Å ta historien i egne hender

Mathias Danbolt: For fem år siden sendte du en søknad til Festspillene i Nord-Norge om å bli direktør. Hva var motivasjonen din for å søke stillingen?

Maria Utsi: Det å være festspilldirektør har faktisk alltid vært mitt store karrieremål. Jeg har vokst opp med en gjennomsyret tro på at kunst endrer verden – jeg har et helt uironisk forhold til dette. Jeg gikk et år på videregående skole i Harstad da jeg var 17 år, og da jeg forlot byen det året kan jeg huske at jeg tenkte: «En dag kommer du tilbake som festspilldirektør». Helt siden ungdomstiden har jeg ansett Festspillene i Nord-Norge som den viktigste arenaen, den viktigste motoren, og det viktigste verktøyet for å posisjonere, stimulere og utvikle kunst og kultur i Nord-Norge.

Men det som for alvor motiverte meg til å jobbe operasjonelt med et bredere kunst- og kulturspekter i nord var en avisreportasje fra 2004 i Dagbladet FREDAG med overskriften «Fucking Finnmark».* Avisen hadde for en gangs skyld reist utenfor Ring 3 med en journalist som leverte en stor artikkel over mangfoldige sider med bilder. Men reportasjen var altså gjennomtrengende forferdelig! Jeg husker ennå ingressen hvor det sto: «Nedskjæringer i fiskeindustrien, fraflytting, alle piler peker nedover, men er det fortsatt noen igjen der oppe?». Jeg ble svimmel av å lese artikkelen. Det var en så brutal devaluering av alt jeg var og kom fra – av min historie. Reportasjen satt alt i spill, helt grunnleggende, og jeg merket et sterkt behov for å trå inn i kampen om definisjonsmakten og historien om det nordlige narrativet. Hadde ikke den artikkelen kommet, så tror jeg ikke at denne «nordmytologien», som jeg har bygd opp for meg selv, hadde blitt som den har blitt.

M.D.: Spørsmålet om definisjonsmakt har stått sentralt siden du ankom Harstad høsten 2015 og begynte å forberede 2016-utgaven av Festspillene. «Nordmytologien» du nevner var også bakteppet i en kronikk du hadde på trykk i Nordlysdet året med tittelen «Hvem definerer nord?» (2016).** Her skriver du om å være 15 år i Tana og føle deg maktesløs og historieløs, og om hvordan makt ikke bare handler om penger og innflytelse men om å skape og forvalte egen historie. Hvordan virket forståelsen av makt og maktesløshet på hvordan du grep an oppgaven som festspilldirektør?

M.U.: Før jeg kom til Festspillene hadde jeg jobbet mange år i Finnmark med kulturnæringsutvikling og senere som leder for Varangerfestivalen. Allerede da handlet det om å være med på å bygge en nordlig historie og perspektiv som sto på egne bein og som ikke søkte bekreftelse i sør. Da jeg tok over som festspilldirektør var det viktig for meg å ta Festspillene tilbake til nord.

På 2000-tallet hadde Festspillene gått fra å være en relativt sett mer regional festival til å få en sterk internasjonal profil med festspilldirektør Birger Carlsen. Den høye kvaliteten og det internasjonale programmet tiltrakk mye publikum. Festivalen fikk også voldsomt økte bevilgninger fra staten i denne perioden og et godt renommé som en festival forkvalitetskunst. Men etter hvert ble det synligere – i hvert fall for meg, som jobbet i Finnmark – at dette kvalitetsbildet ikke hadde plass til kunst fra nord. Den ble ikke ansett for å være verken relevant eller god nok. En av mine hovedprioriteringer var derfor å bidra til at Festspillene kunne bli en ramme for å definere en egen fortelling, egen posisjon, egen relevans, egen plass i verden. Det har vært den løypen jeg har fulgt fra start. Men jeg har ikke søkt etter en «nordlig estetikk». Noe slikt finnes rimeligvis ikke. Men det har vært en nødvendig korrigerende strategi inn mot et nasjonalt kunstfelt som ofte ser seg selv og sin egen relevans fra det jeg opplever som et ganske snevert perspektiv.

Å bringe Nord-Norge til verden

M.D.: «Brytninger» var overskriften på innledningen i ditt første festivalprogram i 2016. Her lanserte du ideen om at festivalen skal redefinere sin «rolle og misjon i nord» ved å «bli de Arktiske festspillene». Du fremhevet også at festivalen «må ta større ansvar og ha ambisjoner som strekker seg langt utover åtte hektiske dager i Harstad». Disse ambisjonene var merkbare allerede i 2016 hvor det var markant flere nyproduksjoner og urpremierer på programmet fra kunstnere basert i Nord-Norge – en merkevare for festivalen under din ledelse. Samiske perspektiver var også tydelig tilstede, blant annet med urpremieren på det store samarbeidsprosjektet The Lapp Affair med musikerne Mari Boine, Sofia Jannok, Elle Márjá Eira og kunstnerne Máret Ánne Sara og Anders Sunna. Det var en ganske markant endring i tone og tilgang til Festivalene enn under din forgjenger Tone Winje.

M.U.: Planen om å «bringe Nord til verden» var helt klart en annen tilnærming enn det tidligere fokuset på å «bringe verden til Nord-Norge». Men det var viktig at målet om å ta Festspillene tilbake til nord ble grundig forankret i alle ledd så det ikke var min ville idé alene. For å få dette til måtte vi bygge organisasjonen opp innenfra på nytt. På det første internseminaret vi hadde stilte jeg derfor spørsmålet: Hva er vitsen med Festspillene i Nord-Norge? Hvis ikke vi som organisasjon klarer å være veldig tydelig på hva som er vår misjon og vårt formål i verden sliter vi. Jeg har vært ekstremt bevisst det ansvar man bærer når man får 18,5 millioner i offentlige midler, som er den nest høyeste statlige finansieringen i Norge etter Festspillene i Bergen. I Nord-Norge er Festspillene en økonomisk mastodont. Allerede fra start gikk vi derfor inn og sa at vi skulle være en motor for å utvikle det nordlige kunstfeltet. Vi skulle ta risiko slik at kunstnerne fikk tid og rom til å ta sjanser. Planen var å tilføre så mye penger og ressurser som mulig inn i det nord-norskekunst- og kulturfeltet, og reetablere Festspillene som et samlende nav og som en pådriver for nye prosjekter, nye samarbeid, nye verktøy, nye stipendordninger – men hele tiden med utgangspunkt i nord.

Noe av det viktigste vi gjorde de to første årene var derfor å introdusere nye konsepter for utprøving og eksperimentering. Fra 2016 og fram til 2019 presenterte vi rundt 20 urpremierer årlig. I tillegg ga vi rom for work-in-progress-visninger og prosjekter under utprøving. Jeg er ikke opptatt av prestisje, men av kunstens spillerom og relevans. Og for meg var dette en manifestasjon av vår rolle som storebror i feltet.

Satsningen på nordnorsk kunst og nyproduksjon ga naturligvis også mer fokus til det samiske, som The Lapp Affair er ett av mange eksempler på. Men jeg reflekterer ikke så mye over kategorien samisk kunst. På samme måte som jeg som menneske ikke går og tenker «dette er det samiske ved meg og dette er det norske» er den samiske kunsten i mine øyne en helt naturlig og integrert del av det nordlige kunstfeltet. Og det er jo ingen tvil om at det er der veldig mye av

nyskapingen skjer. Her tenker jeg ikke bare på billedkunstfeltet, hvor Joar Nangos festspillprosjekt Girjegumpi (2018) og Carola Grahns kuraterte festspillutstilling i 2019, Native@Home, hvor blant annet den feministiske duodji-gruppen*** Sami Girl Gang, var blant mine høydepunkt. Men også innenfor spoken word, musikk, teater og dans, hvor blant annet Verdde Sessions (2016) med Svante Henryson, Captain Credible og Elle Sofe Henriksen og Timimie Märaks performancer i prosjektet Occupassion (2019) står sterkt tilbake i minnet.

En arktisk vending

M.D.: I 2017 ble festivalens nye geografiske fokus og internasjonale rammeverk for alvor synlig i det både plakaten og programmet bar Festspillenes nye engelske navn «Arctic Arts Festival». Hva var bakgrunnen for denne transnasjonale vektingen av det arktiske?

M.U.: I 2017 ønsket vi å gå videre i den nordlige posisjoneringen, og det føltes viktig å komme bort fra nord-sør-aksen. Å arbeide sirkumpolart åpner opp en annen måte å tenke internasjonalt samarbeid på, og det gir en annen mental ramme for å avlese både geografisk og kulturell kontekst. Dette spinner også ut fra tanken om at det nordlige mennesket har vært underrepresentert i de politiske diskursene omkring samfunnsutviklingen ikke bare i Nord-Norge, men i hele Arktis.

I 2017 etablerte vi også det store kulturpolitiske toppmøtet Arctic Arts Summit, som ble arrangert for første gang i Harstad i dagene opp til festivalen i juni 2017. Tanken bak initiativet var å samle de viktigste kulturpolitikerne, meningsbærerne og aktørene i kunstfeltet fra alle de åtte arktiske landene til en felles drøfting av kunsten og kulturens rolle i samfunnsutviklingen i nord. Du må huske at i samfunn der mennesket blir usynliggjort i den politiske samtalen, som domineres av økonomiske perspektiver som ser Arktis som et tilgjengelig råstoff som kan utnyttes, blir kunsten et «være eller ikke være». Kunsten manifesterer menneskenes plass, det hevder vår historie. I arbeidet opp mot toppmøtet hadde jeg en følelse av at hvis vi bare klarer å åpne døren og får politikerne til å anerkjenne betydningen av en arktisk kulturpolitikk, da kan ikke døren lukkes igjen. Da har vi skapt et mulighetsrom. Det synes jeg vi lykkes med. Etter den villeste lobbyturneen, hvor vi reiste Arktis rundt på atten måneder, fikk vi samlet toppolitikere, kulturbyråkrater, organisasjoner og kunstnere fra de arktiske landene til å snakke om kunst som utviklingsfaktor i det høye nord. Det er jeg stolt av! Arctic Arts Summit ble arrangert for andre gang i juni 2019 i Rovaniemi i Finland, og tredje gang skal holdes i Canada i 2021. Det er fantastisk å se at denne plattformen blir tatt videre og utvikler seg.

Nye dialoger og felleskap

M.D.: I 2018 var det arktiske perspektivet klart til stede, men festivalens fokus lot samtidig til å være rettet mer mot det nære. I programmet skrev du at «det er tid for en alvorsprat. Vi må snakke sammen». Hvordan passet 2018 inn i løypen du har beskrevet så langt?

M.U.: Etter å ha etablert det nordlige og sirkumpolare fokuset synes jeg det var viktig å gå bort fra det overordnede kulturpolitiske – og på sitt vis instrumentelle – blikket og zoome inn på mennesket. I 2018 fokuserte vi derfor på enkeltindividets ansvar og posisjon, både i forhold til kunsten og til hverandre og samfunnet. Ett av mine høydepunkt i relasjon til dette var prosjektet til arkitekt og kunstner Joar Nango, som var festspillprofil i 2018. Joar ville etablere en «Samisk arkitektforening», dels som en organisatorisk realitet, dels som en performativ hendelse og dels som en fysisk struktur, i form av byggingen av et mobilt bibliotek – en «Girjegumpi». Biblioteket skulle huse all litteratur som så langt er publisert om samisk arkitektur og flyttes rundt mellom de tradisjonelt viktige samiske møteplassene. For meg var det skjellsettende å tilrettelegge for denne store samtalen om hvordan bygg og arkitektur skal manifestere og posisjonere et nomadisk folk uten «signalbyggtradisjoner». En del av prosjektet inkluderte et seminar om samisk arkitektur. Sammen med sitt crew hadde Joar bygget et nydelig seminarrom i et nedlagt industribygg og invitert de fremste stemmene i feltet. Da den norske arkitekten bak sametingsbygningen i Karasjok, Stein Halvorsen, gikk på scenen og sa «hadde jeg hørt det jeg nå har hørt, før jeg tegnet Sametinget, hadde nok bygningen sett annerledes ut», fikk jeg virkelig en følelse av at det vi prøver på gir mening og skaper endring.

Vi satset altså på et svært bredt samtale- og seminarprogram i 2018 med plass til interaksjon, refleksjon, brytning og dialog, og så la vi stor vekt på publikumsutvikling. Hvis kunsten skal endre verden, må den nødvendigvis også reflektere, representere og treffe en bredde og et mangfold av mennesker. Da jeg kom inn i Festspillene i 2015 var det dramatisk lave publikumstall. Festspillene i Nord-Norge sleit, i likhet med Festspillene i Bergen og mange andre kulturfestivaler, med at man ble oppfattet som elitistisk og lite tilgjengelig. Store deler av det som burde være vårt publikum i byen følte seg ikke hjemme i møtet med programmet eller kunsten. Jeg startet publikumsutviklingsprosjektet «Festspillpilotene» tilbake i 2016 med et ønske om å skape ny dialog med publikum og få inn disse såkalte «ikke-brukerne», som ikke har forhold til kunst eller erfaring som kunstpublikum.

Vi startet med å legge ut en video på Facebook hvor det sto: «Har du aldri stått først i billettkøen på Festspillene? Tenker du at kunst og kultur ikke er noe for deg? Da vil vi gjerne ha deg med på et eksperiment. Søk her». Og vi fikk inn 52 søknader! Vi skulle velge ut 6 piloter i 2016, og det var noen nydelige søknader fra folk som skrev: «Jeg har aldri vært på Festspillene, er veldig skeptisk til kunst og kultur. Føler ikke at det er noe for meg. Men når dere nå spør på denne måten, så kan jeg godt være med.» Min tese bak prosjektet var ganske enkel, nemlig at altfor mange har opplevd at man føler seg dum i møte med kunsten. Og i det øyeblikket et menneske føler seg dum i møte med noe vil man trekke seg bort fra det. Følelsen av dumhet, kan føre til forakt, som igjen fører til enda større avstand. Det er en veldig menneskelig reaksjon. I prosjektet inviterte vi inn en gruppe for å se kunst sammen, blant annet på studieturer til Berlin, København og Oslo, og så snakket vi virkelig mye om opplevelsene og tankene dette vekket i tråd med en enkel samtalemetodikk jeg utviklet og har fulgt siden. Det viktigste i denne metoden har vært å legge til rette for opplevelse, snarere enn forståelse, i møte med et verk. Jeg har drevet samtalene med gruppen og ofte tatt ansvar for å stille «dumme» spørsmål på vegne av oss alle – spørsmål som også er mine egne, for jeg er ikke ekspert i møte med visuell kunst, som vi primært har jobbet med. Målet har vært å bygge språk og enkle persepsjonsverktøy. Det fantastiske med dette prosjektet er å se hvordan bittesmå bevegelser kan endre hele mulighetsrommet for å ta del i kunstopplevelser eller få folk til å føle at de mestrer møtet med kunst. I 2017 og 2018 brukte vi erfaringene fra de første årene med nye grupper piloter. Det har blitt en fantastisk suksess dette prosjektet, og det har vært en intens prosess. Tidvis har det også vært litt trist, med tanke på hvor små og enkle grep som skulle til for at tidligere ikke-brukere skulle føle at de kunne delta i samtalen.

Å skape noe større enn en selv

M.D.: Åpningstalen til Festspillene i 2018 ble også holdt av en gruppe festspillpiloter.Disse talene pleier jo normalt å bli holdt av forskjellige ministere, men i 2018 var det altså pilotene som fikk æren.Det var sterkt å høre deres fortellinger om hvordan kunst og kultur lenge har føltes som en ubestigelig mur men nå har blitt et springbrett til nye erfaringer. Selv om pilotprosjektet har hatt en liten skala, med kun en liten håndfull utvalgte hvert år, synes ringvirkningene å ha vært store?

M.U.: Den umiddelbare konsekvensen er at en gruppe mennesker som så godt som aldri har vært på Festspillene plutselig er med og sprer informasjon videre til sine nettverk. Pilotene har også vært veldig aktive på sosiale medier med egne direktesendinger og live-oppdateringer hvor de snakker om sine opplevelser på festivalen. De treffer derfor publikumsgrupper som vi aldri har nådd før, og det har utvilsomt hatt mye å si. Vi doblet nesten billettinntektene fra 2015 til 2016, og pilotene har helt klart bidratt til å skape større entusiasme rundt Festspillene i byen. De har gitt publikum inntrykk av at alle er velkommen på våre arenaer og inn til kunsten. Men det viktigste har vært å høre pilotenes skarpe og rørende betraktninger om hvordan møtet med kunst har endret hvordan de ser på verden rundt seg og seg selv. De har jo også tatt verktøyene fra kunsten med seg til andre deler av livet, som de snakket om i den fantastiske åpningstalen i 2018.

M.D.: Fokuset på endring leder oss mot festspillene i 2019 med overskriften «aksjon». Til tross for tematikken synes festivalprogrammet ikke å ha vært overlesset av aktivistiske uttrykksformer. Snarere synes det å ha vært et mer åpent aksjonsbegrep på spill. Hva var det som brant for deg?

M.U.: Jeg har vært opptatt av at aksjonstematikken ikke skulle begrense hvilke politiske diskurser eller estetiske uttrykk som skulle behandles på Festspillene, men snarere fungere som et slags kunstnerisk dytt. Hva er aktivisme i 2019? Mest av alt handlet det om å gi rom for nye stemmer, ta store sjanser og samle folk til kollektive og inkluderende kunstneriske hendelser. Vi hadde et fellesmøte med de frivillige på festivalen to dager før Festspillene startet, hvor vi snakket om det å samles og det å skape noe sammen som er større enn deg selv. Det å dra et lass sammen som frivillige er jo i dag nærmest en aksjonistisk handling i seg selv fordi vi har blitt så individualistisk orientert og sliter med å finne sammen i fellesskap. Nettopp dette gjorde det også klart for meg at vi i 2019 skulle åpne Festspillene med å invitere Amund Sjølie Sveen tilbake for å avholde et Nordting, fem år etter han startet dette folkeforsamlingsprosjektet på Festspillene i 2014. Jeg synes Nordting er noe av det mest spennende innen norsk scenekunst i dag. Nordting har en veldig tydelig maktpolitisk agenda, men skaper samtidig nye rammer for friksjonsfylte fellesskap. Ikke bare skjeler det til 70-tallets politiske og kunstneriske aktivisme, men det utfordrer også vår hang til enkle løsninger gjennom å spille på en slags totalitær estetikk, som oppleves veldig behagelig og veldig problematisk på samme tid. Forestillingen, i form av åpningsseremonien, skapte også total furore i Harstad. Og godt er det, selv om det var heftig da det sto på.

Programmet i 2019 var også veldig stort med 270 arrangementer, mot 173 i 2018. Dermed var det også plass til mange eksplisitt politiske og aktivistiske tematikker, som frigjøringsjubileet i Finnmark og 40-årsmarkeringen av Altakampen. Dette er store og definerende historiske hendelser, som den nasjonale kunstscenen ignorerte, men som var en helt nødvendig og sentral del av vårt program.

Festspilltematikken i 2019 oppsummerte min interesse for det nordlige mennesket og de politiske strategier og forestillinger som legger premissene for vår livsutfoldelse og samfunnsutvikling. Vi fikk også fortsatt arbeidet med å bygge allianser på tvers av det arktiske området, for eksempel med Carola Grahns festspillutstilling som åpnet nye dialoger mellom ulike urfolksposisjoner og mellom kunst og duodji. Dette tverrkunstneriske blikket er ekstremt viktig for å skape rom for nye bevegelser, nye praksiser og nye tanker i kunstfeltet. Festivalen i 2019 videreførte også fokuset på å skape allianser som strekker seg ut i andre sektorer av samfunnet. Festspillene har hatt et samarbeid med Universitetet i Tromsø og vært involvert i flere store forskningsprosjekter over de siste fire årene, og ellers arbeidet tett med næringslivet, slik at kunsten har kunnet tre inn i forskjellige samfunnsområder og dele kunnskap og perspektiv som er nyttig for begge sider. Jeg opplever på mange måter kunstfeltet som altfor enklavisk i et samfunnspolitisk perspektiv, og jeg har ønsket at Festspillene skulle bidra til å endre dette.

Kampen om kvalitet

M.D.: Da åremålet ditt som festspilldirektør gikk ut i 2019, søkte du ikke forlengelse, men overlot i stedet roret til Ragnheiður Skúladóttir. Hva er planene dine nå? Og er det noen av ambisjonene du har hatt for festspillene du tar med deg videre i nye prosjekter og oppgaver?

M.U.: Ved siden av stillingen som festspilldirektør har jeg sittet i Kulturrådet, og jeg skal fortsette der i fire nye år, og planlegger ellers å jobbe fritt med større utviklingsprosjekter i kunst- og kulturfeltet i nord. Jeg er opptatt av de overordnede rammene for kunstfeltets utvikling og vil fortsette å snakke høyt om både mangfold, tilgjengelighet og risikovilje. Samtidig er jeg utrolig opptatt av kvalitetsbegrepet, og tenker at vi må trå inn i noen virkelig harde diskusjoner om kvalitetsdefinisjoner i kunstfeltet i de neste årene. Fire år i Kulturrådet har gjort meg enda mer bevisst på hvor problematisk kvalitetsbegrepet er som maktfaktor i norsk kunst- og kulturliv. I kulturmeldingen er ordene «kunstnerisk kvalitet» nevnt 47 ganger, men det står ikke noe sted hvem det er som definerer kvaliteten og hva dette egentlig betyr. Hele premisset for driften av Kulturrådet, for eksempel, er at man skal gjøre skjønnsvurderinger basert på kunstnerisk kvalitet. Men det eneste man vet sikkert om kunstnerisk kvalitet – for dette har Kulturrådet jo nylig forsket på i et stort prosjekt – er at det er helt forbanna umulig å definere presist hva det er. Man må derfor snakke om kvalitetsforståelser i flertall og operere med et bredt spekter av kvalitetskontekster. Kvalitet håndteres for ofte som et universelt og objektivt begrep, noe det slett ikke er. Hvilke posisjoner vektlegges og hvilke perspektiver er mest betydningsfulle når vi vurderer hva som er kvalitativt best?

Det som er verst med hele kvalitetsdiskursen, er at kvalitet blir definert som en slags intuitiv størrelse. Det er på en måte en catch-22-logikk på spill, for hvis du spør, «Hva mener du med kunstnerisk kvalitet her?» avslører du at du intuitivt ikke klarer å gjenkjenne det. Dermed blir det lite attraktivt å problematisere begrepet eller stille legitime spørsmål om perspektiv og posisjon. Vi må komme til et nytt sted i forhold til bredden av kvalitetsforståelser og kvalitetskontekster, og utforske nye begreper og rammer for å vurdere kunst. At et så uhåndgripelig begrep skal legge rammene for norsk kunst- og kulturpolitikk er svært problematisk.

M.D.: Så er vi tilbake til der hvor vi startet, med spørsmålet om definisjonsmakt og viktigheten av andre fortellinger, posisjoner og målestokker å navigere etter. Jeg har også sittet i et fagutvalg i Kulturrådet så jeg kjenner problemstillingen. Når kvalitet reduseres til intuisjon er vi ute i farlig farvann. Intuisjon kommer jo av trening og erfaring, og mange av oss er bokstavelig talt disiplinert til å privilegere noen former for estetiske uttrykk og tradisjoner over andre. I mitt fag, kunsthistorie, har det for eksempel lenge vært legitimt å ikke ha kunnskap om samisk kunst og historie. Effektene av denne strukturelle ignoransen sees tydelig i Kulturdepartementets rapport «Utredning om samisk kunst og kultur på arenaer i Norge» fra 2018, som kartlegger inklusjonen – eller snarere, eksklusjonen – av samisk kulturuttrykk i norske kulturinstitusjoner.**** Rapporten har blitt forbigått i stillhet, selv om det er grell lesning. Når man leser høringssvarene fra statsstøttede institusjoner om hvorfor samisk kunst og kultur ikke figurerer i programmene, er det slående at mange aktører, spesielt i Sør-Norge, bruker kvalitet og relevans som unnskyldning. Gang på gang påkalles et abstrakt og tilsynelatende universelt kvalitetsbegrep ­som i praksis åpenlyst prioriterer spesifikke kunsttradisjoner på bekostning av samiske kunstuttrykk, som på tross av sitt radikale mangfold hurtig settes i bås og avfeies som litt for sært, smalt eller svakt.

M.U.: Det er ingen tvil om at de generelle og finansielle premissene for utvikling av nordlig kunst- og kulturliv styres på bakgrunn av definisjoner, refleksjoner og samtaler vi i liten grad er en del av. For meg har det vært viktig å utfordre den sentrale definisjonsmakten og kvalitetshegemoniet som dominerer feltet. Det er selvsagt livsfarlig å si, for det kan lett høres som en unnskyldning i møte med en potensiell kritikk av Festspillene, snarere enn som opplegg til en bredere og nødvendig diskusjon. Jeg tenker at kunst- og kulturfestivalene har en viktig rolle i å være en arena for debatt rundt disse spørsmålene.

Det jeg er mest stolt av som leder for Festspillene er at vi har turt å gi rom for utprøving og nytenkning og at vi har understøttet nye kunstneriske stemmer, representasjoner og refleksjoner fra Nord-Norge og Arktis. Kompanier og kunstnerskap som Rimfrost, Lost & Found, Simone Grøtte, Timimi Märak, Kathrine Strøm, Silje Solheim Johnsen, Tine Surel Lange, Ibrahim Fazlic, Ferske Scener, Joar Nango, Silje Halstensen og mange flere har fått stort spillerom til å eksperimentere hos oss. Kulturfestivalene i nord spiller en helt avgjørende rolle for å tilrettelegge risikofylte og rause rom hvor nye tanker og fortellinger kan oppstå. Uten dette blir vi fryktelig mye fattigere som samfunn og som kunst- og kulturfelt, for vi trenger rom hvor man også kan famle og snuble i prosessen med å tenke nytt. Min største frykt er at vi som felt skal bli så bundet av det stringente og fryktinngytende kvalitetsbegrepet at vi ikke tør å ta sjanser.

FOTNOTER

* Ingrid Røise Kielland, ”Fucking Finnmark”, Dagbladet, 20. februar 2004.

** Maria Utsi, ”Hvem definerer nord?”, Nordlys, 16. september 2016. Tilgjengelig på: [nordnorskdebatt.no/article/hvem-definerer-nord].

***Doudji er et nord-samisk ord som ofte oversettes til kunsthåndverk på norsk, men begrepet har en langt bredere forståelsesramme på samisk, hvor det utover å referere til selve verket inkluderer dimensjoner som skapelsesprosessen, materialeforståelsen, kunnskapstradisjoner, identitet og spiritualitet.

****Kulturdepartementets rapport «Utredning om samisk kunst og kultur på arenaer i Norge» (2018) er tilgjengelig på [regjeringen.no/no/dokumenter/utredning-om-samisk-kunst-og-kultur-pa-arenaer-i-norge/id2620279].

Nummer 1 2020