Overlesset H.C. Andersen

Nationaltheatret inviterer til Nattergalen slik: «Gled deg til en overraskende, rørende og sprudlende teateropplevelse i H. C. Andersens eventyrunivers!»

nattergalen

Av H.C. Andersen

Dramatisert av Kristofer Grønskag

Etter en idé av Oleg Glushkov

Regi: Oleg Glushkov

Scenografi: Gjermund Andresen

Kostymer: Anette Werenskiold

Komponist: Sjur Miljeteig

Lysdesign: Marte Elise Stormo

Videodesign: Mattis Larsen

Maskør: Eva Sharp

Dramaturg: Njål Helge Mjøs

Nationaltheatret, Kanonhallen, urpremiere 20. januar 2024

Og ja, jeg hadde faktisk gledet meg til det – Per Christian Ellefsen som Nattergalen – det kunne bli skikkelig artig. Og så spennende og forfriskende med en ny regissør: Oleg Glushkov. Han er koreograf og har gjort koreografi til en rekke teateroppsetninger både i Norge og i andre land. Han har også erfaring med koreografi med og for barn. Det er antydninger av interessant koreografi i Nattergalen, men teksten og den overlessede historien kommer i veien for det som kunne blitt det Nationaltheatret lover i programteksten sin. Sist Nationaltheatret satte opp Nattergalen av H. C. Andersen var i 2005. Det var en stor oppsetning med masse skuespillere. Kjetil Bang-Hansen hadde regi og Anne Marit Jacobsen spilte Kunstfuglen.

Litteratur

For å forberede meg til Nattergalen leste jeg noen H. C. Andersen-eventyr. Det er flott at Nationaltheatret løfter fram disse eventyrene – applaus for det! De tåler tidens tann. De er formfullendte kunsteventyr og har høy litterær kvalitet – og de står helt fint alene og hver for seg. Men de inneholder selvfølgelig historiske elementer som sikkert verken barn eller foreldrene deres kjenner til – hva er for eksempel et fyrtøy? Nationaltheatret presenterer H. C. Andersen som «folkekjær» – er han fortsatt det? Kjenner barna til disse eventyrene? Jeg er litt i tvil. Og da blir det nok ganske krevende å forstå tre eventyr som er lagt oppå hverandre – Nattergalen, Keiserens nye klær og Ole Lukkøye. I tillegg er det et metaunivers her. Det blir så mye å holde styr på at det kanskje har gått litt i ball.

Stiv scenografi

Scenerommet i Kanonhallen er ikke særlig fleksibelt med sine faste publikumsamfi som står mot hverandre og scenerommet i midten. I Nattergalen er scenografien en konstruksjon som kan minne om klatre/leke-stativ som finnes på lekeplasser. Det er en «vei» som slynger seg i flere høyder. Den inviterer både til catwalk og lek. Den er «gullforgylt», men framstår likevel som litt stiv og hverdagslig. Jeg skulle ønske at de øyeblikkene der scenografi og koreografi fungerer best hadde blitt utvidet. For eksempel når skuespillerne tar med barn opp fra salen og lar dem spasere og posere som kongens bursdagsgjester, men det varer for kort. Også når skuespillerne får boltre seg med morsomme danse-moves og gyselig-groteske, men også artige og fantasifulle kostymer i starten, er det virkelig lovende, men det varer dessverre heller ikke så lenge.

Tung historie

I tillegg til hele tre H. C. Andersen-eventyr har forestillinga en rammehistorie. Vi er på et filmsett og blir ønsket velkommen av innspillingslederen (Hanne Skille Reitan). Nationaltheatret-debutanten Fridtjof Stensæth Josefsen spiller den unge og ambisiøse filmregissøren som skal lage en prisvinnende film. Noen småmorsomme øyeblikk er det i starten, for eksempel når Tone Mostraum som skal til å gå inn på scenen som kongen, smisker med den unge regissøren og sier noe sånt som: «Jeg pleide å jobbe med faren din vet du». Men dette er det nok bare de voksne som synes er morsomt. Tone Mostraum er ellers fin som den bortskjemte kongen. Hun er vel det egentlige omdreiningspunktet i denne historien. Sigurd Myhre er stødig og solid som den nokså groteskt kostymerte Ministeren for finere ting, med lassevis av fløyel og en merkelig frisyre. Hanne Skille Reitan er herlig som kokkejenta som forteller kongen at han er naken og at hun kan se tissen hans. Fridtjof Stensæth Josefsens regissør spiller selv i dette som i utgangspunktet skulle være en film. Han er en energisk og plastisk førsteminister. Og i rammehistorien er han far til barna som ringer og lurer på hvor han er – skulle de ikke på seiltur? Skulle de ikke leke? Telefonen de ringer til er en stasjonær 70-tallstelefon. Filmregissøren har problemer med penger. Bank-bank-Bob (Per Christian Ellefsen) ringer også stadig vekk. Rammehistorien hjelper ikke stykket – tvert imot. Den gjør at eventyrene bare blir bruddstykker som ikke helt henger sammen. Vi får et glimt av kongens bursdagsfest der han blir lurt til å gå naken. I et annet glimt vil han ha nattergalen som synger så fint, før han blir såre fornøyd med en mekanisk fugl som synger heismusikk. Hverken rammehistorien eller eventyrene kommer i mål.

Fuglen er fløyet

Selve poenget med at nattergalen som synger så vakkert, men stopper å synge når den blir satt i bur, kommer ikke fram. Og Per Christian Ellefsen som selve Nattergalen, kommer heller ikke så mye fram. Det er synd. Nattergalen er en hånddukke som Ellefsen fører. Den er ganske søt og hadde fortjent å få flere «replikker» og større fokus. Når den synger spiller den på en liten trompet. Sjur Miljeteig har laget en nydelig sang til den som Ellefsen plystrer til. Det blir fint og nesten magisk.

Slutten blir skikkelig dyster når Ole Lykkøye (Hanne Skille Reitan) kommer inn og synger en godnattasang for kongen og filmregissøren som skal dø. Dør filmregissøren? Det er uklart. Det er også uklart hvorfor forestillinga hadde pause midt i. Scenografien var den samme da vi kom inn til andre del. Da hadde vi vært ute i den iskalde foajeen på Kanonhallen. Det snødde ute, det dryppet vann fra taket, det strømmet vann inn på gulvet. Noe godt midlertidig lokale for Nationaltheatret, spesielt vinterstid, er ikke Kanonhallen. Det haster virkelig med å få pusset opp Nationaltheatret!

(Publisert 22.01.2024)