Alle sammen sammen

Mennesker er flokkdyr. Vi trenger andre mennesker, og for det fleste av oss er det å ha nære og trygge relasjoner viktig i alle

all together

Idé og kunstnerisk ledelse: Michikazu Matsune
Utøvere: Michikazu Matsune, Frans Poelstra, Elizabeth Ward
Produsent: Franziska Zaida Schrammel

19. September 2024, RIMI/IMIR Scenekunst

livsfaser. Familie, venner, kjærester, kolleger, barn – tilknytninger og relasjoner tar form på ulike måter i ulike stadier av livet. All Together, som først ble vist ved den toneangivende ImPulzTanz Festival i Wien i 2018, rommer alle disse formene for tilknytning.

Japansk-fødte Michikazu Matsune har hatt base i Wien siden 1990-tallet og laget forestillinger, performancer og installasjoner i både offentlige og private rom siden midten av 2000-tallet. Han utforsker ofte det personlige og mellommenneskelige og spenningene mellom, og hva det vil si, for individer og kulturer, å eksistere i en globalisert verden. Arbeidenet hans er ofte basert i tekst, og har gjerne en snerten humor som rommer både absurditeter og gjenkjennelighet.

Uformell minimalisme
Matsune er også kjent for å jobbe med en minimalistisk og realistisk estetikk, og minimalistisk er betegnende for scenerommet i All Together: fullt scenelys, hvit dansematte og et hvitt stofflerret som dekker bakveggen. De tre utøverne, Matsune, Frans Poelstra og Elizabeth Ward, er kledd i hverdagslige klær og står i tilforlatelig prat i rommets bakre hjørne idet vi kommer inn i rommet. I tillegg til tre hvite plaststoler på en rekke midt på scenegulvet, er det laget tre «vannstasjoner» langs mattekanten, hver bestående av en nøytral vannflaske og det som ser ut som notatbok. Utøverne setter seg ned på hver sin stol, lerretet blir svart og ordet MAYA, kommer til syne i store hvite bokstaver. Matsune forteller at Maya er hans søster, og at hun ikke kunne være her fordi hun bor i Japan.

Mimrelek
Nye navn vises på lerretet, og for hvert av dem får vi vite litt om relasjonen mellom fortelleren og personen som bærer navnet. Vi får høre om Tonya, Poelstras ni år eldre søster, som ligger på sykehus (de to har samme fødselsdag, men Tonya sier alltid at Poelstra er den beste bursdagsgaven hun har fått), og Margery, som på et tidspunkt var en så nær venninne at Wards daværende kjæreste ble sjalu (Ward dumpet kjæresten og valgte venninnen, men har visst ikke mye kontakt i dag). Utøverne forteller likefrem og hverdagslig med et lite hint av gode minner i stemmen. Ansiktene deres er levende og til stede, selv om de sitter beundringsverdig oppreist og rolig på stolene mens de snakker. Derfor har kastebevegelsen Poelstra lager mens han forteller at han kastet den blå stenen som tilhørte en tidligere kjæreste – hvis forhold var tidvis ganske dårlig – stor effekt, og kommer akkurat tidsnok, dramaturgisk sett.

Flere bevegelser introduseres - det kommer også musikk til. Mens pianoklimpring høres over anlegget og navnet John vises på lerretet, forteller Poelstra energisk og stolt om sitt møte med John Cage. Poelstra deltok på en workshop med den grensesprengende komponisten i New York på 1970-tallet, og vi får vite at han lagde en musikkomposisjon, og hvordan Cage reagerte på denne. Akkompagnert av musikken reiser Poelstra seg fra stolen for å imitere verbene i historien – dette er et herlig øyeblikk som får meg til å kjenne på en lyst til å selv å bevege meg. De andre utøverne følger også opp med mer bevegelse og lengre historier, noe som dramaturgisk setter forestillingen i et nytt gir, og tilfører etterlengtede farger og former.

Technobeats for ballerina og sjøgress
Hittil i forestillingen har vi blitt kjent med utøverne indirekte, gjennom fortellingene om menneskene som ikke kunne være der. Nå begynner utøverne å presentere hverandre ved å mimre over deres første møte: «[Frans] moved like seaweed” erindrer Matsune; han strakte seg «just like an acupuncture needle». Vi får også informasjon som at Matsune har et hvitt og tomt øvingsrom, men at kontoret er kaotisk. Det at utøverne byr så mye på seg selv som i disse tre historiene, er vakkert og sterkt. Jeg blir imidlertid sittende og lure på hvor mye som er sant og hvor mye som er fiksjon og lagt til for effektens skyld. At Ward kommer fra en klassisk balletttradisjon er ikke vanskelig å se, ei heller at hun liker å danse ballett til technomusikk, men kan det stemme at hun ringer sin mor i USA én gang i måneden? Har de alle virkelig kjent den samme Bettina, som er ekspert på støv? Autofiksjon er altså ikke bare et fenomen i samtidslitteraturen, den har også funnet vei inn i samtidsscenekunsten.

Utøverne får gradvis større og fyldigere bevegelsesrepertoarer - og plutselig er det som om en feiring oppstår; de bryter ut i hver sin dans til den stramme technobeaten. Som en kontrast til forestillingens rolige oppbygning, oppleves bevegelsene befriende – de gir oss dessuten mulighet til å bli kjent med utøverne på en dypere og kanskje mer personlig måte: Matsunes bevegelsesspråk har en quirky undertone med knyttede never og rulling av håndledd, mens fotarbeidet ofte er smått med innoverroterte knær. Poelstra er derimot både høyt og lavt, og den eneste som legger seg flatt ned på gulvet. Med sine lange lemmer lager han store kvadrater på gulvet mens han vifter med armene. I kontrast til dette pirouetter Ward elegant rundt i et klassisk formspråk. Hun former store, runde ballettarmer, overkroppen er både strak og avrundet, og beina utfører lette pique, små hopp og skips rundt om på gulvet.

I starten på forestillingen ble vi introdusert for mennesker som ikke kunne være til stede fordi de befant seg på et annet sted. Via et navneopprop som starter humoristisk, begynner utøverne å minnes mennesker som er fraværende fordi de har gått bort. Dette er forestillingens mest gripende parti, til tross for at historiene ikke utdypes særlig utover dødsårsaken. Det er likevel sterkt å høre navnet til den 17 år gamle jenta som ble voldtatt og drept; til Matsunes søskenbarn som begikk selvmord 20 år gammel; og til jenta som hoppet foran et tog etter år med mobbing på skolen. Rommet føles trykkende idet lyset dimmes og navnene, i stillhet, ruller over skjermen i et stadig raskere tempo. Og så døyves stillheten med høyere og høyere musikk, mens utøverne beveger seg sakte i sine egne, små sirkler.

Relasjonell komposisjon

Gjennomgående underbygger lydbildet i forestillingen kløktig historiene som fortelles. Pianoklimpringen var selvsagt Cages «Sonata no. 1», og når Bettina introduseres spilles «Sister Bettina» av The Very Best. Technomusikken Ward snurrer og skipper til er av DJ’en Blawan. Den siste låten som spilles, «It’s Strange» av Louis the Child, har refrenget «It’s strange. But I don’t need space from you. And every single thing you do I like». Teksten, sammen med en leken bevegelsesfrase som utøverne gjentar gang på gang, oppsummerer på mange måter det jeg oppfatter som forestillingens budskap: vi trenger hverandre, men vi trenger også å være oss selv.

Hvordan har det seg at vi, til tross for skuffelser og sorger i tidligere tilknytninger, stadig søker mot andre mennekser? All Together viser oss både personlige og universelle sider ved det å være sammen. Allikevel forlater jeg scenerommet med et ønske om at det flaue, vonde og triste kom sterkere frem. For i motsetning til Wards tante, som mente at niesen hennes ikke burde lære å lene seg på mennesker her i livet, er vi heldigvis flere som, både i gode og vonde stunder, klarer å holde fast på troen om at det alltid er noen der å lene seg på.

Publisert 24.10.2024