Varianter av mesterlighet

Når Nasjonalballetten inviterer til Klassisk mesteraften, så er det, ballettradisjonen tro, «umulig»

KLASSISK MESTERAFTEN

Svanesjøen, II. Akt og

Svart svane. Pas de deux

Koreografi: Natalia Makarova, etter M. Petipa og L. Ivanov

Musikk: Pjotr Tsjajkovskij

Dansere: Nasjonalballetten

Scenograf: Peter Farmer

Kostymer veiledning av Natalia Makarova

COUCH

Koreografi/scenografi: Samantha Lynch

Musikk: Georges Bizet, L’Arlesienne Suite 1 og 2

Kostymedesign: Bregje van Balen

Romeo og Julie, Pas de deux

Koreografi/kostymedesign: Kaloyan Boyadjiev

Musikk: Sergej Prokofjev

Videokonsept for 2.akt: Sebastian Ekeberg

Raymonda Suite

Koreografi: Xander Parish, etter M. Petipa

Musikk Alexander Glazunov

Dansere: Nasjonalballetten

Scenografi/kostymedesign Martin Dauchez

Lysdesign i samtlige: Paul Vidar Sævarang

Den norske Opera & Ballett

Premiere: 9. november, spille t.o.m.: 13.11.2023

Flere forestillinger i mai 2024

kjærlighet mellom mann og kvinne det dreier seg om. Først ut er skildringen av prins Siegfrieds skjebnesvangre møte med den forheksete svaneprinsessen Odette og de 24 øvrige svanene fra andre akt av Svanesjøen. Så følger tre kortere duetter: Den svarte svane-pas de deux-en fra Svanesjøen, det nye verket COUCH og den berømte balkongscenen fra Romeo og Julie. Kvelden avrundes med en komprimert utgave av tredje akt fra Raymonda, som feirer bryllupet mellom grevinne Raymonda og hennes ridder Jeanne de Brienne. En medrivende forestilling for enhver smak, selv om rekkefølgen på verkene utfordrer.

Suveren svaneprinsesse

Andre akt av Svanesjøen blir ofte danset som et selvstendig verk. I Norge er denne akten blitt vist helt siden 1955, da Mary Skeapings versjon ble fremført av Den Norske Ballett. Denne kvelden er det et synkront ensemble av hvite svaner som fyller hovedscenen. Struttende tyllskjørt, presise geometriske mønstre og koordinerte, unisone svanevingearmer drar oss inn i den magiske eventyrverdenen hvor forhekselse og forelskelse kan skje. I dette tåkelagte, magiske eventyrlandskapet fylt med Tsjaikovskijs store, velkjente musikk møter en skremt, men betatt Grete Sofie Borud Nybakken, i rollen som Odette, den rådville prinsen som har flyktet ut i skogen for å jakte etter å ha avvist sin mor dronningens krav om at han på sin 21-årsdag må velge en prinsesse å gifte seg med. Borud Nybakken er suveren i rollen; hun danser stort, uanstrengt og fritt på en raffinert måte som fremhever Odettes styrke og integritet i møte med prinsen og lidenskapen.

De fire småsvanene Daniela Cabrera, Natasha Dale, Emma Loyd og Isabel Vila må også fremheves for særlig presisjon og koordinasjon.

Lettvint hopp fra hvitt til svart

Etter kveldens første (av to) pauser er det klart for tre kortere duetter på rappen. Vi har imidlertid ikke forlatt Svanesjøen, som nå fortsetter med den dramatiske scenen der stakkars prins Siegfried blir forført og narret til å tro at den svartkledde prinsessen på ballet er hans elskede Odette. Denne fascinerende duetten danses utmerket: Whitney Jensens Odile er kontrollert og presis til det perfekte. Ondskapen formidles subtilt, nesten ikke til å merke, og de berømte 32 piruettene i siste solo gjennomføres med glans til stor begeistring fra et entusiastisk premierepublikum. Også Richardo Castellanos store sprang og mange piruetter leveres med elegant presisjon. Likevel blir overgangen fra hvit til svart svane litt utfordrende for meg – det mest spennende med hele Svanesjøen er jo hvordan dobbeltrollen Odette/Odile fortolkes av én og samme danser!

Ny favoritt i twistposen?

Plutselig fylles rommet av Georges Bizets musikk, og konturene av en sofa tegnes opp og viser seg faktisk å være et helt ordinært stuemøbel. Vi kan etter hvert se at Anaïs Touret sitter urolig i sofaen, mens en mann, Douwe Deckers, ligger godt gjemt på undersiden av den. COUCH, mesterlig koreografert av solist Samantha Lynch, er et verk der sofa-paret gir alt for hverandre – i og rundt sofaen.

Dansen er suverent fremført, energisk, komisk og engasjerende, der de vrir, knekker, løfter og drar i hverandre, i sofaen og i lufta omkring. Bevegelsesspråket er intrikat, som en bølge som ruller gjennom hele kroppen fra fingertupp til fotsåle, for brått å knekke i vinkel i ankel eller håndledd. Tidvis flyter eller kastes bevegelsene fra den ene kroppen til den andre, som om Touret og Deckers samtaler gjennom bevegelsene, før de plutselig og overraskende samles i helt synkrone forflytninger og store sprang rundt i rommet. Det hele har noe gøyalt og tegneserieaktig over seg, noe som slipper latteren løs og fascinerer på en annen måte enn de klassiske repertoarstykkene. En partner og litt småkjekling i sofaen kan jo de fleste relatere til, og dette «enkle» konseptet fungerer godt fordi koreograf Lynch lar de intrikate, karikerte og frie bevegelsessekvensene møte Bizets musikk presist og samtidig overraskende.

Litt for forsiktig forelskelse?

COUCH lar oss falle ut av eventyrfantasien og møte noe som oppleves nærmere oss selv et øyeblikk, før det igjen er klart for et klassisk kjærlighetsmøte: Romeo og Julies balkongscene.

I koreograf Kaloyan Boyadjiev versjon av denne berømte balletten, har duetten fått et organisk, sirkulært bevegelsesspråk. Julie Petanova, i rollen som Julie, kommer slentrende langs balkonggjerdet, sitrende av forelskelse. Og plutselig er Jonathan Olofsson, kveldens Romeo, der med sin kappe om skuldrene, like full av intens og ungdommelig kjærlighet. Prokofjevs skjellsettende musikk forener de to unge i en utforskende pardans. De veksler mellom å danse for og med hverandre rundt i sirkel og på lengre diagonaler. Intensiteten i både kroppens bevegelser og blikkene som møtes, øker gradvis. Petanova og Olofsson kler hverandre godt og formidler forelskelsen på en gripende måte, i hvert fall for meg som sitter på femte rad.

Storslagen bryllupsfest i ridderstil

Kvelden avsluttes med et utdrag fra det eksotiske gamle mesterverket Raymonda av Marius Petipa, som ble en stor suksess da det hadde premiere i Moskva i 1898. Datidens trend var å bringe den store verden inn i teateret, og publikum lot seg villig begeistre av de eksotiske elementene i stykker som Don Quixote, Le Corsaire, Raymonda og La Bayadére. Balletten kom til vesten med den russiske stjernedanseren og avhopperen Rudolf Nurejev, som satte den opp med Londons Royal Ballet i 1964.

Raymonda skildrer et komplisert kjærlighetsdrama under korstogene i middelalderen. Plottet er langt og komplisert, og det er derfor sjeldent at balletten fremføres i sin helhet. Ballettpublikummet kjenner først og fremst tredje akt, som består av Glazunovs vakre og varierte musikk og Petipas briljante og utfordrende koreografi. Denne blir ofte løsrevet og vist som en egen suite. Takket være ballettsjef Sonja Arovas nære relasjon til Rudolf Nurejev, fikk Nasjonalballetten sette opp denne tredje akten allerede i 1969. Også under Dinna Bjørns sjefstid på 1990-tallet var utdrag fra Raymonda på repertoaret. Når Raymonda suite igjen er på programmet, er det kompaniets egen danser, Xander Parish, som står for koreografien/iscenesettelsen.

I Parish’ iscenesettelse er stykkets handling underordnet en rekke gruppe-, solo- og pardanser – utmerket utført i stort format. Det er en fryd å oppleve åtte riddere i kraftfull og unison dans, hvor både den klassiske teknikken og folkedansaktige stilen er gjennomført til minste detalj. Solist Yolanda Correa er stødigheten selv i den krevende, langsomme og vakre soloen bruden Raymonda danser for sin ridder Jeanne. Men den som imponerer meg aller mest, er Sonia Vinograd, som danser en av de tre kvinnelige soloene. Hun fyller hele det store scenerommet med en egen energi, levendegjør musikken og formidler ren danseglede med uvanlig letthet og presisjon.

Inspirerende repertoarreise

Klassisk Mesteraftener som en lang rekke trailerere, der hver koreografi gir overbevisende innblikk og fristende lovnader om noe større. Overgangene fra en ballett til den neste er store og brå, men på tross av dette setter jeg pris på den repertoarreisen – en reise gjennom flere århundrer – som Nasjonalballetten tar meg med på. Velkjent klassisk programmusikk, ypperlig fremført av Operaorkesteret, er med på å binde de fem verkene sammen til en helhet.