Plikten til å navngi

Som svar på min kronikk om teatrenes unnlatelsessynd ved manglende navngivelse av kunstnerisk lag i tilknytning til forestillinger, skriver leder for marked og kommunikasjonsavdelingen på Nationaltheatret, Øystein Hygen Christensen, at Nationaltheatret har innhentet støtte for sin digitale navngivelsespraksis fra et advokatfirma. Markedssjefen fremholder at så mange som 70% av de som går på en forestilling har vært inne og klikket på lenken med informasjon.

Jeg mener at dette ikke sikrer at informasjonen er tilstrekkelig fordi – selv jeg, som både er digitalt oppegående og har passe god hukommelse – glemmer informasjon som er sendt meg fire dager før jeg skal på teater. Dessuten mener jeg at lovens logikk er slik at navngivelse skal skje i tilknytning til at den kunstneriske opplevelsen formidles.

Lovens bestemmelse uttrykker altså at rettighetshaverne (skuespillere, dramatikere, komponister, scenografer og andre som har rettigheter etter åndsverkloven) skal navngis «slik som god skikk tilsier såfremt navngivelse er praktisk mulig». Juridisk metode tilsier at hva som ligger i «god skikk» må klargjøres, og det er domstolen som i siste instans bestemmer hva som ligger i begrepet. Domstolen behøver heller ikke godta «skikker» som foreligger, hvis domstolen kommer til at skikken ikke er «god».

Mitt mål er ikke at dette spørsmålet skal avgjøres av domstolene, men at teatrene endrer sin praksis og innfrir forpliktelsen de har etter loven. Jeg hevder at bestemmelsen skal forstås slik at publikum skal få mulighet til å få informasjon om hvem som står bak de ulike kunstneriske bidragene der den kunstneriske prestasjonen skjer, dvs. i teatret. Advokatfirmaet Nationaltheatret har vært i kontakt med har gitt støtte til at forpliktelsen innfris for Nationaltheatrets del, fordi publikum i for- og etterkant kan klikke seg inn og hente ut informasjonen. Jeg mener dette ikke er tilstrekkelig. At det å måtte oppsøke et digitalt univers verken ikke er tilgjengelig for enhver (selv om statistikk viser at de har klikket på lenken som følger med billettbestillingen), fordi mange ikke er bekvemme med digitale løsninger, og at det er når du sitter i salen – før forestillingen begynner, i pausen eller når forestillingen er slutt – at du skal gis muligheten for tilgang til denne informasjonen. De som ikke vil kjøpe et fysisk program burde få informasjonen gjennom en plakat ved inngangsdørene for eksempel. At rollebesetninger endres, har ikke vært et problem tidligere. Da la teatrene inn en liten papirbit med informasjonen i det fysiske programmet eller informerte om endringen på plakater i foajéen. I kronikken viser jeg til hvordan andre institusjoner/distributører innfrir sine forpliktelser. Bl.a. museer, ville aldri unnlatt å formidle hvem som har skapt bildene som er utstilt, selv om informasjonen også er tilgjengelig digitalt.

Endringen til teatrene skjedde så vidt meg bekjent, i forbindelse med pandemien. De hensyn som førte til endringen foreligger altså ikke lengre og skulle ha medført en umiddelbar tilbakeføring til gammel ordning med fysiske programmer. Med hensyn til miljøverdien av å spare på opptrykk av programmer, er det ikke slik at miljøhensyn trumfer forpliktelsen distributører av kunst har til skikkelig navngivelse av opphavere og utøvende kunstnere. Dessuten har vi papirgjenbruk i Norge i dag. Ubrukte programmer kan resirkuleres og gå til produksjon av nye.

.

 Irina Eidsvold er professor ved Institutt for rettsvitenskap og styring. Handelshøgskolen BI, Oslo