Jovial stemning og risiko hånd i hånd

Årets Multiplié dansefestival i Trondheim foregikk over hele elleve dager og viste en sjelden evne til å være ambisiøs både på vegne av

Multiplié Dansefestival

Sinte, gamle samedamer av Draug Produksjoner, Verkstedhallen Scene 31. mars

Playhouse av WAUHAUS, Rosendal Teater 31. mars

Gentle Unicorn av Chiara Bersani, Rosendal Teater 31. Mars

Dokumentar om Danselaboratoriet og Danseteateret, Cinemateket 1. april

Boklansering av KOREOGRAFI og presentasjon av «Tilgjengelige kunstnerskap?», Rosendal Teater 1.april

Fictions of the Flesh av Ingri Fiksdal, Fredrik Floen og Mariama Fatou Kalley Slåttøy, Cicignon plass/Olavshallen

Arrangert av DansiT i samarbeid med Rosendal Teater, 24. mars til 3. april 2022

kunstnerne og publikum. Programmet bestod av hele førtifire arrangementer i ulike former og formater – som forestillinger, workshops, samtaler, boklansering, presentasjoner, filmvisninger og utstillinger. Festivalen fant sted både innendørs ved blant annet Rosendal Teater, Verkstedhallen og Cinemateket og utendørs ved steder som Cicignonplassen og Olavshallen, alt innen gåavstand. Flere av forestillingene ble spilt to ganger, slik at både kunstnere og publikum fikk flere muligheter til og møtes – et uttrykk for festivalens stadige utvidete nedslagsfelt. Det var også et gjennomgående fokus på fest og feiring av DansiTs tjueårsjubileum, som blant annet viste seg gjennom postkort med motiv fra ulike arrangementer/forestillinger opp igjennom som lå på kafebordene i hyggelige Rosendahl kafé. Som tilreisende oppleves det å være på Multiplié dansefestival som å komme hjem, mye takket være de herlig joviale festivalarrangørene Arnhild Staal Pettersen og Ingeborg Dugstad Sanders og resten av DansiT-gjengen. Jeg var tilstede fra 31. mars til 2. april og omtalen er basert på disse dagene.

Kontinuitet og sammenheng for funksjonsvarierte og eldre utøvere

Multiplié Dansefestival har siden den ble etablert i 2004 presentert «dans og koreografi som tøyer og bøyer vår forståelse av hva dans kan være – og for hvem», i følge deres egen nettside. Dette får man også inntrykk av når man ser hvem som er publikum på de ulike arrangementene. På visningen av de tre dokumentarfilmene Danselaboratoriet (2004) av Pekka Stokke, i samarbeid med Tone Pernille Østern, PERFECT (im)PERFECTIONS – stories untold (2014) av Daniel Almli og initiert av DansiT, og Danseteateret 55+ (2019/2022) av Gina Sandberg, som hadde premiere på Cinemateket, var det flere publikummere godt over pensjonsalder tilstede og mennesker med ulike funksjonsvariasjoner. Flere av disse var nok utøvere i enten Danselaboratoriet – et dansekompani bestående av voksne dansere med og uten funksjonsvariasjoner – eller i Danseteateret, et dansekompani bestående av seniordansere som jobber med skapende dans på ulike måter. Filmene gav et interessant innblikk i dansemiljøet i Trondheim, som er fundert på inkludering av og solidaritet med ikke-normative kropper og uttrykk, helt ifra begynnelsen av 2000-tallet. Å se en ung Pettersen i tidsriktig, kortklipt og blond sveis svinge seg i dansen med en annen utøver i Danselaboratoriet var rørende og både filmene og den lattermilde, lune stemningen i salen fikk meg til å kjenne på en takknemlighet over at dette dansemiljøet finnes, med rom for flere perspektiv både på scenen og i salen. Slik er det blitt etablert en kontinuitet og sammenheng for funksjonsvarierte og eldre utøvere i Trondheim. Og som unge Nina Therese Aune konstaterte i filmen om Danselaboratoriet: «Det handler ikke om funksjonsnedsettelser, det handler om dans!»

Inkluderende dans

Én måte å jobbe inkluderende med dans på er å ta utgangspunkt i at alle mennesker kan danse, fordi alle kan bevege kroppen sin på en eller annen måte, ut i fra sitt utgangspunkt. Dette medfører også at publikum kan være med i dansen, noe den finske gruppen WAUHAUS legger opp til i det koreografiske utviklingsprosjektet Playhouse – et rom åpent for publikum til å komme og gå som de vil i løpet av tre timer. Jeg var innom en liten time og fikk være med på ulike oppgaver som skulle utføres med en av de andre personene som var tilstede, alltid ved bruk av uttalt samtykke. Rommet var dekket i en varm gul inndekning og oppgavene ble formidlet tydelig, slik at dette ble et trygt rom for å utforske både det å bli surret inn i plastfilm, og begrense egen bevegelse, og å bli omfavnet i en god og lang klem.

En annen måte å tilgjengeliggjøre dans på er å ta med dansen ut av scenerommet og plassere den på steder der den kan nå de som ikke aktivt har

oppsøkt den, som i Ingri Fiksdals nye arbeid Fictions of the Flesh (2021), utviklet i samarbeid med Fredrik Floen og Mariama Fatou Kalley Slåttøy. Slåttøy er kledt i en blanding av grågrønne tursekker og svarte slalåmhansker på en måte som gir et futuristisk uttrykk. Hun beveger seg bestemt og med abrupte bevegelser på Cicignonsplass, før hun LENGE holder seg i ro inntil statuen av Johan Nygaardsvold. Tre tilfeldige forbipasserende blir stående rett ved meg og lurer på om det kan være anti-vaksere nå igjen, eller miljøaktivister, mens den tredje utbryter at hun i grunn synes Slåttøy likner et fugleskremsel. Ellers er det få forbipasserende på denne plassen, Slåttøy beveger seg til Olavshallen og danser rett utenfor og rett innenfor inngangen, langsmed gulvet. Noen, særlig barn, kikker begeistret på henne, mens voksne skvetter og blir irriterte eller usikre, andre latterliggjør hele opptrinnet. Selv om hun er imøtekommende og smiler avvæpnende, er det som om graden av abstraksjon i kostyme og bevegelsesmateriale står i for stor kontrast til omgivelsene, slik at Slåttøys figur fremstår mer som en fremmed fugl som har forvillet seg inn blant menneskene.

Tilgjengeliggjøring av kunnskap om ulike kunstneriske perspektiv

Å jobbe aktivt med språk kan også bidra til å tilgjengeliggjøre kunnskap om ulike dansekunstneriske perspektiv, noe Ann-Christin Kongsness, Solveig Styve Holte og Venke Sortland har vært opptatt av i deres arbeid med antologi-serien KOREOGRAFI. Den tredje og siste utgaven, som blant annet inneholder en tekst om å dekolonialisere nordisk dans av den finske professoren Hanna Järvinen, ble lansert fredag kveld som en del av Multipliés faglige program. For anledningen hadde redaktørene invitert Stina Rávdná Lorås, Harald Beharie og Grace Tabea Tenga til å snakke ut i fra sine kunstneriske praksiser, med Järvinens tekst som bakteppe. Mange viktige poeng kom fram, blant annet Beharies poeng om at dekolonialisering ikke kun handler om mangfoldig representasjon, men også om å dekonstruere et (hvitt, kolonialistisk) system og rette strukturell kritikk mot institusjoner som bærer et større ansvar. Tenga dro fram hvordan svart dans blir sett gjennom et hvitt blikk – enten som tradisjonell og fastlåst, hvis den har et afrikansk utgangspunkt, eller som underholdning hvis den har et amerikansk utgangspunkt, og om sitt arbeid med å få bredere representasjon innen kritikkfeltet. Hun fortalte også om organisasjonen INN, stiftet i 2020, som jobber aktivt for at kunstnere og kulturaktører med etnisk minoritetsbakgrunn skal bli inkludert i det norske kunst- og kulturlivet. Lorås snakket om bakgrunnen for forestillingen Sinte, gamle samedamer (2022), som hadde premiere under festivalen, der hun ønsket å synliggjøre og løfte frem eldre kvinnelige samer. Slik gav samtalen sentrale innblikk i relevante kunstneriske, politiske og sosiale perspektiv som bidro til å utvide mangfoldet under årets Multiplié dansefestival.

Senere samme kveld presenterte Østern og Elen Øyen sitt nye forskningsprosjekt om kunstnere med funksjonsnedsettelser kalt «Tilgjengelige kunstnerskap?», ledet av Fafo i samarbeid med NTNU og på initiativ fra Kulturrådet, enestående i sitt slag i norsk sammenheng. Presentasjonen inneholdt spørsmål til publikum om blant annet hvilke kunstnere med funksjonsnedsettelser vi beundret, og som utfordrer synet på funksjonsnedsettelser som noe negativt. Øyen, som er dansekunstner med en funksjonsnedsettelse, fortalte om hvordan det å delta i forskningen heller enn å bli forsket på, oppleves styrkende/empowering. Østern nevnte at den kjente dansekritikeren Sally Banes oppgav funksjonsnedsettelse som den siste hindringen dansekunsten sto ovenfor, og at dansere med funksjonsnedsettelser utfordrer den normative ideen om perfekte kropper på scenen. Øyen pekte også på det faktumet at det tar lengre tid å utføre en oppgave med en funksjonsnedsettelse enn uten, som utfordrer den normative ideen om den effektive og produktive kroppen i samfunnet, slik Jan Grue skriver inngående om i sin nyeste bok Hvis jeg faller – en beretning om usynlig arbeid (2021). Det er ingen tvil om at Østern og Øyens forskningsprosjekt er både relevant og interessant i vår tid, og at det, som Østern stadig kom tilbake til, ikke kommer én dag for tidlig.

Enhjørninger og samedamer

Det skortet ikke på kunstneriske opplevelser som sentrerer andre erfaringer enn funksjonsfriske, majoritetsnorske erfaringer. Chiara Bersani, som akkurat besøkte Oslo Internasjonale Teaterfestival, viste sin forestilling Gentle Unicorn, der hun nærmer seg enhjørningen som figur gjennom sin fysikalitet. Bersani tar seg god tid til hver bevegelse uten at det kroppslige uttrykket oppleves stivnet/statisk, heller romslig og til tider sensuelt.

Hun nærmer seg gradvis publikum, som sitter rundt henne i en hestesko, og kikker på hver og en mens hun tar inn responsen hun får. Dette nærmest rituelle opptrinnet foregår til et mjukt, men fengende lydbilde, og framstår som en lavmælt statement. Slik klarer Bersani å skape en stemning som både er fylt av good vibes og risiko – ved å returnere eget blikk mot et funksjonsfriskt majoritetsblikk, og slik subversere makten som ligger i det å se og bli sett, som Tenga skriver mer om i sin anmeldelse av forestillingen.* Det at hun lar ritualet ta den tiden hun trenger for å utføre det, gjør at forestillingen virker i meg i flere dager etterpå. Det var et scenekunstnerisk høydepunkt som jeg sent vil glemme.

Kompaniet Draug Produksjoners premiere på forestillingen Sinte, gamle samedamer var en mer maksimalistisk opplevelse. Publikum fikk sitte ved langbord dekket av turkise og rosablomstrete duker, mens de tre utøverne Ada Einmo Jürgensen, Elisabeth Heilmann Blind og Lorås svingte seg i gammelrosa morgenkåper foran et hvitt bakteppe/oppheng som liknet på laken. Forestillingen inneholdt interessante elementer av historiefortelling, med blant annet en videoprojeksjon av kvinner som snakket om skam og stolthet knyttet til samisk opprinnelse. Utøverne fortalte også om noe som framsto som personlige historier, om den mindre kjente sør-samiske tradisjonen på Røros, og om en mormor som snakket et språk som barna i familien ikke forsto fordi de ikke kunne samisk, noe som peker på konsekvensene av fornorskningspolitikken som fratok samene deres språk. Ved å spille på hverandres fysiske kjennetegn og interesser tok de opp spørsmålet om det å være «samisk nok» på en humoristisk måte, noe som minnet om viktigheten av å ta eierskap til egen identitet heller enn å la seg definere av andre.

Helhetlig ble flere, motstridende tematikker tatt opp etter hverandre, med uforholdsmessig sterke virkemidler. Én utøver snakket om det å komme i overgangsalderen for senere å snakke om hvor viktig det var at hun skulle få barn, noe som skapte en uklarhet angående alderen til denne karakteren. Deretter forvandlet en tilsynelatende fredfull baby i en bylt seg brått til en blodpøl, hvorpå utøverne marsjerte i takt med hvert sitt gevær, noe som var vanskelig å forstå hva skulle bety. De danset også synkrondans på en flørtende måte på flere tidspunkt, som for å minne om at eldre damer fortsatt har en seksualitet, men disse revyaktige numrene virket noe absurde og umotiverte ved siden av de mer alvorlige innslagene. Slik ble Sinte, gamle samedamer litt for fragmentert i formen til å nå fram med sitt budskap – en kritikk rettet mot stigmatiseringen av urfolkskvinner og av godt voksne kvinner generelt, i følge Multipliés nettsider. Likevel bidrar forestillingen til å utvide hvem som får plass på scenen, og med servering av trøndersk sodd og skjenning på slutten ble det ytterligere god stemning i salen.

Referanser:

* http://shakespearetidsskrift.no/2022/03/englestov-og-hestekrefter

Øvrige deltagende kunstnere/kompanier:

Mia Habib Produksjoner, Supernova, Petrov/Ibsen/Moe, Akram Khan Company, Geir Hytten, Theisen/Johannesdottir/Lauvdal/Floen/Helgebostad, Mishi Foltyn, Per Stian Monsås, Trond Wiger, Arnfinn Killingtveit, Ann-Cathrin Hertling og flere.