Kunstnere skal krediteres, men ikke via printeren

Irina Eidsvold retter en alvorlig anklage mot norske teatre når hun i sin kronikk i Norsk Shakespearetidsskrift skriver at vi kveld etter kveld krenker kunstnernes ideelle rettigheter fordi de ikke navngis i forbindelse med forestillinger.

Jeg kan ikke svare for praksisen på teatre landet rundt, men jeg kan berolige Eidsvold med at det er like åpenbart for oss som for henne at kunstnerne skal krediteres. Nationaltheatret tar åndsverk og kunstnernes rett til navngivelse på største alvor. Publikum skal enkelt kunne finne ut hvem som har skrevet, regissert, komponert, spilt og på andre måter kunstnerisk bidratt til forestillingen de skal oppleve, opplever eller har opplevd.

På Nationaltheatret har vi løst dette ved at publikum møter plakater med bilder av ensemblet der vi oppfordrer dem til å bruke en QR-kode for å lese mer. QR-koden leder direkte til nettsiden vår, hvor man finner full kreditering, rikholdig informasjon om stykket, samt bilder og videoer. Tilgangen krever ingen innlogging, og det koster selvfølgelig heller ingenting å besøke forestillingssiden. Noen dager før forestillingen sender vi i tillegg en e-post til billettkjøperne med fyldig informasjon om forestillingen og de medvirkende.

Informasjonen er altså tilgjengelig både før besøket, mens publikum faktisk befinner seg i teateret og i etterkant.

Jeg er ikke jurist, og ba derfor advokatfirmaet Gjessing, som har kompetanse på opphavsrett, om å vurdere de juridiske påstandene i Eidsvolds kronikk.

Deres vurdering er at Eidsvold gjør navngivelsesplikten mer absolutt enn det er grunnlag for. Åndsverkloven stiller krav om at navngivelse skjer «slik god skikk tilsier». At det er praktisk mulig å trykke et program eller en rolleliste, betyr ikke at man dermed er forpliktet til å gjøre det.

Det avgjørende er om publikum får en rimelig mulighet til å finne ut hvem som har skapt og hvem som medvirker i forestillingen. Gjessing har også vurdert den konkrete løsningen vi bruker på Nationaltheatret. Deres vurdering er at umiddelbar tilgang til den fullstendige krediteringen via QR-kode på spillestedet er tilstrekkelig til å oppfylle kravet til «god skikk».

Det synes jeg er en viktig presisering som jeg håper Eidsvold, og de som leser og deler kronikken hennes, tar til seg. For meg er det likevel en annen side ved denne diskusjonen som er vel så interessant.

Da jeg begynte på Nationaltheatret i 2015, brukte vi mye tid og penger på å lage feiende flotte og fyldige teaterprogrammer. Ville du ha all informasjonen om forestillingen og menneskene bak, måtte du som regel kjøpe programmet.

I dag er informasjonen gratis og tilgjengelig for alle.

Det er en stor forskjell, og helt klart i publikums interesse. Jeg mener også det er bra for kunstnerne og alle som har medvirket til å skape forestillingen. Publikum kan komme bedre forberedt og ha mer kunnskap om det kunstneriske arbeidet før de setter seg i salen. Og den digitale krediteringen forsvinner ikke når forestillingen tas av plakaten. Den blir arkivert og søkbar og kan dokumentere den enkeltes medvirkning også i ettertid.

Vi har med andre ord ikke sluttet å fortelle publikum hvem kunstnerne er. Vi har endret måten vi gjør det på.

Og vi ser at publikum faktisk leser informasjonen vi sender dem digitalt. Mellom 78 og 82 prosent av billettkjøperne åpner e-postene vi sender i forkant av forestillingen. Det betyr at informasjon som tidligere var forbeholdt de som faktisk kjøpte et papirprogram, nå når flere hundre mennesker før hver forestilling. Det er omtrent like mange programmer som vi kunne selge i løpet av en hel uke i 2015. Ved å ikke lenger produsere papirprogrammer har vi frigitt mye tid og ressurser til å få flere publikummere inn i salene våre.

Det er også en helt praktisk grunn til at enkle, printede rollelister heller ikke er veien å gå.

Roller kan på kort varsel overtas av andre, og slike endringer skjer gjerne samme dag som forestillingen skal spilles. En rolleliste vi printet i går, kan med andre ord være feil i kveld. Den digitale informasjonen kan vi oppdatere fortløpende. Den gir oss dessuten langt bedre muligheter til å gjøre informasjonen lesbar og tilgjengelig for mennesker med ulike behov enn et ark med liten skrift forsøkt lest i dus belysning i Theaterbaren.

Eidsvold trekker også frem filmens rulletekst som et eksempel på en bransje som har forstått betydningen av kreditering. Men en film er ferdig når rulleteksten produseres. En teaterforestilling er ikke det. Den lever og endrer seg fra kveld til kveld.

Det har også skjedd ganske mye med hvordan Nationaltheatret møter publikum siden 2015.

Da annonserte vi fortsatt tungt i papiraviser. Vi brukte store ressurser på å lage trykte programmer, repertoarmagasiner, glansede flyere og omfangsrike innstikk i Aftenposten.

I dag møter vi publikum på en helt annen måte. Vi kommuniserer og markedsfører forestillingene med engasjerende innhold i digitale kanaler. Vi gir publikum informasjon i forkant av besøket, vi hjelper dem med å forberede seg, fortelle mer om stykkene og de som har skapt det. Etter teppefall fortsetter vi kontakten og øker sannsynligheten for at de kommer tilbake til oss for å oppleve mer teater.

For meg handler moderne publikumsarbeid og publikumsutvikling om å ta både kunsten og publikum på alvor og benytte kanalene publikum faktisk bruker.

Det betyr ikke at alt skal digitaliseres. Selve teateropplevelsen er en fysisk og (stort sett) skjermfri friplass. Men jeg har vanskelig for å se hvorfor informasjonen om menneskene som har skaper den, blir mindre verdifull fordi vi leser den på telefonen i stedet for på et printet ark eller i et papirprogram.