Gåtefullt mesterportrett

«Jegeren Gracchus» er en av Franz Kafkas (1883-1924) etterlatte korttekster, publisert posthumt i

JEGEREN GRACCHUS

Av Franz Kafka

Regi og manus: Lars Øyno

Co-regi: Isshi Youki

Scenografi: Soichi Nono

Kostymer: Kaishi Iwao

Lysdesign: Shigeo Saitou og Jan Skomakerstuen

Musikk: Akinori Inaba

Produsent: Nemi Colette Bang

Dukkeførere: Edo Dennai, Isshi Youki, Tamiko Youki, Marina Youki, Toyo Mano, Nagisa Tsuchiya, Romi Narita

Skuespillere: Mika Hibiki, Hanne Dieserud, Gisle Hass

Grusomhetens teater med The Marionette Troupe of Japan ISSHI-ZA

Norgespremiere på Grusomhetens teater, 20. oktober 2023

samlingen Beim Bau der Chinesischen Mauer (1931). Den skildrer en dag i den italienske byen Riva del Garda da det ankommer en båt med det flere hundre år gamle liket til jegeren Gracchus. Borgermesteren har blitt oppsøkt av en due på størrelse med en hane natten i forveien, og blitt fortalt at jegeren skal ankomme og at han må ta imot ham på vegne av byen. Første halvdel av teksten skildrer bybildet og menneskene der i sine gjøremål samt båten som legger til kai, med stor visuell detaljrikdom. Andre halvdel er viet møtet mellom borgermesteren og den avdøde jegeren, og samtalen dem i mellom. Den er gåtefull og drømmeaktig, Gracchus er på samme tid både levende og død, viser det seg, på evig reise i båten ute på verdenshavene, ute av stand til å nå over til den andre siden. Ingen vet hvorfor, det er blitt gjort en feil (av styrmannen, tror man) og det er ingenting å gjøre med. Ingen kan hjelpe ham, og ingen ville gjort det heller om de hadde kunnet. Det er nådeløst fatalistisk, en endelighet og evighet det er vanskelig helt å ta innover seg. Ikke noe håp. Og ikke noen mening bak det hele. Et feilgrep bare, ingens skyld.

Et dukkeliv

Samarbeidet Grusomhetens teater har inngått med den japanske marionettruppen ISSHI-ZA har resultert i en helstøpt forestilling som både teknisk og kunstnerisk fremstår særdeles gjennomført og gjennomtenkt. I forestillingen, som hadde premiere i Tokyo 5. oktober 2023, kombineres et minutiøst marionetteater med større figurer og levende skuespillere. Tekstens visualiserende skildring av bybildet og hverdagslivet som går for seg der er fornøyelig presist illustrert av halvmeterhøye marionetter i ulike roller: En yngre og en eldre gutt spiller terning; to menn ved et langbord drikker øl av store krus; en grønnsakshandler tilbyr varene sine; en ung jente henter vann i en bøtte. Den yngste gutten fryder seg over heldige kast, og godter seg når motstanderen er mindre heldig. Øldrikkerne blir fullere og fullere, før den ene sovner over bordet. (Omsorgen dukkeføreren utviser overfor den sovende er en rørende scene i seg selv.) Det virker som et ganske greit liv de lever, de levende i Riva. Et unntak er jenta som fokusert og rutinert henter bøtte på bøtte med vann forestillingen igjennom, som inkarnasjonen av gledesløs ensformighet.

Enmannsorkester

Musiker Akinori Inaba utgjør alene et lite orkester der han, godt synlig plassert i høyre utkant av scenen, trakterer en rekke tradisjonelle japanske blåse-, strenge- og slagverkinstrumenter i et bevegende lydbilde som harmonisk ledsager handlingen. I tillegg til alt det andre som lokker på oppmerksomheten vår er også dette fascinerende å følge med på.

Boys will be boys

Senere kommer et tyvetalls smågutter inn på scenen, i rekker på fem styrt av hver sin dukkefører som lar dem herje rundt, fnise og hoje på smågutters vis. Nå bæres omsider den døde Gracchus inn i rommet hvor han skal treffe borgermesteren. Likkledet løftes av og en menneskestor skikkelse med langt, tjafsete skjegg og hår viser seg. Han har store gestikulerende hender.

Man forsøker å hysje på småguttene, de enser det ikke. Vi venter på at den viktige samtalen mellom Gracchus og borgermesteren skal begynne, men det er ikke ørens lyd å få. Guttene herjer og hojer, det er nesten så man blir litt irritert, kan de ikke høre etter? Nå vil vi videre! Det er en paradoksal opplevelse å bli ergerlig på en gruppe ustyrlige marionettdukker. Endelig tar styrmannen grep og får jaget dem ut av rommet.

Den evige jøde

Jegeren Gracchus døde på jakt. I ferd med å skyte en hjort skled han og snublet ned en skrent. Det gjorde ham ingenting, han «hadde vært glad for å leve og var glad for å være død», som han forteller borgermesteren. Problemet oppsto først når noen svingte feil og han forble seilende retningsløst rundt på havet, ute av stand til å nå sin endelige destinasjon.

Kafkas fortelling assosieres med legenden om den evige jøde, og også med Kafka selv, ettersom Gracchus et sted i samtalen mystisk slår fast at «ingen vil noen gang lese det jeg skriver her.» Jødemotivet er til stede i forestillingen både i begynnelsen og mot slutten, da det dekkes til et tradisjonelt jødisk måltid med en sjuarmet lysestake på bordet.

Det ender med at alle på scenen faller overende og dør, en etter en: De trivielle, lykkelige livene deres avsluttes når tiden er inne slik det er meningen at de skal. Ingen blir igjen med den ulykkelige Gracchus.

Artaud-referansen

Grusomhetens teater bekjenner seg til Antonin Artauds (1896-1948) teaterteorier, hvor målet (meget forenklet beskrevet) er et teater som kommuniserer direkte til sansene uten å gå omveien om den språklige forståelsen. Teknikken kan bestå i å kommunisere mer kroppslig enn med ord, som i åpningsscenen hvor Mika Hibiki vrir seg på gulvet, liksom strekker seg oppover mens hun stønner og jamrer seg. Den viser seg også i stemmebruken til Hanne Dieserud (som gir stemme til Gracchus) og Gisle Hass i rollen som borgermester, der ordene dras ut i tid og det dveles lenge ved hver stavelse. Slagsiden til disse teknikkene er at de like gjerne kan virke fremmedgjørende som åpnende på et publikum oppfostret i en norsk, tradisjonelt verbal, teatertradisjon. I stedet for å bryte igjennom forstandens begrensende mur kræsjer de i den. Som publikum har jeg opplevd begge deler på forestillingene deres, og jeg synes det er vanskelig å vurdere akkurat hva som gjør at det fungerer noen ganger, og noen ganger ikke. Det kan være meg, og det kan være dem. Men at vi har et teaterkompani her i landet som (i en mannsalder allerede!) utrettelig og dedikert jobber med å realisere Artauds teatervisjoner er i seg selv en helt eksepsjonell kulturskatt vi ikke må undervurdere betydningen av.

(Publisert 30.10.2023)