Å sitte fast i ødelandet

Stykkets to personer, Han og Hun, møtes i seremonirommet på en gravplass ti år etter han forlot henne. Ekteparet drev fra hverandre etter at

GIFT

Av Lot Vekemans

Regi: Victoria Meirik

Musikk: Daniel Herskedal

Oversettelse: Arne Lygre

Scenografi: Norunn Standal

Lysdesign: Norunn Standal og Jonas P A Fuglseth

Lyddesign: Håkon Elias Pettersen

Kostymedesign: Alva Walderhaug Brosten

Teatret Vårt, premiere 26. august 2021

sønnen deres ble drept i en trafikkulykke. Nå treffes de igjen for å ordne med graven hans, som kanskje må flyttes på grunn av et forgiftet grunnstykke. De to er navnløse, mens i verden bortenfor finnes navn; sønnen Jacob, hans nye og gravide kone Valerie, og den gravplassansvarlige Akselsen. Han og Hun både kjenner hverandre godt og er blitt fremmede for hverandre. Han forlot henne nyttårsaften 1999 og forsvant inn i et nytt århundre. Teksten er preget av et hverdagsspråk, kommentarer om små detaljer, vær og vind, som utvikler seg til en slags konkurranse om hvem av dem som sørger best. Beskyldninger og unnskyldninger kommer om hverandre.

Hvordan forholde seg til det giftige

Lot Vekemans (født 1965) er en nederlandsk forfatter som har skrevet dramatikk og romaner siden nittitallet. Teaterstykket Gift (Gif) hadde urpremiere på NTGent i 2009 og fikk i 2010 det nederlandske språkrådets dramatikkpris, Taalunie Toneelschrijfprijs. Hun er tidligere oversatt til norsk med romanen Brudekjolen fra Warszawa (2014). Gift er et spill for to personer og for to posisjoner om hvordan forholde seg til stor ulykke i livet. Han forsøker å argumentere for en åpen holdning, der sorgen finnes og er betydelig, men at det likevel er mulig å bygge noe nytt. Som at ulykken faktisk åpner for noe godt. Hun er en sitter fast i sorgen, uten tro og tillit til framtiden og håp om mulig lykke.

I stykket refereres det til sangen It must be so av Leonard Bernstein. Den er fra musikalen Candide, bygget på Voltaires roman med samme navn. Gift henter mye av tematikken sin fra denne romanen, om hvordan å forholde seg til verdens og livets ulykker: For stykkets del i posisjonene mellom det konsekvent pessimistiske og det påståelig pragmatiske. Han og Hun snakker sjelden om den døde sønnen, og desto mer om seg selv. De opplevde sin edens hage bli et ødeland og sønnen ligger nå i den giftige jorden. Hun ser ingen vei ut av ulykken, mens han tenker som Candide, at man må dyrke noe i hagen uansett. Han trasser sorgen og ser muligheter, og sier til avslutning i forestillingen at noen mennesker alltid er vennlige.

En statisk og samtidig dynamisk scene

Når vi kommer inn i salen fyller rekker av stoler nesten hele gulvet. De er dekket med store tepper av tynn plast. Publikum sitter på to rader langs tre sider. Lyset er kaldt før det dempes og plastdekket blir hevet og senket. Det bølger gjennom salen, lyden av plasten bølger i salen og så kommer musikken bølgende over oss. Fram mellom stolene kommer Han. Kort etter kommer hun inn, våt i håret fra regnet utenfor. Kostymene er rosa for henne og blå for ham. Som å peke på kjønnsroller, at hun er mer den emosjonelle kvinnen og han den rasjonelle mannen?

Musikken kler scenografien godt: Landskapet av stoler komplementeres med et dvelende og bølgende landskap av lyder. Daniel Herskedal beveger seg rundt kanten av scenen og spiller på forskjellige blåseinstrumenter og gir oss pauser og rom til å fordøye følelsesutbruddene fra scenen. I et punkt i forestillingen Herskedal inn på scenen, setter seg ved siden av henne og Hun stryker ham på ryggen, før han reiser seg og forsvinner inn i mørket. Kanskje et bilde på sønnen som gikk bort.

Når ordet låser spillet

Viktoria Meiriks regi legger hele vekten på en realistisk spillestil mellom et noe anstrengt og høflig møte og løssluppen lidelse. Johanna Mørck og Bjørnar Lisether Teigen i rollene som Hun og Han, bølger mellom behersket og opprørt, lavmælt eller høylytt. Mørck og Lisether Teigen står også i den store utfordringen med å gjøre et kammerspill i en stor sal og med avstand til publikum. Likevel blir det noe flatt over det hele, der skuespillerne er redusert til gjentakende å framføre de samme uttrykkene, i tråd med den antatte følelsen i replikken: De roper når de er triste og anklagende, mens de ellers snakker rolig når replikken er reflekterende eller nøytral. I det endimensjonale forholdet mellom tekst og spill, evner ikke regien å løfte forestillingen ut over den uttalte sinnsstemningen. Derfor blir det også vanskelig å få riktig tak i teksten og hvilke fasetter den egentlig har, men jeg opplevde flere brudd og overganger i teksten, mellom følelser og fornuft, enn det som var i framføringen av den.

I januar i år hadde Teatret Vårt premiere på Scener fra et ekteskap, og Gift blir da den andre forestillingen på kort om giftige og havarerte ekteskap. Lot Vekemans’ teaterstykke er likevel forskjellig fra Ingmar Bergmans, der hun nesten utelukkende setter søkelyset på tiden etter ulykken. De kjærligheten som var, er bare minner. Stykket er ikke en tragedie, men dreier seg om å forholde seg til tragedien. Som forestilling blir Gift dels vakker og åpen i lyder og bilder, og dels lukket inne i selvfølgeligheten at det er uendelig vondt å miste et barn.