Storesøster ser de små mennene

Når det jeg egentlig vil er at du skal holde om meg er en tilsynelatende enkel forestilling, med

Når det jeg egentlig vil er at du holder om meg

Katja Lindeberg Produksjoner

Regi og konsept: Katja Lindeberg

Medvirkende: Joakim Thrane, Benjamin Lønne Røsler, Per Magnus Barlaug og Katja Lindeberg

Komponist: Arnfinn Killingtveit

Lys og video: Eirik Brenne Torsethaugen

Scenegrafi: Jørgen Sellevold

Kostymer: Jenny Hilmo Teig

Dramaturg: Guro Hustad Stugu (Rosendal Teater)

Premiere Rosendal Teater, 23. november, 2023

utgangspunkt i overdoser av klisjéer og stereotypier. De tre mennene på scenen befinner seg i et rom fylt med jakttroféer, utstoppede dyr, skytevåpen, boksesekk, selvfølgelig en bar og en stor skinnsofa. Kledd opp i superheltkostymer, apemasker, dresser, cowboyklær er de tidvis aggressive, selvhøytidelige, støyende, sporty og finner det lettere å fortelle anekdoter enn å hanskes med sine egne følelser. Det overdrevne og karikerte spillet underholder oss, og de mange ulike temaene som blir tatt opp varierer mellom det åpenbare, absurde og vanskelige. Åtti prosent av teksten bygger på dybdeintervjuer Katja Lindeberg har gjort med et tjuetalls menn, og scenen er som en Big Brother-bunker, med innesperrete menn under overvåking og styrt av kvinnen på skjermen.

Klovnen Katja

Katja Lindeberg har master i fysisk komedie ved Stockholms Dramatiska Högskola (nå Stockholms Konstnärliga Högskola) i 2011, og har siden produsert sine egne forestillinger. Hun har hatt et fokus på teaterklovnen i et kjønnsperspektiv og bruker det tilsynelatende stereotypiske som et utgangspunkt for produksjonene sine. Når det jeg egentlig vil er at du holder om meg er en oppfølger til Bare en våt munn fra 2018. Den grunnleggende metoden er lik for begge forestillingene, med dybdeintervjuer som tekstgrunnlag, og hennes spørsmål om hva kjønn innebærer som basis for identitet, kultur og makt.

Fra realityshow til virkelighetsfjernt

Det mest fremtredende regigrepet i Når det jeg egentlig vil er at du skal holde om meg, tar utgangspunkt i fjersynskonseptet Big Brother, som herjet skjermene på begynnelsen av hundreåret. Dette var et av de første reality-programmene og ga dengang en hvemsomhelst en stemme i det offentlige og en mulighet til å bli kjendis. Et sentralt poeng i konseptet var at deltakerne ikke spilte andre enn seg selv, i hverdagslige gjøremål og tildelte oppgaver, og i konkurranse mot de andre deltakerne. Referansen til George Orwells roman 1984, lå i at deltakerne ble sperret inne og var overvåket døgnet rundt. Rollen som Big Brother lå hos publikum, som fulgte alle deltakerne og bestemte fortløpende hvem som måtte forlate konkurransen.

I Når det jeg egentlig vil er at du skal holde om meg blir ingen verken stemt på eller stemt ut, men Katja Lindeberg overvåker og styrer mennene fra skjermen på scenen. Som en Big Sister, en Storesøster som ser alt, tar hun også vare på disse tre, og på sitt vis holder om dem. Vi får innledningsvis vite at mennene på scenen representerer seg selv, som Joakim, Per Magnus og Benjamin, men også mennene som er intervjuet for prosjektet. Selv om svarene i dybdeintervjuene er dokumentariske og virkelige nok, er det ikke reelt eller sant det som foregår på scenen. Som i et realityshow, er dramaturgien i teaterforestillingen nøye utviklet og planlagt. Scenehandlingene delt inn i ulike temaer og situasjoner som de tre mennene spiller ut, og vi som publikum vet utmerket godt at de spiller.

To formater mot hverandre

På den ene siden er Når det jeg egentlig vil er at du skal holde om meg en karikatur, en satire over klisjéene om hva Mannen er. At et tjuetalls menn mellom 25 og 60 har beskrevet seg selv som superhelter, riddere og jegere, som aggressive og voldelige, som overflatiske og fulle av følelsesangst, som aller best, som kompiser og ensomme, svarer til mytene om Mannen. Mennene er latterlige, og det er morsomt. På den andre siden befinner publikum seg som observatører av et laboratorieprosjekt som er et teater. Joda, intervjuene er nok reelle, men vi vet det er teater og ikke reelt. Laboratoriet er spilt og det tilsynelatende dokumentariske er også spilt. Utover forestillingen spiller skuespillerne på scenen en økende motstand mot overvåkningen og avsløringene Kvinnen på skjermen utsetter dem for i spillet. Men nettopp at skuespillerne spiller at de er mot teaterforestillingen, bærer en motstand til det overflatiske ved den. Det blir et teater-i-teatret, som hos Shakespeare eller Pirandello. Det er også morsomt.

Gaper litt høyt?

Det er en ambisiøs og kompleks forestilling Katja Lindeberg har jobbet frem, og den er underholdende og morsom. Men jeg synes den kan bli litt hektisk. Situasjonene og temaene er mange og kommer tett. På premierekvelden opplevdes forestillingen som noe stakkato i vekslingen mellom de ulike situasjonene og spillestilene. Og hvert tema blir bare kort berørt. Kan hende forestillingen hadde stått seg å gå litt dypere inn i noen av temaene, og gjort det mer allment? For flere av problemstillingene mennene tar opp, er føles fremmede for meg. (Men det kan skyldes jeg er blitt for gammel til noe av mannsvirkeligheten av i dag.) Skuespillerne Joakim Thrane, Benjamin Lønne Røsler og Per Magnus Barlaug jobber hardt på scenen hele tiden, og med et krevende materiale og holder de publikum i ånde. Scenografi, kostymer og musikk uttrykker presist det overdrevne og karikerte som forestillingen trenger. Dette er en god forestilling som jeg tenker blir bedre, når ensemblet får spilt mer sammen.

(Publisert 24.11.2023)