Den mest realistiske teksten jeg har skrevet på lenge

Nesodden eksisterer egentlig ikke, likevel flytta vi ut hit for et par år siden, familien min og jeg, inn i et av disse karakteristiske femtitalls-rekkehusene kunstnerkommunen er så kjent for.

En forstadsbebyggelse av enkle, men sjarmerende rekkehus i trepanelfasader med duse, lette farger. Rekke på rekke av rekkehus med tilhørende harmonerende små hageflekker som bukter seg bortover langs hele halvøyas knausete nordvestre del.

Sommerhytter og villastrøk er det også nok av her ute, men vi slo oss altså ned i dette som en gang måha vært en arkitektonisk manifestasjon av sosialdemokratiets idealer og framtidsoptimisme — en etterkrigsarkitektur som på dempet vis understreket hva den nye tidens Norge skulle tuftes på: frihet, likhet og nøkternhet.

Om ikke samfunnsutviklinga ga dem rett, sosialdemokratene, så har vi i hvert fall greid å leve et tilnærma fullverdig liv her, alle pandemirestriksjonene til tross, tenker jeg, idet jeg tar en siste slurk av den nybrygga kaffen min før jeg spaserer ut for å inspisere frukt- og grønnsaksbedene i hagen. Joda, rødkålen ser ut til å trives, det samme gjør sitronmelissen og løpstikken. For ikke å snakke om grønnkålen som formelig strutter med bladstasen der nede i steinbedet. Man har da sett verre hager.

Eller, vent nå litt — stikkelsbærbusken borte ved bøkehekken, ser ikke den ganske pjusk ut? Det er vel ikke noe som ikke kan fikses med litt vann og friskt tilskudd av økologisk plantejord med biodynamisk gjødsel fra frittgående høns, tenker jeg for meg selv mens jeg blander den kortreiste kvalitetsjorda, fri for både torv og kokosfiber, i det øverste jordlaget for å gi bærbusken en tiltrengt oppkvikker.

Tenk, dette gjorde jeg nå med den største selvfølgelighet! Omstillinga fra sær hipsterurbanist til inderlig hortikulturist så ut til å gå forbausende smidig, godt hjulpet av pandemi og teaterstreik, selvfølgelig — men er det ikke nettopp i sånne krisetider at grunnleggende endringer lar seg gjøre?Ja, var dette egentlig muligheten jeg hadde venta på? Muligheten for en omkalfatrende livsendring? Muligheten for en endelig avskjed med teaterfeltet? Kunne jeg nå, en gang for alle, kvitte meg med denne gnagende, fremmedgjørende følelsen jeg så lenge hadde kjent på i møte med - ikke bare teaterfeltet for så vidt, men hele Det Norske Kulturlivet?

Sto jeg nå på terskelen til mitt personlige grønne skifte? En permanent omstilling fra kunstnerisk eksperimentering i dårlig ventilerte black boxer til omsorgsfull kultivering av plantevekster ute i friluft? Ja, hvorfor kunne ikke dette være min nye levevei? Som anleggsgartner i offentlig sektor for eksempel? Eller som (fast?) kommunalt ansatt i parkvesenet med ansvaret for vedlikehold av offentlige grøntarealer til lokalfellesskapets beste — hvilket edelt yrke var ikke det! Et liv viet til pleie av eksistensens grunnforutsetning — biologiens råstoffer! Et liv som bærekraftig estetiker med integriteten i behold — ja, som skaperverkets ydmyke tjener — og forvalter. Et rent og samvittighetsfullt liv, i respektfull idiorytmi med all slags plantevekster. Ja. Ja. Ja!

Denne plutselige frigjørende tanken gjør meg helt svimmel. Pulsen stiger, synet blir tåkete, svetten renner nedover pannebrasken og en bemerkelsesverdig dirring sprer seg i kroppen. Er det sånn en eksistensiell erkjennelse kjennes ut? Dirringa overmanner meg, beina svikter, jeg faller ned på kne, kollapser — her, i min egen hage. Og her, med knærne planta i jorda oppdager jeg det merkeligste: dirringa kommer slettes ikke fra meg. Kilden til rystelsene er jo stikkelsbærbusken! Like sikkert som at sola står opp om morgenen, like sant er det at den en gang så pjuske busken nå står foran meg, her, i min egen hage, og strekker sine røtter og rister sine greiner med så voldsom kraft at hele grunnen skjelver! Og uten at jeg kan forklare hvordan det egentlig går til — hender det utroligste av alt: stikkelsbærbusken selvantenner! Med knærne planta i jorda, her i min egen hage, er jeg vitne til en busk i lys lue som bokstavelig talt tar bladet fra munnen:

Busken:

Eskapisme!

Meg:

I all verden?! Det er ikke mulig — en snakkende, brennende busk?

B:

Fullt mulig. Her er jeg jo!

Det er bare å riste av seg de kartesianske lenkene, så kommer virkelighetens og naturens rikholdige kompleksitet til syne.

M:

Hva vil du meg??

B:

Jeg vil fri deg fra illusjonene dine.

M:

Hæh?

B:

Du skal ikke forlate Det Norske Kulturlivet. Det er jo der du hører hjemme.

M:

Det føles ikke akkurat som hjemme.

B:

Jamen, du holder vel ikke på med scenekunst av bekvemmelighetsgrunner, gjør du vel?

Skaper du ikke ut av nødvendighet? Eller er det kunsten som «karrierevei» som driver deg?

M:

Selvfølgelig ikke! Men det norske scenekunstfeltet er jo så gjennomsyra av nyliberale strukturer at den reelle muligheten for å lage noe som kan kalles «scenekunst» er bittebitteliten.

B:

Kan du ikke bare la være med å kalle det scenekunst, da? Hva er galt med teater, liksom?

M:

Jo, jeg kan godt kalle det teater, men da må man være enige om hva begrepet «teater» skal fylles med, ikke sant. Begrepene vris og vendes, tømmes og fylles med nytt innhold hele tida for å gjøre de mer kommersielt anvendelige. Og det vil ikke jeg være med på. Jeg vil insistere på å forholde meg til teater som scenekunst, ikke som kulturproduksjon. Det er prinsipielt for meg. For ellers bare understøtter jeg teaterfeltets markedsmekanismer, hierarkiske strukturer og instrumentelle språk — som for hver dag som går blir stadig mer ensretta, stadig mer standardisert.

Da reduseres teater fra å være en dynamisk og levende kunstform, til å bli til et produkt med nytte- eller nytelsesverdi innenfor etablerte politiske og kommersielle logikker.

B:

Det er jo Habermas, dette.

M:

Hva mener du?

B:

Habermas mener jo atøkonomi og makt, som historisk har blitt rendyrka i markedet og staten, gjør seg mer og mer gjeldende i dagens samfunnsutvikling innenfor kunst- og kulturfeltet. Koloniseringen av språket gjør at det som skapes behandles på samme instrumentelle måte som andre «forbruksvarer- og tjenester».

M:

Ja, ikke sant. Markedsøkonomiske prinsipper former og definerer hvordan vi tenker om, og lager, kunst og kultur. Begreper som nettopp«kunst»og «kultur», som før hadde et språklig flertydig innhold, ja, som bar med seg en slags semantisk frihet, er nå begrensa til betydninger underlagt markedslogikken. Den innholdsmessige forskjellen i ordene «kunstnerskap»og«entreprenørskap» er jo for lengst hviska ut. Og hvis man hadde bytta ut ordet «kultur» med«næring», eller «kunst» med«innhold» eller«content», så hadde det sannsynligvis gått upåakta hen det også. Kunst og kulturfeltet, som egentlig skal være et felt for utvikling og utvidelse av rammene for den eksistensielle erfaringa, er i ferd med å bli det motsatte, en innsnevring av eksistensen — livet— redusert til en grov forenkling, en vare. Skjønner du?

B:

Om jeg skjønner. Det er jo mitt liv oppsummert.

M:

På hvilken måte?

B:

Et liv som busk er jo et liv på andres, eller riktigere, på menneskenes premisser. Jeg er jo for lengst redusert til et økonomisk objekt, eller en ressurs, for nettopp deg. Alt det du fester blikket ditt på er ressurser du kan utbytte og utnytte. Du lever i en virkelighet hvor alt er tilrettelagt for deg, en virkelighet som insisterer på dette kunstige skillet mellom menneske og natur, som reduserer naturen, altså det ikke-menneskelige, til noe manipulerbart.

M:

Så hvorfor i all verden skal jeg surre rundt i et teaterfelt som baserer seg på denne tenkemåten?

B:

Godt spørsmål. Og her tenker jeg at jeg kan komme til unnsetning. Hjelpe deg å sortere litt, så surringa kan opphøre. La oss være konkrete; hvilke praktiske konsekvenser mener du at denne nyliberale koloniseringa av teaterfeltet får?

M:

Den uthuler institusjonene våre. Gir all makt til blårussen.

B:

Okei, men hvis du legger bort slagordene, hvilke praktiske erfaringer har du?

M:

Jamen, rent faktisk er det jo dét som skjer. Alle disse markeds-, informasjons- og kommunikasjonssjefene på mellomledernivå ved teaterinstitusjonene har fått en uforholdsmessig stor makt til å definere og sette premissene for hva teater skal være, og hvem det skal være for. Så skulle man da tro, eller i hvert fall håpe, at de som besitter disse maktposisjonene hadde en slags — om ikke kjærlighet eller ømhet for teatret — så i hvert fall en viss forståelse for teater som kunstform. Det har de ikke. De er tvert i mot kunstfiendtlige i sin insistering på å gjøre en hver teaterforestilling til en standardisert og lett gjenkjennelig forbruksvare for de kjøpesterke målgruppene deres. Og prøver man å argumentere kunstens sak i møte med disse kreftene er svaret at man er «vanskelig», «utilgjengelig» eller «elitistisk». Alt blir snudd på hodet, ikke sant? Kunstneren og verket er et problem som institusjonen må tøyle og strigle, slipe ned kantene på, så man til slutt kan markedsføre et risikofritt og gjenkjennelig produkt til forbrukerne sine. Man skulle jo tro at denne utvanninga av kunsten var ille nok — men kommersialiseringa sørger også for at det bare er de bemidla av oss som har mulighet til å løse billetter, og da er teaterinstitusjonene på god vei til å undergrave sin egen funksjon som en demokratisk møteplass for et bredere lag av befolkninga.

B:

Så du mener at koloniseringa av teaterinstitusjonene ikke bare fører til standardisering, men bidrar også til økte klasseskiller?

M:

Ja. For en småbarnsfamilie i det nedre sosio-økonomiske sjiktet, så er jo ikke en familiedag på teatret en reell mulighet — det er jo bare nok en eksklusiv vare forbeholdt den kjøpesterke klassen. Og det er dette som er så opprørende, ikke sant. For denne myten om at kommersialisering skaper valgfrihet og mangfold er så utrolig seigliva, når den egentlig sørger for det motsatte — utenforskap og ensretting.

B:

Men hvis institusjonene er så ille hvorfor ikke bare jobbe uavhengig da?

M:

Ja, hvorfor ikke bare dyrke friheten i det frie feltet, liksom? Jeg har erfart at den friheten kommer med en del forbehold, altså. Ingen er vel mer avhengig av institusjonelle midler enn fleksible, «uavhengige» scenekunstnere som kappes om Kulturrådets gunst i kappløpet mot pengesekken.

B:

Verdens beste kulturstøtteordning er ikke god nok…?

M:

Som sagt er kunst- og kulturinstitusjonene våre sårbare for markedets kolonisering. Kulturrådet er selvfølgelig ikke noe unntak. Og denne koloniseringa er en villet politisk handling, ikke glem det. Det såkalte prinsippet om armlengdes avstand mellom politikk og kunst er nok et eksempel på ord og begreper som forandrer meningsinnhold etter hvert som nyliberalistiske strukturer får fotfeste. Prinsippet som skulle sikre den frie og uavhengige kunstens økonomiske og ytringsfrihetsmessige kår fra politiske organers inngripen, har etter hvert fått en nesten omvendt betydning - der prinsippet brukes som argument for å heller kutte myndighetenes bevilgninger til kunsten, så “kunsten kan få være fri”.

B:

Men det er da vel fortsatt slik at det er kunstnerne selv som til syvende og sist beslutter hvem som skal tildeles stipender og støtte?

M:

Vi får se hvor lenge det varer, etter som Kulturdepartementet under pandemien gjennomførte omfattende omstruktureringer av rådet - uten å involvere fagfeltet i prosessen — og uten evne eller vilje, til å forklare hvorfor en slik omlegging i det hele tatt var nødvendig, og hvilke konsekvenser det ville ha for kunsten. Politisk makt flyttes nå fra departement og storting til et Kulturrådet i en mer og mer problematisk dobbeltrolle som råd og direktorat, der skillene mellom politiske og kunstfaglige beslutninger blir stadig mer utydelige. Og dette skjer samtidig som de økonomiske rammene for den frie scenekunsten svekkes år for år.

B:

Så alle disse frie scenekunst-gruppenes inntog i teaterinstitusjonene, hvordan skal man tolke det da?

M:

Av to onder velger man det minste.

B:

… Og slik ble institusjonen stedet der de frie scenekunst-gruppene kom for å dø?

M:

Eller bli forbruksvarer da, i opplevelsesøkonomiens tjeneste. Det er jo det vi har blitt. Kom og opplevoss! Her! Her er vi samla på et brett: scenekunstnere, influensere, identitetspolitikere, reality-profiler, p2-pratere, omdømme-eksperter, NATO-aktivister, teknohumanister, slampoeter og andre statskommersielle flerbrukspoteter — her er vi alle sammen, bare kom og opplevoss! Vi er bare et tastetrykk unna. Kom igjen, klikk deg inn her, her ligger dinopplevelseog vårtsamfunnsoppdragog bare venter på deg, kjære middelklassekulturkonsument!

B:

Er du like sarkastisk bablete når du er sammen med folk til vanlig også?

M:

Jeg omgås da ikke folk. Nei, jeg holder meg stort sett for meg selv, jeg — her, i min egen hage. Det er greiest sånn. Jeg pleide riktignok å prate i vei om disse tingene. Men det ble så masete i lengden. Det var noe hektisk og ubehjelpelig over den ordstrømmen min. Folk ble lei. Så da slutta jeg bare å snakke. Nå holder jeg munn. Kan kanskje tillate meg å knurre eller hvese litt hvis jeg er nødt til å respondere, men stort sett holder jeg bare helt kjeft og stirrer på folk.

B:

Blir vel dumt å spørre om du er redd for å bli oppfatta som vanskelig?

M:

Å være vanskelig og vrang er jo det jeg higer etter. Mislikt, helst.

B:

Hvorfor?

M:

Altså, nettverksbyggingsstrategier og popularitetskonkurranser og alt dette som skal få oss til å bli et stort påkobla Vi, et Vi som tenker de samme tankene og begjærer de samme tingene, har jo ikke en dritt med kunst eller mangfold eller flertydighet og å gjøre, men altå gjøre med de imaginære behovene kulturindustrien skaper, for å si det med Adorno. Og derfor gjør man lurt i å ikke forveksle kunst med kultur, ikke sant.

B:

Og hvordan skiller du disse begrepene?

M:

Jeg foretrekker å la være å kategorisere…

B:

Ærlig talt. Kom igjen!

M:

Okei, okei! Hvis vi kan snakke om kunst og kultur som måter å se verden på, som perspektiver og verdensanskuelser, så kanskje jeg kan prøve meg… Altså, jeg blir blant annet inspirert av Susan Sontags tanker om kunst da. Om kunst som en form for åndelighet. Kunst som involverer både tenkning og følelser på én og samme tid. Noe som gir oss muligheten til å gripe verden på andre og nye måter enn den tidligere har gitt seg til kjenne for oss på. I møte med et kunstverk kan du få noe vekket til live i deg, noe som fyller deg med en følelse av sammenheng. Dette møtet med kunstverket som noe potensielt endringsskapende, er noe Sontag definerer som «erfaring». Kunst kan altså ikke reduseres til ren nyttefunksjon, som feks en bruksartikkel, en kommentar eller en vitenskapelig avhandling. En erfaring er heller et inntrykk som har satt eksistensielle spor i deg.

B:

Hans-Georg Gadamer tenker vel i samme baner når han skiller mellom erfaring og opplevelse, altså at opplevelse er et inntrykk som ikke setter spor, mens erfaringen merker deg.

M:

Ja, erfaring som et fenomen som knytter oss til verden rundt oss. Jeg liker også godt det sanselige utgangspunktet som Elisabeth Grosz gir kunsten, inspirert av Gilles Deleuze. Hun bryter ned skillene mellom natur og kultur, mellom det dyriske og det menneskelige, og ser ikke på kunsten som noe som har rot i det menneskeskapte, men heller i det kaotiske overskuddet i naturen. Kunsten som slags komposisjon eller innramming av det kosmologisk kaoset, som gjør oss i stand til å erfare sammenheng i tilværelsen, en intensivert sanselig forbindelse til omgivelsene som omgir oss — til andre kropper, til jorden. Det er nærmest noe panpsykistisk over kunstforståelsen hennes. For Grosz handler ikke kunst om representasjon, men om denne intensiverte sansinga. Det synes jeg er spennende — og veldig befriende, fordi det bryter så klart med de borgerlige konvensjonene og formene vi har i teatret, og de statiske forestillingene vi har om hva skuespilleren skal være.

B:

Hva med kulturbegrepet?

M:

Ja, men det har jo så mange ulike betydninger og er jo selvfølgelig veldig avhengig av kontekstualisering…

B:

Jojo, men hva er det første du tenker på når du tenker på ordet kultur?

M:

Det jeg forbinder med kulturbegrepet i dag er i hvert fall noe ganske annet enn den nietzschianske betydningen av kultur forstått som stil.

B:

Ja, Kultur som stil har vel kapitalismen tatt greit knekken på, i hvert fall i den vestlige verden.

M:

Ja, stilen er borte, men kulturen forstått som sedvaner, konvensjoner og hierarkier er i aller høyeste grad tilstede, men underlagt markedets logikk da. Jeg tenker at kulturen, altså denne koloniserte samtidskulturen, denne hyperkapitalistiske eller nyføydale monokulturen, er noe som forenkler tilværelsen vår, utvisker de stilmessige forskjellene våre, de forskjellige perspektivene våre — struper det reelle kulturmangfoldet og gjør oss til veltilpassede, transaksjonelle forenklinger av noen varer. Det er jo også derfor kunsten er så viktig, fordi kunsten, i sitt vesen, viser oss at virkeligheten er større, underligere og mer betydningsfull enn som så.

B:

Så, som uttrykksform definerer du kunst som det motsatte av kultur?

M:

Ja. I snever forstand tenker jeg at kultur er det som representerer det representerbare, og kunst det som representerer det urepresenterbare. Kunst som uregjerlighet. Tvetydighet. Sanselighet. Bevissthet. Stillhet.

B:

Stillhet?

M:

Kunst som benytter seg av stillhetens potensial er kunst på sitt mest sanselig intense, etter min erfaring. Stillheten vekker til live noe nytt, den inviterer oss til å være oppmerksomme på omgivelsene våre, den trener opp sanseapparatet vårt, den skaper rom for det som ennå ikke er sagt eller tenkt, og det er jeg overbevist om at vi trenger skal vi forsøke å forestille oss nye, alternative framtider.

B:

Snork.

M:

Hva?

B:

Kunst som stillhet høres jo dritkjedelig ut.

M:

Mulig det. Men som en motsats til opplevelseøkonomiens underholdningstvang er det faen meg ikke så dumt å kjede seg litt heller. Kanskje er det nettopp kjedsomhet vi trenger. Å skape en ramme for den dype kjedsomheten hvor tanken får hvile, hvor det ikke skjer stort, slik at fantasien får større plass, tror jeg ikke er så dumt.

(Stillhet, før lyden av de brennende bladenes knitring etter hvert bryter igjennom).

B:

Du nevnte skuespilleren i sted. Ser du på skuespilleren som kunstner?

M:

Absolutt. Men igjen, innenfor rådende institusjonelle strukturer blir jo skuespilleren fort redusert til det motsatte: et kulturprodukt. I det tekstbaserte teatrets hierarki må skuespilleren som regel underkaste seg andre teatrale og dramaturgiske elementer som regien og teksten. Disse estetiske og hierarkiske premissene legger alt for sterke føringer på skuespillerens rolle og funksjon, ikke sant. Skuespilleren underlegges premisser som ikke er ens egne, og det hindrer for nye måter spille tekst, det hindrer for nye perspektiver og for nye absurde og poetiske erfaringer. Så kan man jo innvende at en postdramatisk eller postpostdramatisk tilnærming bryter med hierarkier og konvensjoner i teatret, men det er jo bare tilsynelatende, det er ren kosmetikk, ikke sant, for det avviser ikke selve hovedproblemet — den realistiske formen. Den største trusselen mot skuespilleren som kunstner er jo den psykologisk-realistiske konvensjonen. Den er for lengst uttømt som kunstnerisk form, men som ideologisk markedsføringsverktøy i kulturindustrien holdes den i live, og dominerer fullstendig. Det er nesten så markedet har fått oss til å tro at realismen er den eneste legitime formen for å uttrykke “den menneskelige erfaringen”.

B:

Den realistiske formen har ikke bare en ideologisk slagside, men rent kosmologisk er den problematisk, vil jeg si.

M:

Hvordan da?

B:

Det var kanskje ikke intendert fra begynnelsen, men formen lener seg på tenkemåter og verdensforståelser som springer ut av en dualistisk dikotomi, der naturen stilles i direkte motsetning til bevisstheten, eller subjektet.

M:

Ja! Andre kunstarter har jo i lang tid problematisert menneskets forståelse av seg selv som et subjekt overordna en verden full av objekter, og de økologiske konsekvensene det har ført med seg, men denne realistiske tvangstrøya gjør jo en reell objektorientert ontologisk utforskning i det tekstbaserte teatret nær sagt umulig.

B:

Det får meg til å tenke på en personlig favoritt. Som den busken jeg er, er jeg svak for Ortega y Gassets essay «Kunsten bort fra det menneskelige».

M:

Ja, det han skriver om det «menneskelige», forstått som realisme, gir jo kanskje enda mer mening i dag, og framstår nesten som et moralsk imperativ i en antropocen tidsalder.

Hvis det virkelig er en tid kunstneren må bort fra å speile virkeligheten, men heller utvide og overskride den, ja, finne opp nye virkeligheter, så er det vel nå.

B:

Men altså… «Moralsk imperativ»? «Kunstneren må bort fra å speile virkeligheten»? Står du ikke selv i fare for å instrumentalisere kunsten og kunstneren med sånne oppfordringer? Høres jo ut som du tillegger kunsten nytteverdi her.

M:

Jeg synes ikke det er å instrumentalisere kunsten. Er det ikke heller å tro på kunstens kraft til å forandre? Kulturen speiler virkeligheten, gjentar den, bekrefter den. men kunsten har mulighet til å forandre den. Og det er helt avgjørende at vi forandrer denne virkeligheten, denne virkeligheten som er kolonisert av kapitalismen, og da snakker jeg ikke bare om kapitalismen som et økonomisk system, neida, jeg snakker om kapitalismen slik Nancy Fraser snakker om kapitalismen — som en institusjonalisert sosial orden — som vi bare ved å kjempe mot, bare ved å løsrive oss fra, bare ved å overvinne, kan ha en levelig framtid på denne planeten.

B:

Så det er kunsten som skal redde oss? Ikke teknologien til Elon Musk og Peter Thiel og de andre transhumanist-milliardærene?

M:

Jeg veit ikke om jeg tør å satse på en plass i romferga til Musk når turen går til Mars, altså.

B:

Det var det jeg regna med. Du slår meg ikke akkurat som noen teknologioptimist.

M:

Nei, kanskje ikke. Jeg har vel som de fleste et nokså ambivalent forhold til teknologien. Bernard Stieglers syn på teknologi — og ikke minst teknologiens automatisering — synes jeg har mye fornuftig ved seg.

B:

Hva går det ut på?

M:

Grovt sett kan man si at Stiegler ser på teknologien som en utvidelse av mennesket, noe som griper inn i vårt vesen og endrer oss og våre livsvilkår, på godt og vondt. Den gjør oss både fri og ufri. Teknologien har en iboende tvetydighet, den er både medisin og gift. Det nytter ikke å stoppe denne teknologiske, digitale utviklinga, men å regulere den — og supplere teknologisk, global innovasjon med sosial, lokal innovasjon, mener han er helt nødvendig, skal vi redde oss selv og denne planeten vår som står i brann.

B:

Okei, så er spørsmålet — hvordan forholder du deg til denne menneskeskapte verden som står i brann? Når denne dystre betingelsen henger over deg som en eksistensens grunnvilkår, hva gjør du da?

M:

Blir gartner.

B:
Er dét svaret ditt?

M:

Ja.

B:

Nei.

M:

Nei?

B:

Nei, nei, nei. Tanken om en grønn yrkesvei er latterlig. For å si det rett ut: du har verken evner eller anlegg for hagestell. Det er nok heller andre i husstanden som sørger for at plantevekstene har det tålelig bra her ute. Nei, fri deg fra illusjonene. Din skjebne er besegla. Du hører til i Det Norske Kulturlivet. Javel, så er kanskje handlingsrommet begrensa og hindringene betydelige — likevel er det i Det Norske Kulturlivet du skal spille ut din rolle, ja, det er gjennom Det Norske Kulturlivets prøvelser du skal realisere deg!

M:

Men, men … hva hvis jeg ikke lykkes?

B:

Hva så? Det er prosessen, selve kampen, som er vesentlig!

M:

Nei… Beklager, jeg tror ikke jeg makter det.

B:

Joda, hvis vi gjør det sammen.

M:

Men, hvem er du?

B:

Hvem jeg er? Jeg er dagen, gårsdagen og morgendagen selv.

Muligheten du har venta på hver hver eneste kveld.

Sammen skal vi kjempe, grein i hand, og blad mot kinn.

Kom, dra meg opp etter rota, by meg på kaffe og følg meg inn.

Referanser:

• Habermas, J. Kommunikativ handling og deliberativt demokrati, Fagbokforlaget (1999)

• Adorno, T. W. og Horkheimer, M. Kulturindustri, Cappelen (1991)

• Sontag, S. Susan Sontag: Essays of the 1960s & 70s, The Library of America (2013)

• Schjerven Mollerin, K. I denne verden — om Susan Sontag, Gyldendal (2016)

• Gadamer, H. G. The Relevance of the Beautiful, Cambridge University Press (1986)

• Grosz, Elisabeth. Kaos, territorium, kunst, H/O/F (2019)

• Deleuze, G. og Guattari, F. Anti-Ødipus, Spartacus (2021)

• Nietzsche, F. Tragediens fødsel, Spartacus (2010)

• Vetlesen, A. J. Cosmologies of the Anthropocen, Routledge (2020)

• Ortega y Gasset, J. Kunsten bort fra det menneskelige, Cappelen (1949)

• Fraser, N. og Jaeggi, R. Capitalism: A conversation in Critical Theory, Polity Press (2018)

• Citton, Y. The Ecology of Attention, Polity Press (2016)

• Wark, M. Capital is dead is this something worse? Verso books (2019)

• Stiegler, B. The Age of Disruption, Polity Press (2019)

(Publisert 30.08.2022)