Blyg mann, modig menneske

NÅ ER VI HER. Tenker på ham. Fanget av stilheten. Han er ikke mer. Rause, humørfylte Otto. Hele den engasjerte kraften er borte. Et stort tre er falt i skogen, og vi savner allerede bruset fra trekronen. For nettopp nå, i dagens kultur kunne vi trenge hans mot og viljestyrke. Konkrete forhold til virkeligheten, kulturpolitiske forståelse og fremfor alt kjærligheten til arbeidet vårt.

Otto og jeg hørte til gruppen av unge sceneinstruktører som debuterte på slutten av 60-tallet. Otto, Stein Winge, Sven Henning og jeg begynte som instruktører omtrent samtidig. Sven med musikk, Stein og jeg som skuespillere rett fra scenen. Otto med mellomfag i teatervitenskap og rent talent. Han debuterte som instruktør under Knut Thomassen på Den Nationale Scene i Bergen i 1968. Stein og jeg på Trøndelag Teater under Erik Pierstorff året før. Vi var del av en liten bølge nye instruktører. Produkter av vår tid og våre lengsler. Vi kjente hverandre ikke fra starten, arbeidet mest hver for oss, men mellom Otto og meg vokste et scenisk vennskap. Da jeg ble sjef på Rogaland Teater i 1976, gjorde Otto en av åpningsforestillingene – I dette hvite lyset av Sverre Udnæs. Da han ble teatersjef på Det Norske Teatret i 1990 gjorde jeg åpningsforestillingen, Edvard Hoems Sankt Olavs skrin. Samarbeidet mellom oss – faglig og menneskelig – var alltid en sann glede. Ja, nettopp. Glede,

Vi ble altså teatersjefer. Det måtte visst bare bli slik. Kamp for teatret på alle plan. Ikke minst økonomisk. Otto overtok Det Norske Teatret med en gjeld på 16 millioner. Men en ekte Homlung sutrer aldri. Norsk teater- og orkesterforening og Teaterlederforeningen har bedt meg si noen ord og takke her i dag, og det har de all grunn til. Han var teatersjef på Trøndelag Teater fra 1984 til 1989, på Det Norske Teatret fra 1990 til 1997, fra 2005 til 2010 igjen på Trøndelag Teater. 17 år! Sannheten er at Otto likte utfordringene , likte å være teatersjef, likte å lede en stor bedrift. Og Frogner Gutten likte breie trøndere. Han trivdes tross sin sjenanse. Trygg i seg selv, utpreget urban med snert av Oslo-replikken. Elsket å ha folkene sine rundt seg. Ja, jeg tror – tross all hans kjærlighet til selve scenegulvet og alle dramatiseringsmulighetene i Olav Duun, at gleden over å styre et stort kunstnerisk felleskap var det viktigste for ham. Fordi han kunne det og fordi det ga ham glede. Han likte ansvar.

 ALT DETTE ER LENGE SIDEN. Det er 15 år siden han gikk av som sjef. Alt teater er lenge siden. Enten nå – eller lenge, lenge siden. I dag er verden er annerledes, teater fra i går er drøm. Jeg ser Ottos skikkelse i norsk teater med vemodig beundring og glede. Respekt. En pragmatisk teatersjef fylt av ild og kjærlighet. Fysisk til stede. Han holdt ut lengst av oss alle. Fortsatte ufortrødent som Emil i Lønneberget å lete etter nytt teatralt materiale han kunne spikke videre på i Snekkerbua. Blyg mann, modig menneske. Engasjert i sannhet og samfunn med en klingende latter og konkret intelligens. Vi er glad i deg, Otto.

(Tale holdt i Otto Homlungs bisettelse, Frogner kirke, tirsdag 20. mai).