Mellom ekstremisme og feelgood

På hovedscenen til Den Nationale Scene presenterte regissør Lasse Kolsrud oss for urpremieren av Menn som ingen treng. Forestillingen er en

menn som ingen treng

Av Frode Grytten

Regi: Lasse Kolsrud

Scenografi: Bård Lie Thorbjørnsen

Kostymedesign: Milja Salovaara

Lysdesign: Silje Grimstad

Koreograf: Belinda Braza

Dramaturg: Lillian Bikset

Den Nationale Scene, premiere 6. april 2024

nyskrevet teatertekst av Frode Grytten, og viser et knippe menn som ikke passer inn i samfunnet.

Denne våren har det vært en større debatt i norske medier om menn som ikke føler seg ivaretatt i samfunnet. Dette er menn som ikke får partnerskap, gutter som blir forsømt på skolen og menn som befinner seg i ekstremistiske miljøer. Samtidig er det fokus på at menn skårer høyest på tester om psykiske problemer. Statistisk sentralbyrå skriver at to av tre norske selvmordsforsøk blir begått av menn. DNS sin forestilling går ikke eksplisitt inn i denne debatten. Likevel er det vanskelig å se den uten å trekke paralleller til like problematikker i norsk media.

En godt kjent form

Både stykkets scenografi og form er godt kjent for publikum. Scenerommet er enkelt møblert, med en sirkel av lenestoler, en strykekvartett og en DJ. Den store scenen virker derfor naken, ved at den lar alt fokuset bli rettet mot aktørene som beveger seg fritt i scenerommet.

Det som mangler i scenografien, blir likevel tatt igjen i stykkets form. Forestillingen er flettet sammen av musikalske innslag og monologer. De musikalske innslagene bryter stykkets ellers monologbaserte preg. Karakterene snakker nemlig aldri direkte med hverandre.

Skuespillerne beveget seg langt ut mot scenekanten og snakker direkte og levende med publikum, noe som gir en opplevelse av intimitet mellom de enkelte rollene og tilskuerne. Dette blir forsterket av at forestillingen både starter og slutter med at salen er opplyst. Noe som gir opplevelsen av felleskap: Publikum og karakterer er i samme rom og er en del av samme samfunn.

Strykekvartetten består av fire damer, som sitter iført elegante klær i en liten paviljong med tynne stoffvegger. Paviljongen beveger seg elegant over scenen under forestillingen, tilsynelatende upåvirket av de rå monologene som blir fremført. Veggene utgjør derfor både et fysisk og metaforisk skille mellom mennene og kvinnene, der musikerne ikke tar del i fiksjonshandlingens problemer. Likevel får man ikke en følelse av at kvartetten er buret inne; tvert imot virker det som om de har de tatt avstand fra resten av handlingen. Paviljongen spiller i harmoni, og har ikke plass til flere medlemmer, verken fysisk eller musikalsk. På den måten symboliserer de det samfunnet som mennene er utestengt fra.

På kanten av ekstremisme

Menn som ingen treng utforsker mannlig ensomhet og stiller spørsmål ved samfunnets forventninger til maskuline identiteter. I forestillingen møter vi syv menn spilt av: Terje Ranes, Jon Ketil Johnsen, Kristoffer Sagmo Aalberg, Hugo Mikal Skår, Jonatan Filip, Jonas Fuglevik Urstad og Teo Tomczuk. Ved første øyekast har rollene lite tilfelles, bortsett fra at alle er menn. De har ulik alder og er i ulike livssituasjoner. Samtidig har de forskjellig bakgrunn og erfaringer. Likevel kommer det fort fram at alle mennene befinner seg utenfor samfunnet.

Uten at de har noe annet enn utenforskap tilfelles, har de funnet hverandre. I et udefinert rom, forteller de livshistoriene sine. Fortellingene kretser rundt kontroversielle temaer som at «ekte menn» er harde og kompromissløse og at verden må tas med makt. I monologene kommer karakterene med ekstremistiske synspunkter, som at volden kan løse relasjonsproblemer eller mildne presset fra skolen som samfunnsorgan. Midt i stykket roper den ene karakteren: «Mange menn i dag vil ikke være menn, stakkars snøfnugg.» Her treffer han stykkets nerve – en oppfatning av at det maskulinestår i opposisjon til «snøfnugg kulturen». En kultur hvor den normative maskulinitetsdefinisjonen bygger på en mann som kan være omsorgsfull, som kan gråte og være sårbar.

Alle karakterene har slitt med det å være mann, enten på grunn av traumer, dårlig oppdragelse, ensomhet, tap, psykisk lidelse eller ved å ha utenlandsk bakgrunn. Livserfaringene deres har fratatt dem muligheten til å kunne følge idealet til «snøfnugg»-samfunnet, noe som fører til at enkelte av dem beveger seg mot det ekstreme.

Særlig den 39 år gamle veteranen forteller om hvilket mannsideal han fant i krigen: «Jeg hater ikke fienden, de er bare sterkere enn oss». «Fienden», soldater fra Midtøsten, blir beskrevet som fryktløse fordi de ikke er redde for lemlestelse eller å sende barn som selvmordsbombere. Dette setter veteranen opp som et ideal, i motsetning til den «svake nordmannen». I monologene skildres også familievold og det blir også skildret vold i hjemmet og fantasier om skoleskyting. Likevel tyr ikke alle mennene til ekstremisme; noen av dem er rett og slett bare fortvilte, ensomme og triste.

Med grep om tidsånden

Selv om forestillingen er basert på nyskrevet dramatikk, kunne man lett tro at det er dokumentarisk teater. Alle forestillingens bestanddeler støtter opp monologene, og setter karakterene som eneste fokus. Det er få scenografiske elementer, og all scenografien er praktisk. Scenebildet består i all hovedsak av en sirkel med lenestoler hvor karakterene sitter mellom sine egne monologer. Det er også lite fokus på variasjon i scenebildet. Det enkle sceneriet gjorde at det meste av spenningen og dynamikken ligger i variasjonen mellom musikalske brudd og monologer, og i intensiteten som er skrevet inn i sceneteksten.

Det dokumentariske preget speilet seg også i måten skuespillerne leverer monologene. De tidvis lange fortellingene virker ektefølt, de er rå, sårbare og virker levende på scenen. Samtidig setter monologene ord på troverdige og dagsaktuelle temaer. De presenteres med hele sin fortelling, både det ekstreme, men også grunnen til at de har falt ut av samfunnet. Etter hvert opplever jeg at publikum får en empati for mennene som forteller om sine vonde liv. Traumene er ikke selvpåført, men påført dem av andre menn, hvor det blir påstått at «Den vanligste dødsårsaken i verden er menn som tar livet av andre menn».

Felles for mange av karakterene er fokuset på livets omdreiningspunkt. De peker konkret på hva som gjorde at de har blitt «tvunget» inn i sin egen livsposisjon. De peker på hvordan krig, svakhet, ensomhet eller pengemangel har ført til at både familie og samfunnet svikter dem. Mennene forteller også om livet før og etter dette vendepunktet som gjorde at de ble «ubrukelige» eller havnet «utenfor samfunnet». Forestillingen tar disse mennene på alvor. Likevel blir ikke ekstremismen rettferdiggjort på noen måte, den blir heller forklart: Marginaliserte menn er ikke «onde» eller «dumme», de er sårede og det kan skje med hvem som helst.

Hvem har talerett på teaterscenen

Forestillingen åpner opp for en større dialog om hvem som skal bli representert på teaterscenen. Hvem har egentlig talerett i teateret, og hvilke debatter skal bli fremstilt på de store scenene? Ved å ta opp en marginalisert, og innimellom latterliggjort samfunnsgruppe, åpner forestillingen opp for en større samtale om hvem som skal kjenne seg igjen i kunsten.

Selv om DNS ikke går direkte inn i en større samfunnsdebatt, blir mange av sakene fra mediebildet reflektert på scenen. Dermed gir forestillingene en stemme til en marginalisert samfunnsgruppe. En gruppe menn som er på kanten av samfunnet, og som ofte blir snakket om uten muligheten til å motsi det som blir sagt. Likevel er det uklart hva Lasse Kolsrud vil at publikum skal sitte igjen med etter forestillingen. Utenom at den var både rørende og dagsaktuell, så tilfører den lite til den pågående samfunnsdebatten om marginaliserte menn. Den presenterer ingen andre påstander enn at menn som er utenfor samfunnet, har endt opp der av en grunn. Selv om forestillingen vekker en empati for disse mennene så er det ingen oppfordring til å finne løsninger eller videre dialog.

Hjerteskjærende, men - varmende

Selv om forestillingen tar for seg tunge temaer og smertefulle skildringer, er den ikke bare tung. En DJ og en strykekvartett tilførte sammen med koreograferte elementer forestillingen et spektakulært preg. Samtidig var monologene tidvis lystige og hjertevarmende. Dette ga en opplevelse av feelgood, uten at det opplevdes som tilgjort eller påtvunget.

Sjelden klarer en forestilling å balansere mellom tung tematikk og feelgood-optimisme på en så gjennomført og god måte. Gjennom sin utforskning av maskulinitet og marginalisering, klarer forestillingen å vekke en dyp empati hos publikum, samtidig vekket spektakulære brudd og musikk en feelgood. Hvor både det ekstreme og det varme opplevdes som genuint. Med andre ord var forestillingen godt gjennomført, med en god variasjon og dynamikk.

(Publisert 08.04.2024. Anmeldelsen er rettet kl. 13.30)