Teatrenes unnlatelsessynd – manglende navngivelse av kunstnere

Jeg syklet løftet hjem etter nok en fin teateropplevelse i hovedstaden. Denne kvelden var det Haugtussa på Nationaltheatret. Det var blitt til en leken, burlesk og gripende oppsetning med glitrende skuespiller- og sangprestasjoner og en dristig regi. Men nok en gang meldte spørsmålet seg: Hvem sto egentlig bak prestasjonene? Hvem spilte og sang, hadde regi og scenografi, og hvem hadde skrevet musikken egentlig?

Mitt spørsmål er: Hvorfor navngis ikke kunstnerne i tilknytning til forestillingene, slik loven forplikter teatrene til? Hvorfor utsettes vi som publikum for en ukultur i strid med både lovverk og «god skikk», som etterlater et vakuum av spørsmål om hvem som har skapt dette og hvem som er roten til alle disse inntrykkene? Slik jeg ser det, krenker norsk teater kunstnernes ideelle rettigheter hver kveld det skjer en fremføring der kunstnerne ikke navngis.

Åndsverkloven har utstyrt kunstnere med to typer rettigheter: De økonomiske, som sikrer lønn for arbeidet, og de ideelle eller moralske rettighetene. De ideelle rettighetene er en slags personlighetsrett, av respekt for den nære tilknytningen åndsverket og fremføringen har til kunstneren. Verket skal formidles med respekt («respektretten») og prestasjonen skal navngis, «slik god skikk tilsier», såfremt navngivelse er praktisk mulig («faderskapsretten»).

Dette er en preseptorisk – altså en tvingende – lovbestemmelse (åndsverklovens § 5). Teatrene kan altså ikke velge seg bort fra forpliktelsen, selv om de vil. Likevel unnlater teatrene å navngi kunstnerne på stedet der fremføringen skjer. Hvorfor er det ingen som følger opp denne unnlatelsen? At navngivelse er praktisk mulig, er det ingen tvil om. Det krever minimale ressurser å trykke en enkel flyer, legge ut et papirprogram eller i det minste henge opp en fysisk eller digital plakat i foajeen med navngivelse av de kunstneriske prestasjonene fremgår.

I beste fall er ikke teatrene klar over sine forpliktelser, i verste fall gjemmer de seg bak en lettvint og billigere digitaliseringsløsning, der man i for- eller etterkant av forestillingen kan logge seg inn til ønsket informasjon. Kanskje argumenterer de med at QR-koder og nettsider er mer miljøvennlige og økonomisk enn papir. Men verken miljøhensyn eller budsjettbesparelser kan trumfe loven. Navngivelsesplikten ligger i hjertet av opphavsretten. Den er like sentral som det å måtte betale kunstnerne for å spille.

Teater er levende øyeblikkskunst. Forpliktelsen etter loven kan, slik jeg ser det, derfor bare oppfylles gjennom umiddelbar navngivelse der kunstverket oppleves, dvs. i tilknytning til arrangementet. Filmbransjen forstår dette; rulleteksten navngir alle fra den minste statist til regissøren. Bokbransjen og radiostasjoner overholder plikten. Konsertarrangører likeså. Hvordan kan teatrene år etter år fortsette å praktisere et ulovlig unntak?

Dette handler ikke bare om juss og formaliteter. Navngivelsen har stor økonomisk betydning for den enkelte kunstner. Det er slik kunstnerne markedsføres, bygger anseelse og sikrer seg fremtidige oppdrag. Dette kommer godt med for dem som leverer teatrets «gull», men som sjelden befinner seg øverst på lønningslistene.

I tillegg går teatrene selv glipp av en omdømmebygger, og vi som publikum mister muligheten til å bli kjent med og gjenkjenne tidens kunstnerstand.

Her bør det skje umiddelbare endringer. Hvis ikke teatrene selv tar loven på alvor, oppfordrer jeg Norsk Skuespillerforbund og andre kunstnerorganisasjoner til å gjøre det: Prøv spørsmålet for domstolene!