Kraftfullt og eksplosivt ritual

Dansens Hus’ sesongpremiere er forestillingen Hmadcha av den marokkanske koreografen og danseren Taoufiq Izeddiou. Izeddiou har siden 2000 hatt

Hmadcha

Koreografi: Taoufiq Izeddiou

Lysdesigner: Ivan Mathis

Regi lys og lyd: Marine Pourquié

Produksjon: Melanie Ettori

Produsent: Ghizlane Boulouaert

Dansens Hus, 19. januar 2024

en imponerende produksjon med over tjue egne forestillinger, i tillegg til å etablere både det første kompaniet og den første utdannelsen for samtidsdans i Marokko, samt starte Marrakech International Festival of Contemporary Dance. Hans danseriske språk er forankret i muslimsk og arabisk kulturarv og tradisjon, en tiltrengt vinkling i den norske dansescenen. Hmadcha tar utgangspunkt i et sufi-brorskap grunnlagt på slutten av 1600-tallet, og dets åndelige festtradisjoner.

Hybriddans

En utøver i bar overkropp og svarte, løse bukser kommer inn på det hvitkledte scenegulvet og gjør bølgebevegelser med overkroppen til lyden av bølger som treffer land. Et elektronisk, suggererende lydbilde etableres og han setter i gang et hurtig, gyngende fotarbeid jeg gjenkjenner fra sufi-dans. Han forflytter seg raskt over scenegulvet, gjør store, vertikale hopp og noe release-basert gulvarbeid, før han snurrer rundt sin egen akse med armene åpne – kjent som sufi whirling, en fysisk aktiv meditasjon som flere dansere og koreografer har latt seg inspirere av opp igjennom. Rommets eneste scenografi, en hvit vegg, får et oransje skjær og likner en soloppgang.

Brorskap

Etter hvert kommer flere utøvere inn på scenen, med samme høye intensitet, til et svært drivende lydbilde. De veksler mellom å bevege seg i baner gjennom rommet, og utføre synkrone bevegelsessekvenser der de faller ned til gulvet og henter seg inn igjen.

Både sufi-dansen og samtidsdansen er lett å gjenkjenne, og jeg skulle ønske at de to danseformene kunne ha blitt transformert enda mer slik at overgangene mellom danseformene ikke ble like tydelige. Likevel har utøverne en forfriskende kraft og eksplosivitet, og jeg setter pris på det maskuline fellesskapet, som i tillegg framstår svært sympatisk. På et tidspunkt kler utøverne av seg til hver sin fargerike boksershorts, noe som frambringer humring blant publikum.

Sufisme

Sufisme er en retning innenfor islamsk mystisisme, som består av ulike religiøse praksiser og ritualer der dans, sang og musikk benyttes for å komme nærmere Allah. Hver sufi-orden har sine spesifikke praksiser og Hmadcha-ordenen er særlig kjent for sine trollbindende danser og medlemmenes ferdigheter innenfor transe-terapi. Denne spesifikke ordenen er et brorskap og består kun av menn, men det finnes også alternative, mindre kjente ordener med kun kvinnelige medlemmer. I forestillingens mer poetiske scener holdes armene høyt hevet, som en kollektiv hengivelse til noe større enn dem selv. Men jeg undrer meg over hvorfor forestillingens form er så tradisjonell og hvorfor det ikke er noen kontakt mellom utøverne før helt på slutten, da de plutselig tar frem ulike perkusjonsinstrumenter, synger og går ut i salen blant publikum.

Sosial dans møter scenisk dans

Flere danseforestillinger tar for tiden utgangspunkt i møtet mellom en sosial, kulturell eller religiøs dans og samtidsdans, gjerne for å skape en ny, hybrid danseform, men også for å løfte statusen til de danseformene som tradisjonelt sett ikke har vært sceniske. For å gjøre en slik forflytning kreves et oversettelsesarbeid av den sosiale dansens sammenheng, særlig med tanke på de relasjonelle aspektene som blikk og publikumsplassering. Hvis ikke er det fort gjort at den sosiale dansen kun approprieres som en form på den sceniske dansens premisser, og dermed mister sin (sosiale) essens. Et nylig eksempel er forestillingen Encantado av den brasilianske koreografen Lia Rodrigues*, der dansene og praksisene fra Maré-favelaen i Rio de Janeiro i Brasil får influere forestillingen som helhet.

Likevel nyter jeg til tider forestillingens eksplosive, suggererende og poetiske kvaliteter. Hmadcha-brorskapet står i fare for å forsvinne, så forestillingen kan derfor forstås som en måte å ta vare på, formidle og dokumentere denne kulturen og religiøse praksisen. Hmadcha er den første forestillingen i en trilogi, og i neste verk håper jeg at brorskapets egne tilnærminger og praksiser kan få enda større innflytelse på den sceniske situasjonen.

Fotnote:

* https://shakespearetidsskrift.no/2023/12/ritualistisk-og-energisk-vitami...

(Publisert 24.01.2024)