ENQUETE
Kunstnerorganisasjoner med støtte til Eidsvold
– Regiforbundet etterlyser en fast, bransjeomfattende praksis for kreditering av regissører og andre kunstnere, blant annet i teatrets lokaler, på nettsider og i programmer, sier forbundsleder Hans Henriksen. Både Regiforbundet og Norske Scenografer i Creo stiller seg bak jurist og opphavsrettsekspert Irina Eidsvolds anbefalning om å prøve krediteringssaken for retten, mens Skuespillerforbundet har større tro på dialog om hva som er «god skikk» og hvordan det bør praktiseres.
På bakgrunn av Irina Eidsvolds mye diskuterte kronikk om navngivning av opphavere, har vi spurt kunstnerorganisasjonene om å svare på følgende:
Ifølge jurist og ekspert på opphavsrett, Irina Eidsvold, er teatrenes mangel på kreditering av scenekunstnere på stedet ikke bare er en unnlatelsessynd, men lovstridig, i flg. lovbestemmelse (åndsverklovens § 5). Er dere enige?
Er det etter deres syn avgjørende om informasjonen er tilgjengelig på stedet, i papirformat, eller kan det like gjerne gjøres via QR-koder og digitale løsninger?
Per Emil Grimstad, leder av Norsk Skuespillerforbund
– Hvorvidt praksisen rundt krediteringen av scenekunstnere på norske teatre er lovstridig eller ikke, er vanskelig å svare generelt på, siden praksisen rundt dette varierer fra teater til teater. I eksempelet med Nationaltheatret trenger vi også flere opplysninger for å kunne gjøre en konkret vurdering. Men det jeg tenker er vel så interessant, er å åpne diskusjonen rundt hva som er «god skikk» eller hvordan dette bør praktiseres. Det er ikke sikkert at minimumskravet til hva som er lovlig praksis ifølge åndsverksloven, er det teatrene bør nøye seg med. Det åndsverksloven sier om kreditering av opphavere og kunstnere, er at man har krav på å bli navngitt slik som god skikk tilsier, såfremt navngivelse er praktisk mulig. Om informasjon tilgjengeliggjort via en QR-kode er «godt nok» for å oppfylle lovens minimumskrav, kan godt være. Men er det kanskje mulig, og ikke minst ønskelig, å allikevel gjøre dette på en annen måte?
Slik jeg forstår Irina Eidsvold, reagerer hun blant annet på at krediteringen av scenekunstnere og andre kunstneriske bidragsytere ikke er fysisk tilgjengelig på teateret når man er der som publikum for å se en forestilling; I eksempelet med Nationaltheatret, må man oppsøke informasjonen selv, ved å skanne en QR-kode. Dersom det kommer tydelig fram for publikum at et digitalt forestillingsprogram med kreditering av kunstneriske bidragsytere er tilgjengelig ved å ta opp mobiltelefonen og lese av en QR-kode, er det mye mulig at dette er innenfor lovens rammer. Men er det ikke også rimelig å kunne mene at denne informasjonen og krediteringen av forestillingens ensemble og kunstneriske bidrag også bør synliggjøres på spillestedet, uten at publikum aktivt må lete opp informasjonen selv, på egen mobiltelefon, f.eks. ved bruk av fysiske oppslagstavler, analoge eller digitale?
Irina Eidsvold oppfordrer Skuespillerforbundet og andre kunstnerorganisasjoner til å prøve dette spørsmålet for domstolene. Men dersom denne diskusjonen ender opp med at lovens minstekrav skal være den ideelle praksis, mener jeg at vi er på feil spor. Det virker som om rettmessig kreditering er viktig, både for teatrene og for oss kunstnere. Så la oss heller diskutere hvordan denne krediteringen bør gjøres på best mulig måte, fremfor å la dette være et spørsmål det er opp til et knippe dommere å avgjøre; det kan godt være at de mener en enkel QR-kode er godt nok for å oppfylle lovens krav. Men er det ikke ønskelig med noe mer, både for kunstnerne, teatrene og ikke minst for publikum?
Hans Henriksen, leder i Regiforbundet
– Takk for henvendelsen. Regiforbundet stiller seg bak Irina Eidsvolds hovedanliggende.
Retten til å bli navngitt følger av åndsverkloven § 5. Når et verk gjøres tilgjengelig for allmennheten, har opphaveren krav på å bli navngitt «slik som god skikk tilsier såfremt navngivelse er praktisk mulig». En teaterregissør er opphaver til oppsetningen. Utøvende kunstnere har tilsvarende navngivelsesrett, jf. åndsverkloven § 16.
2. Hva som er «god skikk», kan i siste instans avgjøres av domstolene. Etter vår mening tilsier god skikk at kunstnerne krediteres der forestillingen vises, ikke bare via QR-kode, e-post eller teatrets nettsider. Manglende navngivelse på stedet er ikke i samsvar med god skikk, og vi mener den er i strid med lovens intensjon. Det samme gjelder når krediteringen svikter i teatrets egne digitale kanaler.
Regiforbundet etterlyser en fast, bransjeomfattende praksis for kreditering av regissører og andre kunstnere, blant annet i teatrets lokaler, på nettsider og i programmer.
.
Solveig Bygdnes, styreleder, Norske scenografer i Creo
– Vi stiller oss bak Irina Eidsvold.
2. Fra Norske Scenografers i Creos perspektiv handler denne debatten om mer enn papirprogrammer og QR-koder.
Den handler om synliggjøring, anerkjennelse og respekt for kunstnerisk arbeid, og om teatrene forstår og tar dette ansvaret. Scenografer er frilansere uten en fast arbeidsplass, og faller derfor lett mellom stolene når det gjelder synlighet og kreditering. Vi som arbeider som scenografer, kostymedesignere, lysdesignere, videodesignere, figurdesignere, lyddesignere og med maske/hår, er en del av det kunstneriske laget som skaper det audiovisuelle konseptet til en teaterforestilling. Vi lever av å være kunstnere, og av at arbeidet vårt blir sett, navngitt og anerkjent. Å kreditere det kunstneriske laget er ikke det samme som å gjøre rollelisten tilgjengelig. Skuespillere på en rolleliste kan variere. Det kunstneriske lagets bidrag gjør det ikke. Vi ser også hvordan dette blir tydelig når forestillingene omtales og dokumenteres i mediene. Fotografen krediteres gjerne når et bilde av en scenografi, et lysdesign eller et kostyme publiseres, mens kunstnerne som har skapt det kunstneriske visuelle uttrykket bildet formidler, nevnes ytterst sjelden. Dette reiser også et viktig spørsmål: Hva er god skikk for kreditering av kunstnerisk arbeid i dag? Og hvem har ansvaret for å sørge for at alle kunstneriske bidrag blir synliggjort og anerkjent? Fototgrafenes kamp for kreditering tok mange tiår. Idag ser vi dette som en annerkjent standard. Norske Scenografer i Creo mener det bør være en selvfølge at de som skaper forestillingens kunstneriske uttrykk også blir synliggjort og kreditert. Det handler om å synliggjøre faggruppene og arbeidet som ligger bak forestillingen, og om å vise at teatrene er stolte og verdsetter kompetansen, håndverket og menneskene som skaper den. Det gir også publikum med ulike interessefelt flere innganger til å oppdage, forstå og omfavne teaterets mange samhandlende kunstformer. I en tid der kunstig intelligens utfordrer forståelsen av kreativitet og kunstnerisk arbeid, blir dette en desto viktigere faktor.
Teatrene bør som arbeidsgiver ta sitt ansvar og være stolte av å vise hvor mange menneskelige krefter, ulike fag og spesialisert kompetanse som faktisk skal til for å skape en teaterforestilling, da det er nettopp dette samspillet mellom mennesker, kunstnerisk blikk, erfaring og håndverk som gjør teateret så levende og unikt. Synlighet er ikke pynt eller en formalitet. Teatrenes plikt til å navngi er for oss en fundamental forutsetning for å kunne virke som profesjonell kunstner, særlig i en tid da teatrene effektiviserer og kutter produksjonskostnader. Gjennom synlig kreditering i fysiske program og plakater lokalt på framvisningsstedet viser teatrene publikum at de verdsetter menneskene, faggruppene og den spesialiserte kompetansen som ligger bak hver og en forestilling. Dette er ikke kun et spørsmål om digital eller fysisk informasjon. Vi sier: ja, takk begge deler. Vi oppfordrer derfor Nationaltheatret til å trykke opp en enkel oversikt med navn på alle involverte scenekunstnerne og opphavspersoner på papir, på samme måte som Den Norske Opera & Ballett gjør foran hver forestilling.