laakkuluk Williamson Bathory beveger seg mykt mot oss i publikum. Hun klatrer opp langs benkeradene og kommer tett inn på oss og henvender seg ordløst, men med pust og av og til lyd, noen ganger en guttural stemme. Musikerne på scenen blir akkompagnatører. Kjapt og mykt beveger aktøren seg rundt. Hun både flørter, skremmer og får opp pulsen til publikum. En publikumer blir med i en liten dans, til andre gir hun imaginær drikke fra skålformede hender, eller inviterer til fysisk respons – hun gir individuelle møter. Forestillinga fortsetter på scenen, maskedanseren vasker av seg maska og fortsetter musikalsk. Det hele oppleves som vellykka fornyelse og kontinuitet av inuittisk tradisjon.

Makka Kleist

Makka Kleist er skuespiller og dramatiker. Hun viste to forestillinger under festivalen: Sjamanen og presten og The View/Utsikt. I Sjamanen og presten som hun spiller sammen med Svenn Syrin møtes den dansk-norske presten Hans Egede (Svenn Syrin) og den grønlandske sjamanen Inuk (Makka Kleist). Spillestilen er tradisjonell. Vi får på en humoristisk måte presentert hvordan den kristendommen som Egede kommer med er irrelevant i det grønlandske samfunnet. Under den lattermilde overflaten ligger et stort alvor i konsekvensene kolonialiseringa fikk for inuittisk språk, tradisjon og kultur. Jeg savner at karakteren Hans Egede får mer kraft og styrke. Her blir han litt tusseladd og en endimensjonal karakter. Det blir vanskelig å tro på at han og kristendommen hans hadde noen som helst autoritet. Det gjør også karakteren Inuk svakere at hun ikke har en sterkere motkarakter å spille mot.

I The View (Utsikt) sitter Kleist som en eldre kvinne ved et bord med en tekopp. Hun forteller sin historie. På bakveggen vises en film. Vi ser scener fra hverdagsliv de siste femti årene, kronologisk fram til i dag. Først fra mennesker som lever et tradisjonelt liv med jakt og fiske til nåtidas liv i boligblokker. Disse er så dårlig bygget og så lite lydisolerte at naboenes miserable liv med alkoholisme og sosial nød kommer tett innpå. Kleists karakter forteller rørende og alvorlig om kolonialisering og tapet av kultur og tradisjon. Jeg tror på karakteren, og jeg synes at denne enkle fortellingen fungerer bedre som dramatikk enn Sjamanen og presten.

Blodklubb

Det er Ferske Scener som står bak Blodklubb. Blodklubblederne er Sigbjørn Skåden, Bernt Bjørn, Kristin Bjørn og Kristina Junttila. Blodklubb er en serie av performative møter der aktørene og publikum skal forske i forholdet mellom genetikk og kultur – spesielt med fokus på samisk og norsk kultur. I teatersalen plasseres publikum rundt store runde bord. Det er en bar på den ene kortsiden der vi kan kjøpe drikke. På den andre kortveggen er scenen der hard-core-bandet Ondt Blod spiller. Det er feststemning. Og det blir servert blodklubb, eller gumppus, som er tradisjonell festmat fra Sigbjørn Skådens trakter. En video viser hvordan blodklubblederne tar en gentest – dette blir utgangspunkt for en personlig undersøkelse av hvor de kommer fra og hvor de skal. Og publikum involveres og inviteres til å finne sine utgangspunkt og tanker om veien videre. Vi deles i fire grupper: høy og lys, lav og lys, høy og mørk, lav og mørk. Blodklubblederne har hver sin gruppe og representerer hver sin nordnorske arketype: «Den samiske aktivisten» (Sigbjørn Skåden), «Forskeren» (Kristina Junttila), «Offeret for fornorskning» (Bernt Bjørn) og «Bæreren av norsk skyld» (Kristin Bjørn). Publikum kan migrere til en annen gruppe om de føler for det. Publikumsgruppene blir bedt om være med i en konkurranse ved å lage et teatralt innslag hver som skal bedømmes av et dommerpanel som består av de eldste i salen. Det blir en øvelse i å skape noe sammen med mennesker du aldri har sett møtt før eller ikke har et forhold til. Det fungerte overraskende godt og selvsagt vant de små og mørke konkurransen overlegent. Til slutt svingte alle seg i dansen til musikk av Ondt Blod.

Mane mane

Marita Isobel Solberg er billedkunstner, sanger og komponist. Hun er fra Manndalen i Troms. Hun viste Mane Mane under festivalen. Det er en performance der hun bruker seg selv som utøver i møte med et objekt laget av hvit saueull. Scenerommet er helt mørkt før vi skimter noe hvitt og vi hører Marita Isobel Solberg puste og etter hvert chante. Hun beveger seg krabbende, hun reiser seg opp. Hun er ikledd en svart trikot – fokuset rettes mot det hvite store objektet. Hun henger det på en krok og heiser det opp. Vi ser at det består av tykke ulltråder snurret sammen til en mange meter lang slange. Marita Isobel Solberg chanter svakt, av og til ligner det joik, andre ganger er stemmen rå, høy og sterk. På et tidspunkt gir hun publikummere på første rad hver sin tråd å holde i. Det er som om hun ber dem inn for å hjelpe seg i å nøste opp eller skape noe annet av tråden. Hun bruker bokstavelig talt et urtradisjonelt materiale til å skape fysisk forbindelse mellom seg og andre mennesker.

Nordting

Festivalen ble avsluttet med Nordting. Det lukter for en nordlending herlig hjemmevant når vi kommer inn i teatersalen. Det lukter tørrfisk. Nordting er Amund Sjølie Sveens prosjekt. Dette er versjon 68, og for første gang i Ušllu. Det har vært Nordting med sitt eget riksvåpen løven med reinsdyrhode rundt hele nordkalotten – fra Alaska til Russland og Svalbard. Hvert sted blir lokale saker stemt over, og hvert sted deltar lokale aktører. Denne gangen var det Jernbanearbeidernes musikkorps som deltok med sin versjon av «Sami Ædnan».

Fokuset er alltid på nordområdene og på aktivisme. Publikum er med på samiskkurs ledet av Siri Broch Johansen, vi synger Bangsundsangen og stemmer over saker som har med nordområdene å gjøre. Det blir blant annet vedtatt av vindturbinene på Fosen skal rives og at gatenavnene ved Black Box skal skifte navn til Kautokeinogata på nord-samisk og Fosen-veien på sør-samisk. Seansen avsluttes med vodkaservering og at skiltene henges opp utenfor, der også inngangen er prydet med ett av Nordtings slagord: «Make the north great again».

Akutt viktig

Festivalen er over og den opplevdes som akutt viktig med sin presise timing. Forestillingene hadde gjennomgående svært høy kunstnerisk kvalitet. Sterke inntrykk ga også presentasjonene og samtalene i mellomrommene mellom forestillingene. Samtalene ble ledet av Liisa Rávná Finborg som var den som kuraterte den samiske paviljongen under Venezia-biennalen i fjor. Diktlesingene med Timimie Marak, Beaska Niilas og Ida Benonisen står som høydepunkter. Det gjør også sangen og dansen til grønlandske HH Suersaq.

Det norske samfunnet har en ting å gjøre, og det er å sørge for at de samiske kunstnerne og kunstnere fra andre urfolksgrupper får betalt for den viktige jobben de gjør.

(Publisert 15.03.2023. Oppdatert/rettet 19.03.2023)